Anonymt leserinnlegg
Stor dramatisk tittel, jeg vet. Jeg har gått flere runder med meg selv, kjent på ubehag ved om jeg skulle skrive dette eller ei. Men jo mere det kribler i magen, jo mere jeg snakker med folk som deler de følelsene jeg har, jo mere er jeg sikker på at dette er den rette tingen å gjøre.
Jeg husker nøyaktig tidspunktet jeg visste jeg ville bli lærer. En venns far kjørte meg hjem etter jeg hadde besøkt ham, og faren og jeg snakket litt om fremtiden min, noe jeg selv ikke visste noe om enda. Men så sa han at han angret på at han aldri hadde blitt lærer:
«Noe av det fineste man kan gjøre, er vel å geleide unge folk som ikke vet sin egen vei til rett spor, og om ikke, hjelpe dem så godt man kan.»
Det trigget noe i meg med meg, og jeg tenkte over alle de lærerne jeg har hatt opp gjennom tidene, hvor mange flotte mennesker som har stått ved meg når ting har vært tøft og det har skjedd ting selv min mor ikke vet om engang. Og jeg elsket faget mitt, herregud, jeg har jo holdt ut fem flotte år med det, meg og mine medstudenter. Til tross for at jeg begynte på universitetet med litt mindre håp om sosiale kretser, har jeg overgått mine egne forventninger og funnet ut av hvor mye jeg trives med å være med andre og bygge opp sosiale relasjoner rundt meg.
Men jeg skal ikke lyve, å være lærer var alltid en plan B, men plan A var aldri en trygg plan, og lærer var trolig sikrere enn Plan A. Men til tross for planens status, var alltid hodet mitt satt på lærer, det var egentlig aldri tvil om det. Om plan A gikk gjennom, så hadde jeg nok trolig vært vikar ved siden av. Jeg elsket faget mitt, og over de siste årene hadde hjertet mitt varmet litt mere opp til barn, jeg skylder den oppsiktsvekkende utviklingen til min nå tre år gamle nevø.
Jeg følte at å bli lærer virkelig kunne være et av mine kall i livet, en følelse jeg tror mange søker, en form for bekreftelse for hva en er ment til å gjøre i denne verden.
Og etter første praksis var denne følelsen forsterket. Meg og praksislærer arbeidet i et symbiotisk perfekt forhold, jeg hadde en følelse av beherskelse og min pedagogiske utøvelse fulgte en stigende linje, og jeg elsket kollegiet, mine medstudenter som satt på kontoret og gjorde hverdagen til en moro miks av klaging, frustrasjon, mestring og latter. Alt gikk som det skulle, jeg levde i en liten lykkeboble hvor jeg kontinuerlig forsikret meg selv om at de siste fem årene hadde ikke vært bortkastet, jeg var kanskje der jeg hørte hjemme.
Så kom vårsemesteret.
Jeg var fortsatt høy på forrige lykkerus, denne gangen gikk jeg inn med positive forventinger og gledet meg til å bryne meg på enda mere, lære mere og være sammen med nye elever og bli kjent med et litt annet faglig og sosialt miljø i skolen. Jeg var fornøyd med praksisplassen, praksislærerne var hyggelige ved første møtet, og det virket som at ingenting stod i veien for at dette ikke ble enda en braksuksess. Men etter bare to uker, følte jeg at noe skurret.
Denne gangen var jeg satt i parpraksis. Og jeg må starte med å si at denne personen kommer nok til å bli en fantastisk lærer, med god faglig kompetanse innenfor sine områder og god pedagogisk struktur. Men denne personen var ikke min type lærer, tvert imot, jeg ble satt sammen med noen som var den komplette motpolen av meg selv, både som person, men også som yrkesutøver. Det var tydelig fra starten, ikke bare for meg, men også de rundt oss, at vi hadde vidt forskjellige oppfatninger av strukturen rundt timer. Jeg anerkjenner i ettertid at jeg var litt vel sta på mitt, og burde nok vært litt mere åpen, men så tenker jeg, det burde motparten også vært, for til tross for at vi begge smilte og nikket til forslag, var ingen av oss særlig åpne for dem. Jeg tror at grunnen til at konflikten oppstod var over at min praksispartner var akademisk sterkere enn meg, jeg følte alltid ubalanse, jeg ble usikker på min egen kunnskap, kompetanse som lærer, og disse usikkerhetene gjorde at jeg ønsket å «være bedre» enn hen på relasjonsbygging og jeg kompenserte slik.
Men jeg hadde møte med praksislærerne, noe måtte gjøres, vi kunne ikke fortsette slik, og visstnok hadde de en oppfatning av at jeg var en unnasluntrer som fikk min praksispartner til å gjøre alt, noe som ble forsterket ved at det var det samme narrative min praksispartner ga dem. Jeg forstod hvorfor denne oppfatningen ble tildelt meg, det kunne virkelig fremstå slik, men det var ikke min intensjon, og de siste ukene gjorde jeg virkelig alt jeg kunne for å motbevise det, og jeg synes faktisk vi hadde et fint og stabilt forhold mot slutten.
Intensjonen med å nevne dette er ikke å kaste praksispartneren under bussen, men det er et viktig punkt i det store bildet. Jeg lover, alle brikkene faller på plass til slutt.
Men fortsatt var det noe som skurret. Jeg følte at hver time jeg hadde var det noe jeg bommet på, noe som ikke gikk som planlagt. Jeg tok til meg de tipsene jeg fikk, men innarbeidet dem litt sakte, noe som ikke førte til umiddelbare, radikale endringer i undervisningen, heller finjusteringer. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men jeg traff aldri, bommet alltid på målet. Det føltes litt ut som å skulle svømme til andre siden av elva. Jeg kunne eller fikk opplæring i alle svømmeteknikkene (pedagogikk), jeg visste hva målet var (hva skal de lære) og hvordan jeg skulle komme meg over (hvilke oppgaver skal vi gjøre i timen), men hver gang så svømte jeg imot strømmen, jeg kom aldri i mål, tvert imot, det føltes ut som jeg sakte men sikkert druknet.
Observatører fra UiA kom og besøkte oss, våre faglærere fra UiA skulle observere undervisningen. Tilstanden var nesten dommedag. Den ene observatøren hadde et rykte for å komme med hinsides mye konstruktiv (les: negativ) kritikk, med utrolig mye finpirk. Med denne observatøren gikk det helt okay for meg, helt til jeg fikk spørsmålet:
«Jeg må spørre deg, vil du egentlig bli lærer? Du ser liksom litt ukomfortabel ut når du står foran eleven.»
Dette plantet det første frøet av usikkerhet. Ikke om praksisperioden, de bekymringene hadde blomstret for lenge siden. Nei, dette var første gang jeg ble konfrontert med at en faglærer ved UiA sådde direkte tvil med meg i dette yrket. Trolig, om denne faglæreren leser dette nå, mente hen nok at intensjonen var å skape refleksjon rundt meg som yrkesutøver.
Kjære faglærer ved UiA, det gjorde det ikke. Istedenfor var dette starten på det som jeg anser som den nest jævligste perioden i mitt liv.
Jeg var ikke den eneste som følte på dette, flere som ble observert av samme faglærer slet i ettertid med om de var flinke nok til å bli lærere, noe som morbid nok ga meg en form for trøst; jeg var kanskje ikke overdramatisk eller inkompetent. Men det lå fortsatt den lille stemmen i bakhodet som hvisket i øret mitt, som den har gjort veldig mange år av livet mitt: «Du er ikke god nok».
Uke fire, neste faglærer skal se meg i et mitt andre fag. Denne var jeg ikke like bekymret for, til jeg satt på planleggingsmøtet. Mine originale planer for timen blir helt fjernet og erstattet med et tema praksislærer synes var viktigere å fokusere på. Et tema jeg hadde null tillit til at jeg kunne mestre på et presentabelt nivå til den timen. Stemmen begynte igjen i hodet mitt, og den hvisket ikke, den ropte: «Du er ikke god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig bli lærer!?» Jeg følte pusten min ble anspent, og etter møtet så jeg at jeg nesten hadde bitt meg selv til blods av nervøsitet. Men jeg skulle prøve, prøve mitt beste, og få til en bra time!
Og atter en gang, gikk jeg rett på trynet. Observatøren var mere smilende, og prøvde å gi konstruktiv kritikk, men etter to tilbakemeldinger, følte jeg at jeg skrudde av. Jeg klarte ikke å smile, ikke å tenke, alt jeg hørte var den stemmen, den jævla stemmen, som nå skriker i hver krok av hjernen min: «Du er ikke god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig bli lærer!?» Selve rommet begynte å flimre, og jeg var bekymret for at jeg skulle få panikkanfall. Ja, faktisk bekymret, jeg var redd for at jeg skulle bli den ustabile studenten som fanken meg ikke klarte å ta seg sammen. Men det ble ferdig, praksislærer og faglærer kikket litt rart på meg, og takket for tiden, men jeg overlevde, og jeg svimte ikke av.
Uke fem av seks i praksis er overstått. Jeg var redd jeg ikke skulle bestå, for jeg følte at praksislærerne ikke så det de ønsket, at alt jeg hadde gjort hele praksisen var bom etter bom, smell på smell. Det var alltid noe fint, jeg hadde jo en god tone med elevene, og varierte oppgaver, men til tross for variasjonen så manglet alltid noe. Men til tross for min redsel, forsikret alle rundt meg om at de ikke kunne stryke meg uten advarsel. Dette ble litt min frelse fra angsten, om jeg ikke hadde fått noe hint om det så kunne de ikke gjøre det.
Så skjer første møtet.
Den sistnevnte faglæreren vil gjerne ha en prat, med meg og praksislærerne. Dette får jeg vite over telefonen rett før helgen, og når jeg verbaliserte mine bekymringer får jeg bare «Neida, ikke stress med det, nyt helgen du». Hen garanterte meg at det ikke var et advarselsmøte. Men når jeg kom inn i rommet, og møtte blikkene som stirret på meg, visste jeg alvorligheten. Dette var en inkvisisjon. Jeg fikk lov å fortelle min side av historien, hvorfor jeg ikke hadde gjort slik og slik, hva jeg tror hadde gått galt og også hvordan mitt samarbeid med praksispartner hadde vært. Også inkludert var hva som skjedde med meg på møtet når jeg bare «slo meg av».
Jeg forsvarte meg selv, fortalte om at dette ikke hadde vært en god periode for meg, mentalt, at jeg hadde slitt litt med at ingenting funket til tross for at jeg prøvde, og hvordan jeg bare gikk på smell etter smell. Og jeg åpnet opp, for første gang i alle mine år, til noen som helst, om mine selvtillitsproblemer.
Hva jeg ble møtt med kan ikke beskrives som noe annet en forkastelig. Mine mentale problemer ble avfeid av UiA faglæreren og jeg ble fortalt at «vi er i en profesjon og må oppføre oss profesjonelt. Tenk om du hadde gjort noe slikt på et foreldremøte, sånt kan man ikke gjøre i et yrke». Jeg ble kritisert for å ha arbeid ved siden av, at på grunn av det, la jeg ikke inn nok innsats i praksis, og fikk vite at praksis bør prioriteres over andre ting ved siden av, og fikk også høre at «hvordan skal du takle å være lærer når du ikke takler bare det å ha praksis». Jeg følte meg bare ignorert, og alt jeg kunne gjøre var etter hvert å bare sitte, nikke og halvsmile, for jeg innså at slaget var tapt. Uansett hva jeg sa, merket jeg at jeg hadde et stempel på meg, et stempel jeg ikke kunne unnslippe, og ved å stride imot det de sa, bare støttet jeg deres oppfatning enda mere. Så jeg satt der, som en lydig nikkedukke. Jeg spurte i møtet «er dette er varselmøte» og de forsikret meg nok en gang at det ikke var det, de var bare «bekymret». Møtet ender, og jeg sitter igjen med en helt for jævlig følelse i magen, som en stein som vokser i omfang og gnager på innsiden.
Jeg er enda skremt over at en faglærer ved UiA har dette synet på mental helse, og har den komplett manglene forståelsen for studenters livssituasjon, at vi ikke bare kan ta oss fri fra jobb for å være i praksis, når praksis ikke er betalende arbeidstid.
Siste uken kommer. Jeg satt med håpet om at jeg skulle bestå, for jeg hadde enda ikke fått advarsel, og jeg så frem til at denne jævlige opplevelsen skulle være over. Mine medstudenter og venner trøstet og forsikret meg om at det skal gå bra, jeg tror de også kunne merke en litt melankolsk holdning bak smilet mitt. Så kom praksislærer inn, hen skulle bare kjapt si noe til meg. Det er tre dager igjen av praksis.
«Du får muntlig varsel. Det er varselmøte kl. 16, du møter bare opp ved kontoret der, okay? Dette skal nok gå fint.»
En tanke jeg ikke har fortalt dere om er en mørk tanke som ofte slo meg mot slutt av min praksisperiode. Min praksisskole hadde veldig mange etasjer, og overaskende lite til å stoppe noen fra å klatre over og bare… falle. Den siste uken holdt jeg meg vekke fra kanten, for jeg var redd for at ideen ble for fristende. Hens ord forsterket fristelsen ytterligere.
Mitt verste mareritt hadde skjedd, og jeg var der, mentalt i fritt fall, mitt eneste ønske var å treffe bunnen og bli ferdig med det.
I møtet satt jeg der, helt aleine, med tre personer fra UiA og en annen lærer fra praksisskolen. Jeg var på bortebane, og satt i en kamp hvor det var ujevnt tall spillere på hvert lag. Og motstanderen stirret meg ned med hva de trolig trodde var medlidenhet, men ble virket som illvilje.
Jeg får lest opp hvorfor varslet var kommet, og at det hadde vært tvil ved meg en stund, noe jeg til denne dag enda ikke forstår hvorfor ikke har blitt utrykt litt tidligere, istedenfor smålige stikk. Jeg blir nikkedukken igjen, det kommer et par bemerkninger i varselet som jeg sier ifra er feil, men de blir anerkjent og deretter avfeid. Men jeg orket ikke lengre å stritte imot, om alle disse folkene satt her må det jo trolig være noe galt med meg. Stemmen returnerer:
«Du er ikke god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig bli lærer?»
Jeg fikk en helt ny praksislærer, en helt ny klasse, og fire ekstra timer til å bevise at jeg kunne rette opp feilene.
I ettertid, var møtet nesten en tåkesky, jeg husket ikke lenger helt hva som hadde skjedd, men på vei hjem leste jeg varselbrevet. Avsky er kanskje det nærmeste ordet jeg kommer på for å beskrive følelsen som gjennomsyret meg når jeg leste brevet som var fullt av feilaktige antagelser og direkte løgner.
I brevet var det knyttet bekymringer til at jeg snakket kun med elever om gaming, og at jeg hadde over 100 timer arbeid ved siden av praksisen noe som var direkte løgn. Jeg var ikke til stede til uformelle samtaler med kollegiet, jeg samarbeidet ikke med praksispartner og mitt utsagn om min manglende selvtillit, min åpning om min mentale helse, ble ikke bare brukt mot meg, men brukt mot meg i en helt annerledes kontekst. Min egen åpenhet ble brukt mot meg som argumenter for å felle meg
Noen punkter forstår jeg og kunne si meg enig med. Men andre, var komplett fabrikasjon eller løgn. Og jeg forstod ikke hvorfor, hvorfor skrev de disse tingene? Jeg snakket masse med elevene om ting, særdeles lite var om gaming, men faglærer og praksislærerne visste at jeg likte gaming på fritiden. Ingen av dem hadde snakket med min praksispartner for å høre om hvordan samarbeidet hadde gått de siste ukene, kun fått med seg den tøffe starten. Jeg hadde aldri hatt mere enn 100 timer arbeid ved siden av praksis. Jeg fikk vite av praksislærerne på forhånd at når jeg ikke hadde timer brydde de seg ikke om jeg var hjemme eller ei, men åpenbart var jo dette løgn, for det ble brukt mot meg. Jeg stod igjen i den klemmen, at jeg følte jeg måtte motkjempe et stempel, et stempel som nå potensielt kunne bli mitt nederlag.
Men så treffer en tanke meg: Var mange av disse punktene trukket frem kun for å rettferdiggjøre at noe fra UiA sin side ikke var blitt gjort ordentlig? Det er ikke ordinær prosedyre å få vite tre dager før praksis er over at man får mere. Det er ikke ordinært å få ny praksislærer og ny klasse. Det er ikke ordinært å ikke få noe form for hint av praksislærere om at du kommer til å få «ikke bestått» (og i ettertid viste det seg at de hadde vært i tvil en stund uten å si det direkte til meg). Hva som tidligere hadde vært selvhat ble forvandlet til irritasjon, frustrasjon til og med. Hvorfor hadde jeg blitt stemplet slik jeg hadde, og hvorfor hørte ingen på meg når jeg sa at ting ikke var slik de skal? Hvorfor ville ingen tro på meg, høre på meg, forstå meg?
Under praksis gikk jeg opp 5 kilo, jeg spiste utelukkende ferdigmat (og dette kommer fra noen som elsker å lage mat), og generelt var tilnærmet «deppa». Men jeg var idioten, jeg var studenten som fikk slengt i trynet: «Vil du egentlig bli lærer»?
De fire ekstra dagene har jeg aldri stresset så mye og sovet så lite.
Men jeg klarte det. Jeg fikk det til. Hver time føles ut som en suksess, alltid noe småpuss, men jeg fikk det til. Jeg vil rette en så enorm takk til min daværende praksislærer. Fordi, for første gang i den praksisperioden føltes det ut som noen hørte meg, noen brydde seg, og at jeg endelig fikk til noe.
Tusen takk til deg, som fikk meg til å få troen på meg selv igjen. Og tusen takk for at du ga meg tilbake gleden ved å være lærer som jeg hadde mistet.
Jeg sitter nå her, på slutten av denne turen gjennom en forferdelig periode av livet mitt og undrer meg over, hvorfor skrev jeg egentlig dette? Men jeg vet hvorfor, jeg vil at UiA skal gjøre bedre. Jeg hører kontinuerlig historier som ligner på min, ei venninne hadde fått vite at «hun smilte for mye og det gir inntrykket av at eleven ikke er her for å lære». Flere ved min praksisplass ytret frustrasjon ved praksis og manglende forståelse fra UiA sin side. Jeg vil gi en stemme til alle dem som jeg har hørt og stadig hører slike forferdelige opplevelser fra, dem som ikke tørr å snakke om urettferdigheten og frustrasjonen de opplever. Og jeg vil at UiA skal tenke over, den enorme makten de sitter med, ikke bare som institusjon, men de faglærerne som arbeider der. Spesielt de innenfor pedagogikk. Hvordan dere kan påvirke, forme og ikke minst ødelegge.
Dere klarte nesten å knekke meg.
Men jeg står enda, og det er den viktigste seieren jeg har følt i hele mitt liv.
Jeg skal bli lærer.
Unikum har kontaktet avdeling for lærerutdanning for å få en kommentar til leserinnlegget og dette er hva de skrev:
Tilbakemeldinger fra studenter er viktige for lærerutdanningene og for UiA. Vi jobber kontinuerlig med forbedring og i den sammenheng er studentenes tilbakemeldinger helt nødvendige for oss. Alle studenter oppfordres til å bruke de mulighetene som er til å gi tilbakemeldinger som ligger i kvalitetssystemet, om det er via emneevalueringer, praksisevalueringer, gjennom tillitsvalgte eller egen involvering i læringssituasjonen. Vi tar selvfølgelig også gjerne imot tilbakemeldinger utenom de formelle kanalene. Alle henvendelser fra studenter tas alvorlig.
I lærerutdanningene har vi hvert semester flere hundre studenter ute i praksis. Alle skal følges opp på en god måte – det jobber vi med hele tiden. Vi kan ikke uttale oss om enkeltsaker, men vi vil understreke at det er leit å lese om studentens opplevelser i denne praksisperioden og at studenten har hatt det vanskelig som følge av det. Enhver vond opplevelse er en for mye og vi ønsker å ta lærdom av det.
Hilde Inntjore
Dekan for lærerutdanningene
.jpg){kind=link}