Edward Makuka Nkoloso hadde en drøm: å bringe Zambia til månen. Året var 1960, og Zambia hadde nettopp fått sin uavhengighet. Høytflyvende drømmer hadde jeg også da jeg søkte meg til en av de to plassene i universitetsstyret for å representere studentene.
Kanskje de høyeste vervene kun er tilgjengelig for dem som betaler semesteravgift? I studentorganisasjonens utlysning sto det skrevet “opplæring vil bli gitt”. En behøver altså ikke å være rakettforsker.
Steintrappen opp til STA sin høyborg bak Stiften er veien til makten (og media). For å komme til de mektiges bord må man gjennom et intervju av en valgkomité. I brakkerommet på hjørnet av bygget blir en møtt med smil og druer. “Hvorfor stilte du ikke til Studentparlamentet?”. Null anelse, men svarer noe om at jeg hadde dårlig tid. “Har du vurdert å sitte i fakultetsstyret ditt?” Jeg er tillitsvalgt og føler de lytter. “Hva er hjertesaken din?” Å komme inn med nye småbarnspappaerfaringer kanskje? Og alle de nye praksisordningene? Tror jeg sa det. Igjen, litt vanskelig å dra på praksis til Jakarta med en liten en på slep. «Er du villig til å dra på landsmøtet til NSO?» Hva er NSO? «Norsk Studentorganisasjon» Nei. Tidsproblem der også, svarer jeg ubesluttsomt. Kan ikke bare dra til Tønsberg uten videre en helg i april. Heller ikke sitte i 5 styrer og utvalg samtidig. Mange studenter har det slik.
Et studentliv varer bare i under fire år i gjennomsnitt. Dersom noen sitter med makten i tre eller flere år har de sittet med makten på livstid. Nye perspektiver og idéer, som er drivstoffet bak et åpensinnet og nytenkende universitet, forutsetter nye personer. Nye og varierte stemmer burde slippe til hvert år i universitetets øverste organ.
Av en lang liste med gode studenter, innstilte valgkomiteen de sittende representantene begrunnet med en lang liste av samtlige verv de hadde. Man kan påstå at erfaring og innflytelse er viktig. Når Studentparlamentet derimot har rekordlav valgdeltakelse og apatien for studentpolitikk er høy hjelper ikke inntrykket av nepotisme. Spesielt når flertallet av de innstilte har bakgrunn i statsvitenskap og ungdomspolitikken. Det blir deres greie.
Heldigvis godtok ikke Studentparlamentet hele innstillingen fra valgkomiteen og fikk inn en ny stemme med bakgrunn fra informasjonssystemer, og linjeforeningen Systematicus fikk fast plass i universitetsstyret. De valgte ikke meg, men det er kanskje like greit. Stå på Robin, og gratulerer med vervet!
Tekst: Bastian Wiik
Hei Bastian,
Jeg har sittet i valgkomiteen i et par år (ferdig nå) og vil gjerne forklare litt om tankegangen min. Jeg har jobbet utifra et så objektivt perspektiv som mulig. Jeg har for eksempel innstilt på kandidater som jeg politisk har vært tvert uenig med, nettopp pga de har erfaring og en god evne til å gjennomføre det parlamentet og STA jobber for.
Universitetsstyret er i mine øyne et krevende verv. Det er det øverste vervet en student kan tilkjenne seg lokalt på universitetet. Jeg regner en grei «stige» opp dit gjennom studentparlamentet -> fakultetsstyret og så universitetsstyret. NSO sitt landsmøte er også en god måte å få erfaring med hva som beveger seg i studentpolitikken og andre universitet. Det er også utallige komiteer, utvalg og styrer hvor man kan lære litt før man hopper i ilden.
Jeg legger lista høyt på hvem som er kvalifisert til å sitte i universitetsstyret, nettopp fordi man skytes inn i en situasjon hvor det diskuteres emner som er vanskelige for noen som er uinnvidde. Jeg stiller spørsmål om ideer og saker man har, og hvorfor man ikke har sittet i et verv på lavere nivå, nettopp for å få vite hva tanker kandidaten har som forberedelse til et krevende verv.
Som fremmed i studentpolitikken må man på 15 minutter overbevise om at man har den nødvendige innsikten så valgkomiteen med trygghet kan anbefale kandidaten til parlamentet. Det vil være opp til parlamentet å ta avgjørelser om å hive ferske studenter inn i toppverv.
“Jeg regner en grei «stige» opp dit” “vanskelige for noen som er uinnvidde” Hierarkiet betyr presteskapets gradesstige på gresk.
At man stiller krav om omfattende dedikasjon vil utelukke enkelte grupper* og redusere engasjementet. Hvilket det allerede har gjort. Ufattelig få stemmer til parlamentet og apatien rår siden en del .
Kan jo nevne at kravet om fulltidsdedikasjon rammer akademikere på nasjonalt plan og. Forskere og andre høyere akademikere har lite tid til å sitte i kommunestyrer og ungdomspolitikken. Siden disse er de første stegene på stigen til stortingsplasser og regjeringskontorene blir akademikerene under-representert på tinget.
*grupper med begrenset mulighet til dedikasjon: masterstudenter med bachelor fra annet universitet, småbarnsforeldre, personer med mye praksis, personer med bevegelseshindringer, personer med krevede jobber på siden av studiet pga lite økonomisk støtte hjemmenfra etc, etc
“Jeg regner en grei «stige» opp dit”
“emner som er vanskelige for noen som er uinnvidde”
Hierarkiet betyr presteskapets rangstige.
Studenter som ikke har tid til å dedikere seg gjennom en rangstige: Mastergradsstudenter med bachelor fra andre universiteter, småbarnsforeldre, de med jobb på siden av studiene pga økonmisk trangere kår, studenter med mye praksis/forskning, bevegelseshemmede, lærevansker etc etc.
En rangstige og spørsmål om dedikasjon til studentpolitikken utelukker mange viktige stemmer. Stemmer som kanskje er kjempeviktige å høre i universitetstyret.
Det blir apati når altfor mange verv innehaes og er kun åpne for studenter med bakgrunn i ungdomspolitikken, statsvitenskap, etablerte hjem og gode livssituasjoner etc etc. Som man ser på manglende engasjement hos resten.
Akademikere og forskere er under-representert på Stortinget fordi de ikke har tid til å sitte i kommunestyrer og utallige småstyrer som er første trinn på stigen.
Hvorfor fortjener noen automatisk en snarveis-billett til toppen? Kan en politiker bli professor uten innsats, eller er det rimelig å jobbe seg til tilliten og kompetansen?
Hva med de som jobber for det? Tror du virkelig valgkomiteen innstilte på Christine og Kjetil pga statvitenskap, etablerte hjem og gode livssituasjoner?
Nei, vi mente de er mer erfarene og dyktige enn de andre som stilte.
“Hvorfor fortjener noen automatisk en snarveis-billett til toppen?” Det er jo her valg-komiteen burde sende tydelige signaler om hvilken nye stemmer de kunne tenke seg. For en rekke stemmer har ikke tid eller mulighet til å gå en lang stige, men har definitivt behov for å bli hørt direkte av ledelsen.
“Kan en politiker bli professor uten innsats” Politikere går veldig ofte inn i proffesor-stillinger etter at stortingskarrieren er over, ofte i stillinger de ikke får basert på akademisk merittliste. Det er heller sjeldent at proffesorer går direkte til tinget uten å ha vært innom de lavere trinnene i politikken. Dette er et velkjent problem og det er nå kun en politiker på tinget med doktorgrad (Kristin Vinje H).
Dersom kun de som har tid og ressurser til å gå stigen og få erfaring ender man opp med saker som idrettsforbundene hadde i høst: En toppledelse som består av ledere som har gått denne veien: Næringstopp/politiker – toppleder i stor klubb – leder i krets – sentralstyre+ mange andre verv.
Karrierestigen tar lang tid, økonomisk bemidlethet, livsituasjon som åpner for det. Så sitter toppledelsen der og drikker dyr vin på uterestauranten under Paralympics. På nabobordet sitter foreldre og ledere i små lokallag med unger som krever mye tid og ressurser. Grønneforeldrene har definitivt noen stemmer som bør høres på høyeste plan men har ikke tid eller penger til å gå den lange stigen. Men grønneforeldrene er ikke like “erfarne” eller “dyktige”.
For dersom de stiller møter de spørsmål som “har du sittet i kretsledelsen?” “Kan du reise til Acapulco på konferanse i Mai?”
Igjen spør jeg deg om Christine og Kjetil er ufortjente kandidater.
Sett at du vil bli redaktør i Unikum. Helt hypotetisk så er konkurransen hard, så man tenker, hva kan jeg gjøre for å høyne sjansene mine?
Man begynner å skrive artikler og går kanskje på journaliststudiet. Man blir innstilt av en valgkomite fordi komiteen regner at man har de beste kvalifikasjonene innen feltet. Men nei, valgkomiteen får kjeft fordi det å velge noen som har erfaring innen feltet inn i en ledende stilling promoterer et hierarki.
Noe av det samme føler jeg om kritikken mot Christine og Kjetil sin innstilling. Det var tydelig at de er mest kjent med hva som skjer på UiA. Ift resten av universitetstyret så sitter studenter 1 år av gangen. Det skal mye opplæring til for noen som har null erfaring innen politikken på universitetet på lavere nivå, til å kunne gjøre noe ut av et år som går forsvinnende raskt forbi.
Kjetil ville vært klar på januarmøtet. En ny fersk student må kanskje bruke første møtet eller 2, 3, kanskje 4 før man føler at man kan sakene sine. Skal det at studenten er travelt opptatt med studiet og hadde bare tid til å engasjere seg et år i studentpolitikken gå på bekostning av å ha den sterkeste stemmen i ledelsen? Vel, det er dumt for UiA sine studenter.
[…] [ 07.01.2018 17:30 ] Hierarkiet Kommentar […]
Christine og Kjetil var utmerkede kandidater. Det er irrelevant for en critique av elitisme. De fleste “erfarene og kvalifiserte” ledere i Norge i 1913 var menn.
Problemet er derimot når valgkomitens spørsmål begrenser nye stemmer fremfor å heve dem.
Meritokratiet (de som er mest kvalifiserte) kan brukes til å begrense de som ikke er i stand til å gå rangstigen.
I noen stillinger er meritokrati nødvendig f.eks kirurgi, atomubåtkaptein etc etc. Felles for alle disse krevende jobbene som krever rangstiger er at konsekvensene av feil valg tatt utelukkende av individet selv fører til død og ødeleggelse.
Et styre har ikke noen atomknapp, men det er alltid en overhengende fare for at en stemme ikke blir hørt.
Om Unikum er et meritokrati? Vel, forrige utgave ble desket av personer av begge kjønn, 4 forskjellige opprinnelsesland og en høyst ukvalifisert reporter/pizzaspiser som er utdannet matematiker. Man burde kanskje skifte ut ansvarlig redaktør og valgkomitee som tillater slikt.
Jeg vet ikke om du misforstår meg med vilje. Valgte Unikum de, til fordel for noen som var bedre kvalifiserte?
Universitetsstyret er kremen av kaken i lokal studentpolitikk. Der kan viktige saker dukke opp på hvert styremøte som faktisk kan ha stor konsekvens for studentene. Det er ikke nødvendigvis her alle bør stupe inn. Valgkomiteen valgte de som var best forberedt til å møte dag 1. Det mente vi var mest fornuftig.
Tror vi må enes om å uenes.