Til høsten er det valg og valgkampen er allerede i gang. Til tross for at studenter utgjør en stor andel av de med stemmerett her i landet, legges det ekstremt lite vekt på studentsakene i de ulike partiene. Noen er selvfølgelig bedre enn andre, men i den store debatten om Norges fremtid forsvinner debatten ut i oljepenger, skattenivå og ny E39.
Når man først diskuterer studentpolitikk er det forslag som turbostipend hvor man belønner dem som fullfører på nominert tid og skolepenger til internasjonale studenter som styrer diskusjonen; ikke hvordan man skal sikre studenters psykiske helse.
Grunnen til at jeg etterlyser debatten om studenters psykiske helse er fordi jeg mener det å tilrettelegge for bedre helsetjenester for studentene vil kunne føre til nettopp det diskusjonene i dag handler om – å fullføre på normert tid! Situasjonen er en helt annen og sannheten er at det nesten ikke finnes øremerkede midler til studentenes helsetjenester.
Ungdata-undersøkelsen fra 2016 viser at 27% av elevene som går første år på videregående i Agder føler seg ensomme. Omtrent 50% av Agders videregående elever vil etter videregående opplæring begynne hos oss på Universitetet i Agder. Det å begynne på et universitet er vanskelig nok i seg selv, men det vil være enda vanskeligere dersom man starter med en bagasje hvor de psykiske vanskene ligger tungt på.
Jeg har selv opplevd å ta med meg problemene fra videregående til universitetet og jeg har fått kjenne på virkelighetens harde byrder – og de forsvinner ikke av seg selv. Derimot øker presset på dem og de oppleves som større. Det å ikke ha bearbeidet problemene ordentlig i forkant av å begynne på universitet bidro for meg til at fokuset ikke ble på forelesninger og utdanningen, men på å komme seg gjennom hverdagen på en best mulig måte. Det er ingen hemmelighet at studenter i dag sliter mer psykisk enn resten av befolkningen i samme aldersgruppe, men spørsmålet vi ikke stiller oss er hvorfor er det slik? Og hvorfor diskuteres det ikke i politiske sammenhenger hvor fremtiden planlegges?
De siste månedene har professor Ingrid Lund ved Pedagogisk Utviklingssenter på UiA forsket på det psykososiale læringsmiljøet i høyere utdanning, med spesielt vekt på mobbing. Det er et ekstremt viktig tema å forske på fordi det ikke finnes statistikker eller tall på det i Norge fra før av. I tillegg vet man at mobbing og utestengelser kan føre til psykiske vansker. Vi ser også at norsk høyere utdanningssektor ikke diskuterer temaet godt nok. Når vi i dag snakker om læringsmiljø ved utdanningsinstitusjonene blir fokuset ofte dreid inn på lys, stikkontakter og luft. Hvordan er luftkvaliteten, hvor mange stikkontakter har vi og hvordan oppleves belysningen? Ikke misforstå – det er viktig. Men det er også viktig å diskutere hvordan vi skal tilrettelegge for at studenter og ansatte har det fint på jobb.
Kvalitetsmeldingen som ble lagt frem av kunnskapsminister Røe Isaksen tidligere i år mangler også viktige perspektiver på læringsmiljø. Det fremstår nesten som at læringsmiljø ikke har noe å gjøre med kvaliteten på utdanningen vi tar. Jeg er ikke enig, og jeg skulle håpt at studentbevegelsen protesterte høylytt.
Det psykososiale læringsmiljøet er kjempeviktig i forhold til hvordan kvaliteten på utdanningen er. Sliter man med ensomhet og blir utestengt fra kollokviegruppene vil ikke studietiden og utdanningen du tar oppleves som god. Blir man mobbet av undervisere og fortalt at man ikke duger, er veien ut av høyere utdanning kortere enn den er på vei inn til studiene på universitetet.
Igjen spør jeg – hvorfor blir ikke dette diskutert og hvorfor gjør man ikke noe for å forbedre situasjonen?
Det vi vet skjer er at folk i dag blir utestengt, at studenter føler seg ensomme og at både ansatte og studenter blir mobbet. Vi vet også at disse menneskene skulle ønske hjelpen var mer synlig, mer tilstede og uten ventetid. Har man det vondt, har man ikke tid til å vente tre uker.
Til deg som leser dette: jeg har ikke tenkt å gi meg. Jeg skal fortsette å både snakke om og diskutere studenters psykiske helse og jeg håper du blir med på diskusjonen. Sammen kan vi skape oppmerksomheten som trengs for at våre politikere lokalt og nasjonalt skal prioritere det. Jeg er klar – er du?
Tekst: Sunniva Fekjær, Velferdspolitisk ansvarlig, STA
Foto: Tobias Hole Aasgaarden
Leave a Reply