Vi har alle hørt om kjønnssykdommer, enten om det er fra en skremselspropaganda fra foreldrene våre, en venn/venninne som har opplevd helvete eller fra legen du bestemte deg for å besøke etter skrittet ditt klødde litt for mye. En veldig typisk assosiasjon som treffer mange når de hører ordet «kjønnssykdom» er «hore» (jeg har dessverre vært skyldig i dette selv). Og hvorfor skulle ikke assosiasjonen være slik? De som får kjønnssykdommer er enten ubrukelige i valget av partner eller verre i bruken av kondom, eller rett og slett døve som ikke hørte på helsesøster mens hun tredde et vissent kondom over en overmoden banan som hun fant i en skuff på kontoret. Men er det kun horer og tøyter som får det?
Jeg hadde jo selvsagt hørt om kjønnssykdommer før det uunngåelige skjedde. Om Hitler hadde vært gjenfødt som en kvinne med et brennende hat ovenfor menn, hadde det vært min mor, og hennes propagandaplattform var utrolig nok hverken menn eller jøder, men at jeg måtte lære meg å bruke kondom. Du aner ikke hvor redd jeg var for å fortelle henne om hemmeligheten min.
Jeg var en av dem som debuterte sent på sex-scenen. Jeg var en av de romantiske fjolsene, låst som Rapunzel inne i mitt sex-frie tårn, ikke av en ond heks (jeg ville nok ikke kalt min mor det enda), men av min egen frie vilje om at jeg skulle vente til jeg kunne swipe meg til min Prince Charming som kunne ta meg med og vise meg verden. Ikke før jeg var 20 år kom jeg i mitt første forhold og hadde sex for første gang med personen jeg trodde jeg skulle elske livet ut. Alas, etter ett år begynte følelsene mine å trekke meg i andre retninger. Ja, jeg hadde sett en ny del av verden jeg aldri hadde opplevd, men etter så mange år i tårnet mitt, ville jeg se mer, oppleve mer! Jeg avsluttet forholdet og trodde jeg var ferdig.
Så feil kan man ta.
På ett år hadde jeg kun vært på date med to personer, som ikke var annet enn utrolig kortvarige opplevelser. Om ikke annet oppdaget jeg veldig mange ting ved meg selv. For det første, jeg taklet ikke one-night-stands, for det andre, selvtilliten min var utrolig skjør når jeg ikke var i forhold, og for det tredje så virket det som at jeg var en håpløs romantiker «at heart».
En siste ting jeg oppdaget i løpet av det året, var gjennom en telefonsamtale jeg fikk en uke før jeg skulle levere siste eksamen for å fullføre bachelorgraden min.
«Hei, jeg ringer fra … Sykehus. En av mine pasienter har fått påvist HIV, og jeg ringer deg for å si ifra om at du bør teste deg for dette så fort så mulig.»
Jeg må dessverre ty til klinsjen om at ord kan nok ikke beskrive hvordan det føltes å høre det. Det var nærmest som en surrealistisk drøm til å starte med, som om dette var en kosmisk vits. Jeg fornektet det, det kunne jo ikke være mulig! Jeg, HIV!? Jeg hadde kun hatt sex med tre mennesker, og blant dem var det kun én jeg hadde gjort noe seriøst med. Jeg ville jo kun finne noen jeg var glad i. Jeg tok testen, og fortalte ingen om det bortsett fra en venn som støttet meg. Men etter fornektelsen gikk over, kom klumpen i magen. Tenk om jeg hadde det.
Dagen før siste eksamen før bacheloren min, ble jeg ringt inn til sykehuset. Jeg satt inne på kontoret mens kvinnen ovenfor meg prøvde å skjule knusende nyheter bak et sympatisk smil.
«De første testene er dessverre positive…»
Alt etter det husker jeg ingenting av, bare glimt. Klumpen i magen vokste seg så stor at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg tror hun prøvde å forsikre meg om at alt skulle gå bra, men jeg kan ikke huske nøyaktigheter. En av tingene jeg tror hun spurte var «skal du noe viktig etterpå?», hvor jeg da svarte veldig tomt «jeg har siste eksamen nå». Om hun kunne tatt tilbake alt det hun hadde sagt der og da, tror jeg hun hadde gjort det, og heller sagt det en annen gang. Det neste jeg husker, er at jeg gråt i bilen hele veien hjem. Takk og pris for at politiet ikke kjørte ved siden av, det måtte jo ha sett helt hinsides ut. Jeg fortsatte å gråte da jeg kom hjem.
Jeg skulle aldri forlatt tårnet mitt.
Livet mitt var ødelagt. Jeg kom til å dø alene. Ingen ville ha en HIV–hore. Jeg hatet eksen min for å ha gitt meg denne dødsdommen, men jeg hatet meg selv mest for å ha stolt på noen.
Resten av dagen er et sort hull i min hukommelse, men et lite glimt i alt mørket, var da min bror ringte meg for å høre når han skulle bytte dekk på bilen min. Jeg hadde ingen planer om å fortelle han det, men mens vi snakket bare falt det ut av meg. Jeg hadde aldri trodd at min bror kunne få meg til å føle meg bedre ved å spørre om han skulle ta en av pistolene fra våpenskapet sitt og lage litt helvete for eksen min.
Det å vite at selv med HIV ville fortsatt broren min være glad i meg og håpe for mitt beste, ga meg mot til å se lys i enden av tunnelen. Jeg ringte moren min etterpå, og ga samme beskjed, hvor den forventede responsen kom: «HVORFOR BRUKTE DU IKKE KONDOM!?». Da leksen var over, kom trøsten og forståelsen.
Dagen etter stod vi alle og gjorde hagearbeid hos broren min og joket om HIV-en min. Jeg var ikke en slut i deres øyne, jeg var ikke motbydelig, jeg var bare sykt uheldig.
Tro det eller ei, men jeg hadde faktisk spurt eksen min om han hadde noe, hvor han forsikret meg om at det hadde han ikke. Da jeg konfronterte han, fant jeg ut av at det hadde nok sjokkert han like mye som meg, men han måtte ikke bare leve med sykdommen; han måtte også leve med skyldfølelsen ved å ha smittet meg. Da jeg innså det, ga jeg slipp på forakten. Dette var ingens skyld, vi hadde begge bare vært uheldige, så hva var vitsen med å få han til å føle seg verre?
For dere som ikke vet det, HIV er overhodet ikke dødelig lenger. Jeg tar en altfor stor pille en gang om dagen, og det er alt. Jeg har gått på medisinen så lenge nå at jeg kan ha så mye absurd og skitten sex jeg bare vil med 0% sjans for å smitte andre. Og fra nå av kan det jo bare gå oppover! Klamydia? Pfft, ingenting, jeg har HIV. Gonore? Barnemat, jeg har HIV!
Men det er fortsatt en hemmelighet jeg bærer med meg hver dag. Hver gang jeg skal fortelle en fremtidig partner, for jeg føler jeg må selv om jeg ikke trenger, så kommer klumpen i halsen. Jeg trodde jeg var ferdig med å skjule meg selv, men Gud hadde visst andre planer for meg, den sjuke faen.
Men jeg er ikke noen slut. Jeg ligger ikke rundt og har ubeskyttet sex hele tiden. Jeg satset bare på kjærligheten og tapte stort. Tro meg, med flaksen min kjøper jeg aldri Lotto. Men jeg angrer aldri på at jeg forlot tårnet mitt. Og jeg ser for meg at det finnes mange flere enn meg som er uheldige.
En liten ting bør ikke definere hvem du er.
