jente som titter ut av bilen og tenker

I 2015 flyttet jeg til Kristiansand for å ta en bachelor i Global Utvikling. Året før dette hadde jeg tatt en Bibelskole i New Zealand (av alle steder) og reist til Vanuatu som misjonær i 9 måneder etterpå. Det året var på mange måter det beste året i mitt liv, og kanskje det som har formet meg mest i ettertiden. Selvsagt var det også prøvelser og utfordringer. Slikt kommer alltid på kjøpet, som pommes frites til livets gatekjøkken-burger.

Når jeg kom hjem til Norge igjen opplevde jeg, som de fleste andre rundt 20, at jeg ikke visste hva jeg ønsket å bruke livet mitt på. Men jeg måtte ta et valg, og bestemte meg for å velge noe som minnet om det jeg kjente fra det fantastiske året før. Studier som Global Utvikling ble tilbudt flere steder i Norge. Jeg valgte Kristiansand, ikke fordi utdanningen her var best, eller fordi kaféne er bedre her enn i Oslo, men fordi jeg med tiden i Stillehavet hadde fått en sterk fornyelse i min egen tro, og jeg visste at her nede i “Bibelbeltet” var det andre mennesker jeg kunne dele det som er viktigst i mitt liv med.

Poenget mitt med å fortelle dette, er at jeg ikke bare lot utdanningsvalget mitt bli ett hva-spørsmål, om hvilke praktiske steg jeg skal ta senere i livet. Men jeg tok aktiv stilling til hvorfor jeg skulle ta praktiske steg videre i livet, og med hvem.

Det finnes en hunger, og en overflod i vårt moderne samfunn. Vi drukner i ressurser. Vi kan både spise oss ihjel og trene oss ihjel. Vi alle råd til å drukne våre sorger i alkohol, vår selvtillit i Instagramfølgere, vår usikkerhet i serier, spill eller gode karakterer. Vi har et hav av hva, men jeg tror de fleste studenter opplever at de mangler steder og personer de kan stille hvorfor-spørsmålene, og jeg tror veldig mange opplever et savn etter genuint felleskap.

Slike steder kommer ikke av seg selv, og slike fellesskap dukker opp av intet. De må arbeides frem. Og samme hvor mye man tror man mestrer livet på solskinnsdagene, så består livet også av dager med storm, kulde og regn. Jeg kjenner mange som strever med ensomhet, stress eller angst. Jeg har venner som sliter med rus, eller som har gått på en smell fordi de ikke mestrer studiene. Flere mennesker rundt meg har mistet livet de siste to årene. Slikt skjer med oss alle før eller siden. Smerte, ensomhet og lidelse er dessverre en grunnleggende del av verden.

Det er i slike tider at genuine felleskap er livsnødvendig. Det er i møte med slike stunder at vi trenger arenaene der vi kan lure på hva i all verden det er som skjer. All verdens vorspiel, quiz-kvelder eller likes er ikke lenger til noen nytte. Nå er det kun “hvorfor” og “hvem” som kan hjelpe; hvem støtter meg? Hvem er i nød? Hvorfor har dette skjedd?

I Norge er vi heldige. Vi har en lang kirketradisjon. Vi er alle på forskjellige steder når det kommer til tro og tanke, men jeg vil bruke denne plassen til å anbefale studenter til å se på menigheter, og ikke bare kristne menigheter, men av alle religioner, som slike rom der man kan finne et fellesskap som ofte savnes i studiehverdagen. Dette er steder der man eksplisitt samles rundt noe større og dypere enn seg selv, og ser livet i en annen kontekst. Et sted som er til nettopp for å jobbe med det som er under overflaten. Det ikke være kristent, men akkurat det har funket veldig bra for meg.

 

Men du skal også få en advarsel; dette åpne trosrommet ser ut til å lukke seg, i hvert fall for unge. Senest nå i Januar publiserte Ronald Mayora Synnes og Irene Trysnes, begge førsteamanuensiser ved UiA ett forskningsprosjekt der de intervjuet 25 studenter om åpenhet om tro. Konklusjon er ganske dyster: Studenter føler seg sterkt begrenset i muligheten til å dele og være åpen om tro i hverdagen sin, og sensurerer seg selv sterkt i møte med venner.

Mye av det handler ifølge forfatterne ikke om typisk splittende spørsmål som homofili eller abort, men om en frykt for å bli stereotypifisert, eller tatt for å være mer konservativ enn de er. Det gjelder spesielt muslimske gutter og menn.

(https://www.dagen.no/nyheter/religios-ungdom-begrenser-seg-pa-sosiale-medier/?fbclid=IwAR3jkS242-FmK_Nlc_hBhzq7yeWrYlfdQEfmK8vXEegSLziwcFj_BfJuc6I )

 

Det er intet nytt at vi ser på tro som privatsak i Norge, men det er faktisk ganske særnorskt og rart sett i global kontekst hvor anspente vi er rundt tro i dette landet. Derfor ønsker jeg også å be oss alle om å senke skuldrene litt og å tenke over at tro egentlig ikke er en privatsak men påvirker alle delene av livet vårt.

Alle har en tro, og den går helt inn i ryggmargen. Det betyr ikke at alle har tenkt igjennom HVA de tror på. Eller at de trenger å tro på Gud. Det finnes flere ateistiske religioner, og svært mange politiske bevegelser, også mainstream-bevegelser har klare religiøse trekk. Alle mennesker har et verdensbilde og ett verdisystem, alle mennesker har et håp og en moral, enten de er klar over det eller ei. Trossamfunn gir oss bare rom til å snakke om de.

Det sekulære samfunnet vårt blir stadig mer travelt og individualistisk, men i kjølevannet blir det også, om enn kanskje litt i skyggen, mer religiøst*. Jeg vil anbefale deg å ikke bare fokusere på hva du gjør mens du går gjennom studiehverdagen, men å også jobbe aktivt for å finne gode mennesker å gjøre det med, og gode steder å jobbe med dypere spørsmål.

*Gudstjenestedeltakelsen har steget med 16% i Kristiansand de siste ti årene (Nordic Navigation) og menigheten utviser samarbeid og åpenhet i langt større grad i Kristiansand enn i andre store byer. Det har vært stor menighetsvekst i Kristiansand (som den eneste studentbyen) de siste årene, med godt over 40 oppegående menigheter i byen.

Forfatter

, , , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.