Hvor er mitt hjem?

Unikum redaksjonen kjenner til identiteten til skribenten. 

 

Klokka er 18:06 når mobilen plinger høyt nok til at jeg våkner fra søvnen.  

 

“Hei, har dere gjort nedvask enda?” 

Jeg og Abdi hadde ikke vasket, faktisk så hadde Abdi stukket av. Jeg satt og stirret ut over kaoset som var restene av leiligheten vi hadde bodd i to år. Nok var nok, det var ikke mye de hadde funnet ut om oss, disse nysgjerrige, gladkristne sørlendingene vi bodde hos, men de hadde klart å ta oss på å røyke hasj inne. Nå måtte vi flytte. Heldigvis hadde de ikke tatt oss på kokain-tirsdag, den dagen i uka Abdi pleide å dra frem noe hvitt pulver, og spørre meg ”Ey Jarle, you want a Line?”.  

“Tenk fort Jarle”, hører jeg en stemme inni hodet si. “Røyk!”, svarer en annen, før jeg i det hele tatt har bestemt meg i min halvpsykotiske tilværelse om det var jeg eller Gud som tenkte.  

Forbanna Abdi hadde tatt med seg hasjen, og innen jeg har tenkt meg om, ligger jeg og skraper hasjrester fra gulvet. “Smart autopilot”.  

“Ut, røyk, tenke”, setningen går på repeat i skallen min der jeg ruller det som er igjen av opplegget jeg og Abdi hadde kjørt. Det er to timer til jeg skal være ute av leiligheten. Jeg har ikke skaffet meg et sted å bo. Jeg hadde satset på SiA-bolig. Og jeg leser igjennom Mailen deres igjen. “Det er dessverre ikke prioritet på personer med psykiske lidelser, de eneste med prioritet er personer født i 2003, og personer med fysisk handikap.” Smart move, jeg burde ikke bo i nærheten av verken handikappede eller personer født i 2003. Jeg er en dårlig innflytelse. En riktig dårlig nabo.  

Jeg står ute og ser på solnedgangen og lar røyken gli med pusten inn i lungene. “Fuck, jeg har det!”. Helt siden jeg fikk min første psykose har jeg vært legeerklært utilregnelig i de fleste tilfeller av uhumsk oppførsel. “Jeg faker en psykose, og ringer Anders, så han kan komme å hente meg for å bli innlagt”. Jeg snur meg og går opp mot huset igjen, ser inn i vinduet til feite naboer som sitter trygt og uvitende i stuene sine med tacosaus rundt kjeften, jeg får et lite flir om munnen og begynner å skrike av full hals: “Bæ, Bæ, lille lam er du en oppriktig borger”. Ja, ja, kjære barn, jeg er bare full på fredag!”.  

Jeg og Anders kjører opp mot Vennesla. Vi ler oss skakk av hva som har foregått den siste timen. Det var en blanding av vår frelsers navn og “fytti sava”, da Anders hadde i riktig militær stil forklart ovenfor huseierne at Jarle kunne ikke vaske kåken, for Jarle var gal. “Takk herren!”, var vel det siste jeg husker ble uttalt, da Anders sa at Jarle skulle få den hjelpen han trengte. Nå var vi på vei til Jørgen, som alltid hadde en sofa jeg kunne crashe på. Håper Jørgen er der. Jørgen har alltid bra hasj.   

Etter noen dager på sofaen til Jørgen, ser jeg at Maria har lagt meg til igjen på et eller anna sosialt medie. Den eneste jeg kjenner som er mer gærn enn meg. Fyfaen vi kunne ha det gøy sammen, helt til relasjonstraumene våre kræsjer, og den ene blir bare jævligere enn den andre. “Faen, Jarle”, tenker jeg. “Er dette det du trenger nå?”. Jeg konkluderer med at jeg kjeder meg. Sender en melding. “Skal vi starte på runde 3 i kveld?” 

Jeg banker på døra. Maria åpner. Heldigvis er jeg ikke lenger “verdens største drittsekk”. Hun smiler. “Har du røyk?”, spør hun om idet jeg henger opp jakken. “Kan skaffe”, svarer jeg. “Pule mens vi venter?”. Vi er junkere begge to. Hun litt hardere enn meg. Maria er ikke vondt å be når det gjelder å la skallen skille ut lykkestoffer. Vi elsker med åpent sinn, lenker og kjærlighet. Fortider vi prøver å flykte fra i hverandres armer. Jeg er bombesikker på at hun tenker det samme som meg, “Hvor lenge varer dette?”. Men vi er ømme nå, det går bra for et øyeblikk. Helt til det blir for trygt. Helt til vi senker guarden, og monstrene vi skjuler for hverandre begynner å nærme seg overflaten. Men vi har vært her før, vi vil holde fast i det litt lengre, det er fint nå. Vi vet å dra en rus lenger, og kjærligheten, kjære barn er det ikke annerledes med. Vi er åpne og ærlige om hvem vi er, og at snart går det på trynet. Dette må forlenges, spesielt siden jeg ikke har et sted å bo. “Knips?” spør Maria med et kjærlig smil.   

Petter, den største speedfreaken jeg kjenner sitter i sofaen med oss. Han prater om et eller anna bare han kan forstå. Men det er vittig, så vi ler med. Petter har selvfølgelig med speed, og knips. Tilstand Lykkeland nærmer seg. “Kjør meg opp på ditt nivå, Petter”, sier jeg. “Linje?” svarer han meg. Lukten av blomster treffer hjernen. Pupiller utvides, og jeg begynner å nærme meg zenit av å ikke være. Det eneste jeg vil være. Jeg tar en slurk øl, og sier “Kjør meg opp der jeg vil være”. Han ser på Maria, ser tilbake på meg. Og smiler. “Knips?” 

Petter, den vennligste speedfreaken jeg kjenner har gått. Jeg og Maria ligger i sengens hennes. Vi tar på hverandre. Jeg kysser henne ømt på steder hun vil bli kysset, hun gjør det samme for meg. Ingen er for hverandre som meg og Maria, når vi ikke er. Så gjør jeg det fatale. “Jeg liker deg”, sier jeg. Hun ser på meg med sorg i øynene. “Jeg liker-liker deg”, sier jeg med et kvalt håp i halsen. “Jarle, i morgen må du dra.” 

Forfatter

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.