”Flertallet har aldri retten på sin side (…). Hvem er det som utgjør flertallet av beboerne i et land? Er det de kloke folk, eller er det de dumme? Jeg tenker vi får være enige om at de dumme mennesker er til stede i en ganske forskrekkelig overveldende majoritet rundt omkring på den hele vide jord. Men det kan da vel, for fanden, aldri i evighet være rett at de dumme skal herske over de kloke!” (T.S).
Jeg har blitt kalt for en konservativ person når det kommer til teater. Postmodernistiske stykker som er veldig abstrakte og som legger mye vekt på subjektiv tolkning er ikke noe jeg er så glad i.
Moderniseringen av gamle versjoner hvor alt har fått nye farger og som nå er en synestesi av uforståelig rytmer, obskure danser, forhistoriske lyder og impulsive kroppsbevegelser er ikke helt ”my cup of tea”. Det betyr selvfølgelig ikke at slike representasjoner ikke er ekte kunst, det betyr bare at det er langt fra mitt estetiske senter.
Åpenbaringer som slår hardt
”… da åpnet seg mine åndelige øyne på vid vegg, og det første jeg fikk syn på, det var autoritetenes umåtelige dumhet – .” (T.S.).
Men av og til utfordrer livet dine preferanser og tar frem små åpenbaringer som slår deg rett i din estetiske nerve. En slik åpenbaring har jeg nå opplevd på prøveforestillingen av ”En folkefiende” i regi av Audny Chris Holsen.
Noe gammelt, noe nytt, noe blått ….
Historien handler om at Dr. Stockmann, som er lege i en liten kystby på Sørlandet, oppdager at vannet i et kurbad er forurenset og gjør at folk blir syke.
Ting ser enkelt ut i begynnelsen, men som en konsekvens for avsløringen av bakteriebomben, faller hun ut av samfunnet som har en annen oppfatning av hva ”sannhet” er. Jeg sier hun fordi Dr. Stockmann er spilt av fantastiske Linn Løvvik og søstera, ordføreren- er spilt av Kjærsti Odden Skjeldal.
Perfekt visjon-fusjon
Hele tiden har jeg undret meg hvor utrolig godt alle elementene passer sammen: koreografien, de musikalske intermessoer, og måten scenen har blitt brukt for å understreke dynamikken innenfor den mentale dimensjonen. Dobbeltspillet som er signalisert enkelt og smart, og måten du føler skuespillernes nærhet, gjør at det føles som om du nesten blir en del av alt som skjer.Distansen mellom scene og publikum har blitt minimalisert fordi alt virker så utrolig aktuelt. Alt er så utrolig aktuelt!
Thea Stockmanns monolog = pièce de résistance
”Sannheten og frihetens farligste fiender i blant oss, det er den kompakte majoritet. Ja den forbannede kompakte, liberale majoritet.” (T.S).
Hva betyr det når du har fakta og intensjonene dine er edle men sannheten kan ha katastrofale konsekvenser for samfunnet? Hva betyr det når du innser at du er alene i hva du tror, og at resten av verden rundt deg peker på deg som en egoistisk sjel – en folkefiende?
Når ” den kompakte majoriteten” har makten, men er manipulert av en elite som tenker med kapitalistiske hjerner drevet av fortjeneste? Hvordan er det å leve i vår tid hvor tilværelsen har blitt en lang lengsel etter komfort, sovende sinn og konsumerisme?
Alle spørsmålene får plass i stykket hvor monologen Dr. Stockmann har, er en stor ørevekker mot vår blindhet. Kanskje de som er litt årvåkne kan høre litt, og reflektere rundt problematikken som kommer frem.
Sørlandet og Jante-syndromer
”…halvparten av befolkningen er bindegal; og når den annen halvpart ikke har mistet forstanden, så er det fordi de er fehunder som ikke har noen forstand å miste.” (T.S.).
Det er veldig viktig at et slikt teaterstykke er spilt her på Sørlandet, hvor etter min erfaring, mentaliteten er innpakket i en sjel av gode intensjoner men kan miste poenget av og til. Hva er poenget? Du må stå sterkt i hva du tror på, ikke la deg bli en del av majoriteten. For da blir du et tomt hode som følger og mister evnen til å være kritisk og introspektiv.
Pressen er illustrert som kilden av den sosiale infeksjonen, og media som en propagandamaskin for høyere makter. Politikere som misbruker makten, løgn og korrupsjon, mennesker som blir ”levende reklame” og korsfestelsen av Sannhet for ”alles beste”.
Høres det kjent ut?
Bli ” En folkefiende” !
Ta deg litt tid til å gå på Kilden, åpne ditt sinn og tenk. Det er ikke ofte du kan møte en såpass sterk og modig visjon.
Ibsen ville helt sikkert sittet blant publikum og smilt fornøyd med hvordan hans ”En folkefiende” har blitt modernisert. Stykket har beholdt sjelen intakt men med nye farger som skinner sterkt under denne Midnattsolen.
”Saken er den, ser dere, at den sterkeste man i verden, det er han som står mest alene.” (T. S.)
Intervju med Audny Chris Holsen:
Hvorfor to kvinner i hovedrollene?
– Det er en diskusjon mellom teatersjefen og meg om hvordan vi kunne aktualisere ”En folkefiende” ytterligere. Det er ikke helt nytt at det blir gjort en kvinnelig Dr. Stockmann, men det at vi har 2 søstre som kriger istedenfor for 2 brødre som gjør det, gjør at vi opplever at det belyser stykket litt annerledes.
Hva var utfordringene med å tilpasse stykket til en moderne setting?
– Det er flere utfordringer. Det som er det viktigste er å finne hvilket grep vi skal sette det inni. Og vi har valgt Eurythmics som pausespill mellom aktene. Det var en utfordring å finne den ideen som vi følte at kunne gjennomføres med hele det musikalske universet slik vi ønsket det.
Stykket har en ganske mørk finale. Er det håp for ”den kompakte majoriteten” og for den som velger å kjempe for sannheten?
– Jeg tenker at det viktigste i ”En folkefiende” er tanken på at vi må samarbeide og at vi må snakke sammen. Eller så fører det til veldig steile fronter. Det er det som skjer i ”En folkefiende”; at frontene blir så steile fordi vi ikke klarer å lytte til hverandre og finne en måte å samarbeide på.
Hva er Thea Stockmanns største problem?
– Det som er problemet til Thea er at hun har faktaene. Hun har sannheten. Så har hun en søster som er korrupt, og som ikke vil lytte til den sannheten. Fordi hvis hun gjør det, får hun et problem med det hun har skjult tidligere. Thea får gradvis mer og mer motbør, så går hun alt for langt når hun sier at hele samfunnet kan utryddes, destrueres. Da går hun en smule langt i sin kamp for sannheten. De presser hverandre så hardt at denne verden går under.
Du har jobbet sammen med Sigrid Edvardsson (koreograf) før. Dere har vært nominert som team til Hedda prisen. Er det noe spesielt som gjør at samarbeidet blir gjentatt? Deler dere en visjon?
– Hun kommer fra dans og jeg kommer fra teater, men vi syns på hver vår side at dans og teater ikke er nok. Derfor så finner vi måter som vi finner interessante. Vi har gjort mange forestillinger sammen. Vi er freelancers, og som freelancer går du inn, gjør en forestilling og så er man ferdig. Når vi har gjort så mange, og vi skal gjøre flere i fremtiden, ser vi at vi har en større kunstnerisk visjon som går over flere år. Så vi kan forske i forskjellige uttrykk, forskjellige måter å belyse tekst på, og finne meningsfullt innhold og bærende elementer i det visuelle språket.
Hvor og Når?
Kilden Teater- og Konserthus fra 15. september til 15. oktober
Av: Henrik Ibsen Bearbeidelse og regi: Audny Chris Holsen Koreografi: Sigrid Edvardsson Scenografi: Elin Nagell Dahl Lysdesign: Eirik Mordal og Joakim Foldøy Komponister: Vegard Fossum og Halvor Lillesund Skuespillere: Linn Løvvik, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Kjærsti Odden Skjeldal, Harald Ottesen Nødtvedt og Randolf Walderhaug. Regi og koreografi er ved det Hedda-nominerte teamet Audny Chris Holsen og Sigrid Edvardsson.
http://www.kilden.com/Billett-og-program/Programoversikt/En-folkefiende
Tekst: Erika Erdos – Send mail
Foto: Kristian Tyse Nygård – Send mail
Leave a Reply