«Noen forelesere klarer å formidle, andre ikke. Noen ting er bare vanskelig å formidle og krever i like stor grad hardt arbeid fra studentenes side for å forstå.», sier professor ved UiA.
Viktig samfunnsansvar
Dårlig oppmøte og halvveis folketomme forelesningssaler. Enkelte forelesere kan melde om færre studenter lengre ut i semesteret. Det har ført til utallige diskusjoner om hvordan man skal aktivisere studentene, og iverksette tiltak som skal trekke flere studenter til neste forelesning. Hva skyldes det? Late studenter, som prioriterer søvn og slumrer videre? Eller uengasjerte studenter, som dabber av? Det er kanskje på tide at foreleseren møter seg selv.
Universitetets og høyskolenes ansatte, forskere og forelesere, har et viktig samfunnsansvar når det kommer til å spre kunnskap gjennom formidling i form av undervisning. Det å kunne videreformidle til studentene på en forståelig og gøy måte er en utfordring. Av og til møter studenter på forelesere med et fraværende engasjement, som kommer tydelig til uttrykk bak en ensformet PowerPoint-presentasjon. Og noen ganger blir avstanden mellom foreleseren og studentene for stor, der fagtermer og abstrakte teorier blir vanskelig å fordøye.
Ifølge Universitets- og høyskoleloven (2005) har «den som gir undervisning ved institusjonen et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegget av undervisningen». Det innebærer at enhver foreleser velger selv hvordan man ønsker å presentere og tilpasse presentasjonen. Hvordan dette gjøres har innvirkning på studentenes opplevelse av forelesningene, som interessant eller kjedelig. Noe som igjen har betydning for studentenes læring og oppmøte i forelesningssalen.
Å presentere det faglige innholdet gjennom undervisning krever øvelse, tålmodighet, engasjement, og noen ganger kreativitet fra foreleserens side. Det finnes ulike måter å gjøre forelesningene mer forståelig for studentene. Professor Einar Duenger Bøhn, som ble kåret til en av UiAs fantastiske forelesere, peker på bruken av aktuelle, konkrete og folkelige eksempler som alle kan forstå og se klart for seg. Det er også viktig at foreleseren kan forklare ting med sine egne ord, og ikke bare gjenfortelle pensum.
En annen foreleser som ikke er redd for å ta i bruk utradisjonelle undervisningsopplegg, er Tale Steen-Johnsen, førsteamanuensis ved Institutt for Sosiologi og Sosialt arbeid. Et triks hun stadig benytter under planlegging av forelesningene, er å sette seg i studentens plass. «Jeg spør meg selv: hva slags forelesning ville jeg selv likt å være på? Og hvordan lærer jeg selv best? Jeg prøver å kjøre noen sjangerbrudd, introdusere en ny måte å lære på i løpet av forelesningen.»
– Jeg skulle ønske jeg var enda bedre på dette, og hadde mer tid til å lage nye opplegg og prøve flere metoder. Vi er under stort tidspress, og det er ikke alltid tid til å tenke ut nye, gode pedagogiske grep, sier Steen-Johnsen.
Tilknytning til det akademiske miljøet
Det er viktig å ikke forveksle de mest underholdende foreleserne med de beste foreleserne. Det er ikke alltid slik at de mest underholdende er de beste, eller at de som flest studenter liker, er de beste. Vi lærer på forskjellig måter, og det kan være krevende for foreleseren å møte alle studenters behov. «Noen forelesere klarer å formidle, andre ikke. Noen ting er bare vanskelig å formidle, og krever i like stor grad hardt arbeid fra studentenes side for å forstå,» sier Bøhn. Forelesere spiller derimot en vesentlig rolle for relasjonen mellom forskere og studenter.
Foreleseren er som oftest den som introduserer studentene til det første møte med fagfeltet, men også den som skaper og viderefører en interesse og forkjærlighet for det faglige miljøet. «Den viktigste funksjonen er å hjelpe studentene til å trene seg opp til kritisk og vitenskapelig tenkning. Øvelse i kritisk og vitenskapelig tenkning krever omgang med andre som allerede behersker det. Det er derfor viktig at studenter og undervisere og forskere omgås hverandre, snakker, og deler tanker og metoder. Det er også veldig viktig at vi forelesere og forskere kommuniserer godt med studentene for å øke respekten for vitenskapen og den kritiske tanke. Det er en slik omgang som skaper et godt og varig akademisk miljø over tid,» påpeker Bøhn.
Tekst: Phally Long Prum
