*med humanister mener vi ikke medlemmer av Human-Etisk Forbund, men studenter og ferdigutdannede innenfor fagfeltet humaniora, også kalt humanistiske fag. Skrevet av Charlotte Ekroll og Pål Øymoen.

Utdanner man seg til arbeidsledighet og fattigdom når man studerer innenfor humaniora?  Hvilke jobber og muligheter finnes der ute for oss med en slik utdanning? Som humanist kan det være vanskelig å vite svaret på dette, da studiene ikke nødvendigvis leder til en åpenbar jobb. Derfor har Unikum snakket med humanister i arbeidslivet og fått innblikk i deres refleksjoner om blant annet jobben de er i, arbeidsoppgavene deres og relevans til utdanningen de har tatt.

Sunniva Whittaker

Sunniva Whittaker, rektor. Foto – UiA

Utdanning: Blant annet doktorgrad i fransk språk og master i konferansetolking
Jobb: Rektor på UiA

Hvilken utdanning har du?

– Jeg har mellomfag (2 år) i russisk, grunnfag (ett år) i litteraturvitenskap, hovedfag (master) i fransk fra UiB, hovedfag i konferansetolking fra Sorbonne i Paris og doktorgrad i fransk språk. I tillegg har jeg et årsstudium fra NHH i økonomi og ledelsesfag.

Hvor jobber du og hva er dine arbeidsoppgaver?

– Jeg jobber som rektor på UiA. Det betyr at jeg er øverste ansvarlig for den faglige virksomheten ved UiA og styreleder. I tillegg er jeg styreleder i Universitets- og høyskolerådet (interesseorganisasjonen for hele høyere utdanningssektoren). Jeg jobber for det meste i Kristiansand, men prøver å tilbringe tid i Grimstad. I tillegg er jeg ofte i Oslo på grunn av vervet i Universitets- og høyskolerådet. Dagen går for det meste med til møter både internt og eksternt for å bidra til å nå målene i UiAs strategi, i tillegg til å lese mange dokumenter om høyere utdanning.

Hvordan fikk du jobben?

– Akkurat denne jobben er jeg blitt valgt til. UiA har, i likhet med UiB og UiO, valgt rektor.

Opplever du at utdanningen er relevant for jobben? Hvorfor/hvorfor ikke?

– Selv om jeg ikke jobber direkte med de fagene jeg studerte, kanskje med unntak av ledelsesfagene, føler jeg at det jeg har lært gjennom studiene gjør meg til en bedre leder. Språkfagene er sentrale i vårt internasjonale samarbeid, og litteratur er i mine øyne en rik kilde til menneskekunnskap. Gjennom litteraturen får man innblikk i menneskelige erfaringer og mange ulike perspektiver. Det bidrar til å bedre forstå mennesker som er ulik en selv. Det er svært nyttig for en leder.

Hva er det mest stressende med jobben? Og det mest belønnende?

– Det er et høyt tempo som rektor – med mange møter og veldig mange ulike problemstillinger man må forholde seg til. Men det trives jeg med. Jeg trives veldig godt i jobben, og selv om det er travelt er det ingenting som stresser meg mye. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag! Det mest utfordrende er kanskje å få alle til å forstå hvor bra UiA er som studiested og hvor mye bra forskning som foregår her.

– Det mest belønnende er å arbeide sammen med veldig dyktige medarbeidere mot ett felles mål: å styrke UiA som utdannings-, forsknings- og innovasjonsinstitusjon. Jeg er veldig stolt av at UiA klarer seg stadig bedre på forskningsfronten og da særlig innenfor EUs forskningsprogram. Jeg er også stolt av de tilbakemeldingene vi har fått på strategien vår fra 2021, og håper at neste strategi blir like godt tatt imot.

Kenneth Eriksen, miljøterapaut.

Kenneth Eriksen

Utdanning: Bachelor i historie og master i filosofi
Jobb: Miljøterapeut i psykiatrien

Du har bachelor i historie og master i filosofi, men jobber hverken som historiker eller filosof. Får du bruk for det du har lært om historie og filosofi i stillingen som miljøterapeut?

 – Jeg syns både historie og filosofi er vesentlig. Nå jobber jeg her på en post som har til hensikt med å utrede for psykoselidelser. Pasientgruppen er ofte ung, anslagsvis fra 18-30, og flere som har vært innom, har kommet fordi de har fått utløst psykose etter rusmiddelinntak, men noen har fått psykose uten rusmiddelinntak også. Det vanligste er nok den første av de to, og mange har også her levd et forholdsvis belastet liv. Noen ganger får vi også akutte pasienter på grunn av manglende sengeplasser i psykiatrien som ikke skal utredes, men sykdomsstabiliseres.

– Tidligere har jeg jobbet på Forsterket enhet for psykose- og ruslidelser. Det innebar kronisk syke pasienter, også brukere som var dømt til behandling. Der var aldersgruppen helt åpen (18-80). Så for min del har denne avdelingen bydd på helt andre utfordringer.

– Et vanlig fellestrekk for gruppene er lav humanistisk kompetanse. Med det mener jeg at de har liten forståelse for den verden hvor man lever. Det er ofte sånn man kommer på skråplan: At man ikke tilpasser seg den virkelige verden. Det innebærer alt fra kunnskap om hvordan samfunnet henger sammen, til etisk kompetanse og praktisk sunn fornuft. På de områdene har folk flere blindsoner enn man skulle tro. Nå finnes det flere unntak til dette – det har vært pasienter med høy utdannelse særlig der jeg jobber i dag, men det er sjeldent. Noen er også svært ressurssterke uten lang formell utdannelse.

– I den forbindelse har historien gitt meg et grunnlag for å forstå hvorfor vi er som vi er. For mange pasienter er filosofi interessant, og kan bidra til diskusjoner og samtaler om livet. Selv om samtalen i seg selv kan være relasjonsskapende, er det også noe dannende i å drøfte verdensanskuelser og livssyn.

– Psykose kan forklares som en slags realitetsbrist. En filosof kan relatere til det fordi man ofte får en realitetsbrist når man studerer filosofi, et verdensbilde som må bygges på nytt. Her er filosofien viktig, den kan hjelpe til å finne de rette stenene å bygge med. I det syns jeg filosofi er veldig relevant.

– Jeg fikk lønnstrinnet «Miljøterapeut» som tilsvarer sykepleierlønn pga. BA i anvendt filosofi, og hverken MA filosofi eller BA historie har innvirket på det. Likevel kjenner jeg at særlig masteren var relevant på grunn av den inngående profesjonsetiske tenkningen som hørte til faget fra UiA.

 Hva er den mest stressende delen av denne jobben for deg som humanist?

 – Jeg husker jeg var veldig glad og begeistret for individets autonomi da jeg var student. Jeg tenkte: «Det er åpenbart at rasjonelle mennesker kan forvalte sitt aktørskap uberørt og velge sin egen skjebne!» Men etter å ha jobbet her har jeg begynt å tvile på det. For det første har jeg startet å betvile menneskers evne til å ta de riktige valgene. Dette gjelder ikke bare for pasienter, men jeg syns det er vanskelig å se mennesker ta valg som fører dem til grunne.

– Lovverket gjør det vanskelig å hjelpe mennesker før de går på trynet. Det syns jeg er vanskelig. Jeg kan se at det er noen som står på gjerdet og tipper, og man har ikke lov til å gå bort og hjelpe før de faller. Det kan for eksempel være at folk skrives ut for tidlig eller ikke får prøve andre medisiner fort nok. Det kan også handle om styring av egen økonomi, hvilke rammer man skal få når man skal skrives ut fra sykehuset, for å nevne noen ting. Det har blitt tydeligere for meg, også i mediebilde, hvor mange psykiatridrap som begås – gjerne varslede drap.

– Mange har et skjevt bilde av psykiatrien fordi den anses som en tillitsløs institusjon som svikter mennesker som er i krise. Jeg opplever at det er en institusjon som skal forsone overformynderiet med en altfor raus autonomisk tenkning.

Det hele blir et paradoks: Skal syke mennesker har friheten til å leve ut skrekkelige skjebner der de går til grunne? Dersom man legger opp til rammer for å verne om individene, er institusjonalisering en fare (at man ikke lengre klarer å tenke/fungere autonomt). Flere kan måtte leve i «fangenskap» av rammer de ikke trives med. Disse fallgruvene må vektes opp med retten til å leve et verdig liv. Det er vanskelig å avgrense nøyaktig hva som er et verdig liv. Jeg ser ofte flotte mennesker som har blitt sviktet av neglekt, utsatt for grove overtramp, overgrep, som av sykdom og/eller traumer ikke klarer egenomsorg, og det er vanskelig å stå på sidelinjen når man vil tre inn og hjelpe. Men det er som sagt paradoksalt, med fallgruver i begge ender.

– Jeg mener at jusen opererer med et språk som gjør det vanskelig å være aktør, både fra pasientens perspektiv, men også helsepersonalet. Når man i psykiatrien ikke er samtykkekompetent, er det bare helsehjelpen som vurderes. Hvis jeg var syk, ville jeg ønsket frihet eller ivaretakelse? Det er her jeg finner at interesser og ønsker ikke alltid ønsker og interesser er det samme. Dette er noe vi drøfter med leger, psykologer og miljøpersonell; team rundt pasientene, som pasientene medvirker til. Det kan diskuteres på et juridisk og et etisk plan. Loven legger alltid føringer for etikken vi jobber etter. Og loven er så stram at det går utover pasientene, mener jeg. Det er en utfordring for meg.

 Tror du at historie og filosofi kan hjelpe folk å ikke bli innlagt i psykiatrien?

 – Det er vanskelig å svare på: Flere kommer hit med allerede ødelagte liv. Noen kommer fra universitetet, og noen fra arbeidsliv. Dersom man kan trekke noen som helst likhetstegn, er ofte ressurser noe som kan bidra med å komme videre fra en psykose. Likevel: også ressurssterke mennesker har hatt psykoselidelser, som økonomen John Nash, som er på pensum i filosofien. Han led for øvrig av schizofreni.

– Filosofien bidrar på sett og vis med å innrede det indre livet, og det kan være en bærer mot rusmidler og dårlige valg, som kan være en hjelper. Samtidig kan stress og andre faktorer bidra til at man kommer hit. Skilsmisser, krenkelser, traumer og tap kan alle føre til virkelighetsbrister hos mennesker, som kan føre dem inn i psykoser. Mye handler om, både i livet og i særlig stoisk filosofi, hvordan man bærer det som livet gir deg.

Silje Lykkedrang

Silje Lykkedrang, studierådgiver. Foto – Svein Haddeland.

Utdanning: Allmennlærerutdanning og master i historie
Jobb: Studierådgiver på UiA

Hvilken utdanning har du?

– Jeg har allmennlærerutdanning og master i historie.

Hvor jobber du og hva er dine arbeidsoppgaver?

– Jeg jobber som studierådgiver på UiA, ved Institutt for religion, filosofi og historie. Jeg har et vidt spenn av arbeidsoppgaver, men min primæroppgave er å veilede studenter på studieprogrammene i religion, filosofi og historie. Veiledningen består i å ha samtaler med studenter om hvordan utdanningen skal legges opp, om det er behov for tilrettelegging, endring i studieløp, videre studier, arbeidsmuligheter etter fullført studium og mye mer. Jeg gir også råd og veiledning på den mer formelle delen av utdanningen som frister, rettigheter, plikter, lover og regler som studentene må forholde seg til. I tillegg har jeg mye kontakt med undervisere og arbeider i ulike systemer med studieadministrative oppgaver.

Hvordan fikk du jobben?

– Det var ganske tilfeldig. Etter jeg var ferdig med lærerutdanningen, startet jeg som vikar i skolen samtidig som jeg studerte historie ved siden, av egen interesse. Det var vanskelig å få fast jobb i skolen, så jeg registrerte meg i et vikarbyrå for å prøve ut andre stillinger. Etter kort tid fikk jeg et vikariat ved UiA. Etter noen år ved Fakultet for samfunnsvitenskap, fikk jeg en stilling ved Fakultet for humaniora og pedagogikk. Det var som å komme hjem. Det var også en gylden mulighet til å ta opp historiestudiene igjen, og etter noen år hadde jeg en ferdig master i historie og fikk stillingen som studierådgiver ved instituttet. Jeg har også fått mulighet til å undervise og veilede studenter på førsteåret i historie. Det er veldig givende å få bruke den faglige kompetansen også.

Opplever du at utdanningen er relevant for jobben? Hvorfor/hvorfor ikke?

 

– Ja, absolutt. Det er meningsfylt å arbeide med kollegaer og studenter som deler de samme faglige interessene. Jeg har ikke utdanning i filosofi, men har en del utdanning i religion og etikk. Jeg tror også jeg blir en bedre veileder når jeg kjenner studiene både fra «innsiden» og «utsiden». Pedagogikken fra lærerutdanningen kommer også godt med. Jeg må kommunisere med mange mennesker, og da er god formidlingsevne både muntlig og skriftlig, en nødvendig kompetanse. Det er en kompetanse som er etterspurt i mange stillinger, og her tror jeg humanister og pedagoger har et særlig fortrinn fordi det i stor grad er formidlingsfag. Jeg må også ha god orden og struktur i arbeidet og forholde meg til frister. Det kan sammenliknes med å være student, der du har stor frihet under ansvar. Det forventes at du tilegner deg nødvendig informasjon og leverer oppgaver innen fastsatte frister. Det krever at du gjør prioriteringer underveis og kan skille viktig fra mindre viktig.

Hva er det mest stressende med jobben? Og det mest belønnende?

– Det mest stressende i jobben er når det hoper seg opp med mange ulike oppgaver som må utføres på kort tid. Det er særlig ved semesterstart det er travelt. Da er det mange studenter som trenger råd og veiledning, samtidig som man må forberede flere administrative oppgaver som skal gjennomføres i løpet av semesteret. Det mest belønnende er når man føler at man har vært til hjelp og nytte for andre. Det å være en god samtalepartner eller å vise noen muligheter studenten eller kollegaen ikke har sett, gir mye arbeidsglede.

Aud-Marit Dahle Steinbru

Aud-Marit Dahle Steinbru, kommunikasjonsrådgiver. Foto – privat

Utdanning: Blant annet master i samfunnskommunikasjon og årsstudium i psykologi
Jobb: Kommunikasjonsrådgiver i Lindesnes kommune

Hvilken utdanning har du?

– Jeg har master i samfunnskommunikasjon og bachelor i kommunikasjon fra UiA. I tillegg har jeg toårig fagskoleutdanning i grafisk design og et årsstudium i psykologi.

Hvor jobber du og hva er dine arbeidsoppgaver?

 – Jeg jobber i Lindesnes kommune som kommunikasjonsrådgiver. Her jobber jeg både med intern og ekstern kommunikasjon og har både strategiske og operative oppgaver. Jeg er mediekontakt, er med i kommunens kriseledelse, og jeg er med på å passe på at vi har gode rutiner for hvordan vi kommuniserer i kommunen.

Hvordan fikk du jobben?

 – Jeg søkte på en annonse på finn.no. Jeg har ikke vært så veldig god på nettverking, og opplevde at det var mange om beinet på de jobbene jeg søkte på i Kristiansand. Lindesnes ligger et lite stykke unna, men har du som relativt nyutdannet mulighet til å komme deg greit til en av nabokommunene tror jeg man opplever mindre konkurranse.

 

Opplever du at utdanningen er relevant for jobben? Hvorfor/hvorfor ikke?

 – Ja, det gjør jeg absolutt. Jo mer studiestedene putter inn av praksis og praktiske oppgaver i studiet, desto mer rusta føler man seg til å trå ut i arbeidslivet. Det er travelt å være kommunikasjonsrådgiver, og da er det greit å ha testa det litt på forhånd slik at man kanskje har fått noen verktøy. Det er jo også gjerne sånn at personlige egenskaper teller, og disse blir man kjent med og får utviklet når man jobber praktisk med oppgaver. Det sagt så opplever jeg også at de teoretiske fagene har vært relevante. Det er gjerne i de teoretiske fagene at man utvikler de analytiske evnene og en kritisk sans.

Hva er det mest stressende med jobben? Og det mest belønnende?

 – Det mest stressende er nok garantert at det er så mye som kan og bør gjøres, og gjerne for få folk til å gjøre det. Jeg går ofte og føler på at jeg skulle gjort mer, og at jeg ofte ikke rekker å gjøre ting skikkelig. Kommunikasjon er et enormt stort fagfelt og i denne jobben føler jeg at arbeidsoppgavene kan involvere alt fra å lage kommunikasjonsplaner og lage innhold, til å diskutere Vær Varsom-plakaten, struktur på nettsiden, omdømmebygging, universell utforming, hvordan vi skal bruke sosiale medier, eller sette meg inn i et nytt fagfelt som arealplanlegging. Det er på langt nær alt jeg føler meg like trygg og kompetent på og jeg kan få ansvar for å ta en beslutning som jeg ikke føler jeg har erfaring eller kompetanse nok til å vite hva som er den beste beslutningen. Det kan være veldig stressende. Heldigvis har jeg gode kolleger som jeg kan tenke høyt med. Selv om ikke alle har kommunikasjonsutdannelse, har flere av dem relevant erfaring og dermed nyttige perspektiver.

– Jeg vil føye til at jeg tror i de fleste rådgiver-stillinger er man nødt til å jevnlig ha forventningsavklaring med leder og bli flink til å sette grenser for seg selv, for det blir fort mange oppgaver. Min erfaring er at som rådgiver lager man seg litt sin egen arbeidshverdag. Man må prioritere. Jeg tror dette dels er en treningssak, for med litt erfaring vet man bedre hvor mye tid man trenger på en oppgave, men i starten er dette krevende og kan være roten til en del stress.

– Belønningen er at jeg lærer vanvittig mye og jeg kjenner at de oppgavene som var utenfor min komfortsone ikke er like «skumle» lengre. I og med at man jobber innenfor et bredt fagfelt gir det også en variert arbeidshverdag. Det er en god blanding av oppgaver jeg føler meg trygg på og oppgaver jeg kjenner utfordrer meg på en eller annen måte, og det trives jeg godt med.

Trym Staurheim, IT-konsulent.

Trym Staurheim

Utdanning: Bachelor i filosofi og bachelor i IT
Jobb: IT-konsulent i KnowIT

– Filosofibacheloren min var av interesse i ansettelsesprosessen. I teknologi er det mange etiske spørsmål man må ta stilling til. Hvordan bruke AI er et hot eksempel.

– Men filosofibakgrunnen min er også nyttig på et mer generelt plan. For eksempel med GDPR og hvordan holde seg innenfor loven. Det finnes jo gråsoner i loven og da kan etikken spille inn. Ja, noe kan være lov, men bør man gjøre det?

– Noe jeg syns er interessant er at en stor del av programmering er logikk. Logikk er jo noe vi lærer på filosofistudiet, og programmering bruker akkurat de samme reglene. Programmering og språkfilosofi er én-til-én.

Så logikk på filosofistudiet var et slags forkurs til programmering?

– Ja! Det gikk opp et lys for meg når jeg i programmeringen så konjunksjoner, modus podens og andre logiske oppsett.

– Det gjelder helt ned til logisk gyldighet. I filosofien betyr jo det at argumentet er satt opp uten feilslutninger. I programmeringen vil ikke koden kjøre dersom den ikke er gyldig. Det finnes noen tilstander som er unike for programmeringen som man ikke har i språklogikken, men stort sett er det likt.

Hvordan opplever du nytten av de to bachelorgradene dine i jobben din?

– Jeg har selvfølgelig mest bruk for IT-bacheloren min. Men det er ikke uvanlig at det kommer problemstillinger hos kunden hvor man går inn i det jeg har lært på filosofi. Det gjelder særlig angående hva begreper betyr. Der kan man bruke lang tid! Jeg husker vi hadde en stor diskusjon om begrepene «tilknytning» og «knyttet» som hadde stor betydning i systemet til slutt.

– Jeg har ikke noe datagrunnlag for å si det, men jeg tror at filosofer i teknologi vil ha et fortrinn i å få fram det kunden ønsker. Man er en god bestillingstaker fordi kunden kan si noe, og mange vil tolke det og tro at man sitter med den rette tolkningen. Men filosofer vil spørre «hva mener du med det?» og finner raskt ut at kunden egentlig mente noe annet.

– Når folk hører at jeg jobber som utvikler sier de ofte: «Åja, så du sitter på datamaskinen hele dagen?» Det stemmer ikke. Jeg forklarer egentlig hva datamaskinen gjør til andre mennesker som ikke forstår den. Mye av tiden min går til å forstå hva mennesker trenger. Jeg jobber hovedsakelig med mennesker. Jeg prøver å oversette det mennesker ønsker inn i datamaskinen.

Gjør din bakgrunn som humanist det enklere eller vanskeligere når det kommer til valg og vurderinger?

– Noen ganger er det vanskeligere, fordi man prøver å se en sak fra begge sider. Men før man skal løse problemet må man definere det, og der syns jeg det er positivt. Man kan dra inn forskjellige perspektiver som andre har oversett og definere problemet bedre. Hvis man ikke gjør det, risikerer man å gi kunden et produkt de egentlig ikke trengte.

– Jeg syns interessen for teknologi er stor blant filosofer. Men det går kanskje ikke like mye andre veien.

Hvilken del av arbeidet ditt stresser deg mest?

– Frister. Hvis det er leveransepress, kan det være stressende. Det er fordi at man da er det leddet som holder resten av prosessen igjen. Hvis man ikke leverer, kan ikke det neste skje.

Hva med den andre siden: Hva er det ved arbeidshverdagen din som gir deg en belønningsfølelse?

– Å kunne jobbe med samfunnskritiske systemer. Akkurat nå er jeg konsulent i Skatteetaten. De prosjektene hvor jeg er med er jo noe som så å si alle i Norge bruker. Det er gøy å kunne jobbe på noe som alle får nytte av. Det er gøy å vite at når du gjør noe på Skatteetatens nettsider så er det min kode som kjører i bakgrunnen.

– I tillegg er det gøy å løse problemer. Jeg jobbet tidligere som lastebilsjåfør og da var det veldig mye tid til å tenke mens man kjørte fra kunde til kunde, mens nå møter man et problem og må sette seg ned og tenke.

Humaniora fosser frem: Hva tror du er årsaken til det?

– Jeg har ikke noe grunnlag for svaret mitt, men vi går inn i usikre tider og kravene til kritisk tenkning vokser. Da kan det være nyttig med humanistiske fag. En annen tanke er at høyere utdanning er blitt en forventning. Man må nesten ha en mastergrad i dag bare for å være en kandidat til en jobb, uavhengig av om jobben bør kreve mastergrad.

Angrer du på at du tok filosofi?

– Aldri. Jeg hadde nok aldri sittet her i dag hvis jeg ikke hadde tatt filosofi.

 


Oversiktsbilde fra UiA

Authors

, , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.