Dette er et intervju med en jente med psykiske lidelser, og om hvordan hun ble møtt av helsesystemet og omverden. Bakgrunnen til jenta er utenlandsk, men hun er oppvokst i Norge. Til vanlig studerer hun på UiA, og ønsker derfor å være anonym.
I september kom resultatene fra studentenes helse- og trivselsundersøkelse frem. Den viser at mange unge sliter med psykiske problemer.
Som så mange andre, sliter du med psykiske problemer. Hvor gammel var du første gangen du merket at “noe ikke var som det skulle være”?
─ På grunn av min tøffe oppvekst, så var det vel allerede fra da jeg var rundt syv år at jeg begynte å føle det. Jeg begynte å merke at jeg hadde perioder da jeg var ganske depressiv, men da visste jeg selvfølgelig ikke hva det var. Jeg tenkte også at det ikke var noe, for i vår kultur er det ganske vanlig at man ikke gråter og er lei seg, men det er bare «å ta seg sammen». Det var også ingen andre i klassen min eller på samme alder, som jeg opplevde at følte, eller sleit med, det samme som meg. Jeg trodde at “OK, jeg er litt unormal, men det kommer til å gå over”.
─ Jeg begynt å få lengre perioder med angst og depresjon, men visste fremdeles ikke hva det var for noe. Jeg tenkte bare, “alle har jo dårlige og gode dager, det er bare at mine dårlige dager varer i flere måneder”. Jeg hadde kanskje en god dag innimellom, men ellers var det bare dårlige dager. Jeg trodde at det kom fra mine opplevelser hjemme eller i skolen, og at det var det som gjorde at jeg ble lei meg. Jeg visste ikke at det var psykiske problemer.
─ Rundt åttende klasse begynte jeg å slite med å sove. Da dro jeg også til legen, fordi det ikke bare var en natt hvor jeg ikke fikk sove, men flere måneder. Den tiden der klarte jeg ikke lenger å fungere optimalt på skolen, siden jeg bare sov to-tre timer om natta. Dette resulterte i at jeg sov i kanskje fem timer etter at jeg kom hjem fra skolen igjen.
Så du sier altså at fra du var syv år, og helt frem til syvende klasse, hadde du lagt merke til at det var noe som ikke stemte, men at du opplevde det som så tabubelagt at du ikke ville snakke om det, og heller ikke søkte om hjelp?
─ Jeg visste ikke hva det var. Det var ikke noe de hadde fortalt om på skolen. Jeg vet ikke om de har begynt med det nå, men da jeg var i sjette klasse så gikk jeg til helsesøster fordi jeg hadde veldig negative tanker og et veldig dårlig selvbilde. Når man kommer i puberteten så skjer det jo mye i kroppen med hormoner og sånt. Jeg dro til helsesøster og fortalte henne at jeg gråt veldig mye uten å vite hvorfor, men hun nevnte aldri noe om psykiske problemer. Hun sa bare at det var helt normalt, og «sånn er det å være i puberteten. Det går over når hormonene blir mer stabile». Det var den eneste forklaringen jeg fikk, og jeg opplevde da at de ikke tror at barn kan få psykiske problemer på samme måte som voksne. Det fikk meg til å tro at jeg bare hadde en dårlig dag, eller en dårlig periode i livet mitt. Så jeg tenkte ikke noe mer over det.
─ Etter hvert begynte det virkelig å gå utover søvnen min, og jeg hørte fra flere venner at de opplevde det samme, og at de var redd for de samme tingene som jeg var redd for. I åttende klasse begynte jeg å få sosial angst, men ingen trodde at jeg hadde det siden jeg alltid var en av de «populære» og hadde mange venner. Når jeg møtte nye mennesker så var jeg redd for hva de ville tro om meg, og jeg fikk angst for å ta kollektivtrafikk. Det var ikke noe reell frykt, for jeg visste at det kommer ikke til å skje noe der, men det var en slags sosial fobi. Depresjonen hadde begynt å bli såpass ille at det gikk utover selvbildet mitt. Selv om jeg fikk høre fra andre at jeg var fin eller bra, så hjalp det ikke.
─ Når jeg fortalte de nærmeste vennene mine at jeg ikke hadde det så bra, og at jeg er litt redd for å ta bussen, så begynte de bare å le. De spurte: «Hvordan kan du ha det? Hvordan kan du være deprimert»? Alt de så var jo at jeg alltid smilte og var glad, fordi jeg ikke ville at noen skulle se meg som svak. Det har også noe med kulturen min å gjøre. Du kan ikke klage foran andre, for da blir du sett på som svak. Så jeg lo og var med på alt og var veldig positiv, og det var nok grunnen til at ikke de trodde på meg når jeg fortalte dem at jeg hadde det veldig vondt.
─ Heldigvis var det flere og flere i løpet av åttende, niende og tiende klasse som åpnet seg for meg om at de slet med angst og depresjon. Da var jeg på en måte ikke alene lenger.
Det var også på den tiden at du begynte å søke hjelp. Hvilken diagnose fikk du, og hva slags hjelp ble du tilbudt?
─ Ja, det var på denne tiden at jeg gråt hele tiden og slet med å sove, men mammaen min trodde at det bare var noe tull, og at det skyldtes hormoner. I utenlandske familier er det ikke noe som heter «psykiske lidelser», og hun mente at jeg er stresset over skolen og lekser. Jeg sa til henne at det måtte være noe som er galt. For alle kan jo ha dårlige dager og dårlige perioder, men hvorfor varer det i årevis på meg? Det var da hun sa at jeg kunne dra til legen å sjekke det, og jeg endte opp med diagnosen «depresjon».
─ Legen tilbød meg om antidepressiva, og jeg takket ja. Hun fortalte meg at vi kunne stabilisere hormonene mine, slik at hormonet melatonin, som jeg manglet og som førte til søvnvansker, kunne gjenopprette seg automatisk. Også serotoninnivå kom til å stabilisere seg. På det tidspunktet var jeg desperat etter hjelp, og jeg var lykkelig over at noe så enkelt som en pille kunne hjelpe. Det hjalp litt, men det var ikke en effekt som jeg virkelig kunne merke. Angsten begynte også å bli verre, men jeg forstod ikke selv at jeg hadde angst. Legen lot meg velge mellom psykolog eller antidepressiva. Jeg syntes det var for flaut å skulle gå til psykolog, så valget falt på antidepressiva.
Det kan være vanskelig å spørre etter hjelp. Føler du at du ville hatt nytte av et lavterskeltilbud som ikke fantes før?
─ Absolutt. Hadde helsesøster sagt til meg i sjette klasse at det ikke bare var puberteten, men at det også kunne være psykiske lidelser, og for eksempel tilbudt meg ukentlige samtaler med henne, eller henvist meg videre, så ville det ha hjulpet veldig mye.
Hvordan gikk det etter at du startet på medisiner?
─ Etter at jeg begynte med antidepressiva, så gikk det ett år uten at jeg merket noe forandring. Jeg merket kanskje at angsten var blitt bedre, men det dempet også andre følelser. Etter et halvt år dro jeg tilbake til fastlegen, fordi hun ville gjerne ha oppfølging på hvordan jeg reagerte på medisinene. Jeg fortalte henne at de virket litt, men at jeg ville at de skulle virke bedre. Hun sa at siden depresjonen min ikke var så ille, ville hun ikke høyner dosene mine, men tilbød meg å kombinere medisin og psykologtimer. Jeg takket ja, men ville ikke at noen skulle vite om det, for på den tiden gikk jeg på ungdomsskolen og trodde selv at bare gærne folk dro til psykologen. Men jeg var jo desperat, og hadde fremdeles søvnproblemer.
─ Så jeg dro til psykologen, og når jeg kom dit så fortalte jeg hvordan jeg følte det, og at jeg ikke følte meg hørt. Han bare antok at jeg følte meg sånn på grunn av det og det. Han var i sekstiårene, og sa ikke så mye. Jeg gikk i niende klasse og hadde jo aldri vært bort i denne delen av helsevesenet før. Jeg kom dit og han sa bare navnet sitt, og at jeg skulle fortelle hva jeg følte, hvorfor jeg var der og hva jeg ville oppnå med terapien.
─ Jeg visste ikke hva jeg ville oppnå, eller hva målet mitt var. Jeg visste ingenting. Hadde han på en måte hjulpet meg til å komme i gang, og bygget et tillitsforhold, så kunne det kanskje ha hjulpet. Men han satt bare i stolen sin med notatboken, og hver gang jeg fortalte om noe, så spurte han bare hva jeg følte og hvordan det fikk meg til å føle. Han satt bare der og nikket og ga meg aldri noe tilbakemelding. Jeg visste ikke om det jeg fortalte han var relevant eller ikke. Så etter tre, fire ganger med ham, så ville jeg ikke fortelle noe mer til ham fordi jeg ikke følte meg komfortabelt med ham. Da sa jeg det til min mor, og hun sa til de det gjaldt at jeg gjerne ville ha en annen psykolog.
─ Til den nye psykologen fortalte jeg at jeg noen ganger fikk selvmordstanker. På slutten av timen spurte jeg om en eller annen tilbakemelding, for jeg ville gjerne ha råd og veiledning. Hun trodde ikke at jeg mente det med selvmordstanker, og at det var noe jeg sa for å få oppmerksomhet. Det gjorde meg helt paff. Hvorfor skulle jeg si det for å få oppmerksomhet, det var jo bare henne jeg fortalte det til? Etter denne timen bestemte jeg at psykolog ikke var min greie, og så sluttet jeg med det.
Den første diagnosen du fikk var depresjon, men i dag har du en helt annen diagnose?
─ Ja, nå har jeg diagnosen PTSD – posttraumatisk stresslidelse og depresjon og angst, men de er knyttet til PTSD for det er også symptomer av PTSD, som da er helheten. Det går utover psykiske og fysiske aspekter med det, som at jeg ikke får sove. Depresjonen og angsten er både angst for det som allerede har gått galt, og «helt meningsløs frykt».
Føler du at PTSD er den «riktige diagnosen»? Var det noen andre diagnoser mellom den første og den du har fått nå?
─ Jeg fikk egentlig ikke noen andre diagnoser, fordi jeg ikke fikk videre oppfølging etter at jeg sluttet hos psykologen. Fastlegen kunne ikke gjøre noe mer, eller jeg fikk ihvertfall det inntrykket. Hun sa jeg skulle fortsette med medisinene, fordi det holdt meg stabil. Så det var det, ihvertfall frem til ett år siden. Fra da aksepterte jeg at det ikke var noe mer hjelp jeg kunne få, det var så bra som det kunne bli, og jeg hadde akseptert at det å ikke sove var en del av meg. At det å være deprimert var en del av meg, og det å være engstelig var en del av meg.
─ Men i fjor ble jeg fysisk dårlig, og frem til da hadde det bare vært psykisk. Jeg ble kvalm og svimmel, og uansett hvilken situasjon jeg var i, kunne det komme. Det kom oftere og oftere, og jeg visste ikke hva det var. Jeg dro til legen, men hun fant ikke noe og jeg ble blitt sendt videre til nevrolog, hvor de tok en MRI-skanning av hodet mitt for å se om det kunne være svulst, og en ryggmargsprøve. Jeg fikk også tilbud om å dra til et søvnsenter hvor de kunne overvåke søvnmønsteret mitt. Uansett hvor mange prøver de tok, så fant de ingenting, og jeg ble hele tiden sendt videre i systemet.
─ Etter det fikk jeg en ny fastlege og hun foreslo at vi skulle kikke litt nærmere på det psykiske, siden ikke de fant noe fysisk galt med meg. Hun synes at symptomene jeg fortalte om lignet på PTSD, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått informasjon om dette tidligere. Når hun da leste opp symptomene, følte jeg at allting falt på plass.
─ Den eneste måten å behandle det på er gjennom terapi. Det finnes medisiner også, men det mest effektive er samtaleterapi hvor man kan behandle hendelsene. Da ble jeg henvist til en psykolog med denne diagnosen, og jeg ble endelig møtt med av en ordentlig psykolog, og med en ordentlig diagnose å jobbe med.
Du snakket om at du hadde hatt selvmordstanker, og at du i din nærmeste vennekrets har opplevd at mangel på oppfølging kan ha veldig alvorlige konsekvenser?
─ På videregående gikk jeg i klasse med ei jente, men jeg hadde kjent henne fra åttende klasse. Vi var ganske gode venner og var del av en større jentegjeng. De fleste av dem visste jo at jeg sleit, siden jeg måtte si ifra når jeg ikke skulle være med på noe når jeg ikke har fått sovet. Men med henne visste ingen at hun sleit. Hun var alltid den som smilte mest og tullet mest. Så det kunne ikke falle noen inn at det var hun som sleit. Det er alltid den som du minst forventer. Og hun hadde det bra hjemme og sånt. Jeg trodde alltid at det måtte finnes en grunn for psykiske lidelser, men hun hadde fin oppvekst, hun hadde fin familie, vennekrets, ja, hun hadde alt. Så plutselig, når jeg flyttet hit til Kristiansand, ett år etter videregående, ble jeg ringt opp av ei venninne som fortalte meg at hun hadde tatt livet sitt.
─ Jeg kunne ikke fatte at det var samme jenta som jeg kjente. Seinere fikk vi vite av foreldrene at hun har vært innlagt i psykiatrisk avdeling mange ganger, og hadde gått til psykolog i mange år. Hun hadde også fortalt at hun hadde selvmordstanker. Siste gangen hun ble innlagt var det nettopp fordi hun prøvde å ta livet sitt. Så hun ble tvangsinnlagt. Foreldrene fikk beskjed om at, siden hun nettopp hadde prøvd å ta selvmord, at det var liten fare for at hun kom til å prøve det igjen med det første, og at det dermed var trygt å sende henne hjem. Foreldrene hennes var imot dette, og hadde flere ganger bedt om hjelp siden de ikke følte seg trygt med at hun ble sendt hjem.
─ To dager seinere tok hun selvmord. Det var min første erfaring med at det skjedde med noen jeg kjente. Hun hadde selvmordstanker og kronisk depresjon, og fikk fortsatt ikke hjelp. Det fikk meg til å tenke; hva er terskelen da for at du blir tatt på alvor? Hun prøvde å ta selvmord, hun hadde selvmordstanker, og fortsatt trodde de at det var trygt å sende henne hjem. Etter hun hadde tatt selvmord, så unnskyldte sykehuset seg bare og mente at de tok veldig feil.
─ For noen få uker siden var det en annen venn av meg som også hadde oppsøkt hjelp. Han dro også til fastlegen og sa at han hadde selvmordstanker, og gjerne ville ha hjelp. Legen så på det som alvorlig, og henviste han videre til psykolog. Han fikk depresjoner og sosial angst som diagnose. Det var ganske alvorlig sosial angst. I løpet av ett år har han bare vært syv ganger ute av huset, når det var legetimer eller noe sånt. Han turte ikke å være ute, så det var egentlig bare moren, og noen ganger faren, som han så.
─ Når han dro til psykolog, så fikk han et skjema som han skulle fylle ut. Maks-skåren er 50 og han skåret 35, noe som er ganske høyt. Det betyr at det er høy sjanse for selvskade eller selvmord. Psykologen følte at de da skulle jobbe med depresjonen først, så kom den sosiale angsten til å bli bedre. Ett av de spørsmålene var: «Ønsker du å ta livet ditt akkurat nå?» og han svarte «nei». Men «akkurat nå» kan bety veldig mye. Psykologen valgte da å vente med å behandle selvmordstankene til depresjonen var under kontroll. De spurte om hvordan han har tenkt å ta selvmord, noe som han besvarte ganske detaljert. Fortsatt var det ikke et stort nok rop om hjelp. Han ble på en måte ikke tatt seriøst.
─ Behandlingen varte åtte eller ni måneder, og på slutten ble han litt bedre. De trodde at psykologen hjalp, men den egentlig grunnen var at han allerede hadde bestemt seg for å ta selvmord. Han var altså sikker på at alt kom til å ta slutt snart. Dagen etter siste psykologtimen tok han selvmord. Noe som sjokkerte selv psykologen.
─ Hva er terskelen da? I løpet av to år har jeg mistet to gode venner, han siste var min bestevenn. Begge to var i helsesystemet. Begge to var henvist til psykologen for de hadde selvmordstanker. Så var det ikke bra nok, eller alvorlig nok til at det ble tatt seriøst.
Basert på din egen erfaring, ville du si at du fremdeles stoler på at helsevesenet kan hjelpe, men at det finnes svikt og frafall, eller føler du at det er en grunnleggende feil i hvordan helsevesenet møter personer med psykiske lidelser?
─ Etter min egen erfaring er veldig mye feil. Jeg vet ikke hvor høy terskelen er, men den er veldig høy, virker det som. Hvis to stykk i løpet av under to år har blitt henvist for å få hjelp fordi de har selvmordstanker, og det ikke har blitt gjort nok for å hjelpe dem, så lurer jeg på hvor ille må det være for å få hjelpen som man trenger? Spesielt når det eneste de peker på er at psykologene ikke har tid.
─ De kommunale psykologene er helt overbelastet. Det er altfor mange psykisk syke, altfor få psykologer, og altfor lite tid. Det er bare de som går til private psykologer og private klinikker som får hjelpen de faktisk trenger. De får bedre og tettere oppfølging. Hvis du går den offentlige veien, så er det ikke en gang garantert at du for oppfølgingen som du har behov for. Grunnen at jeg fikk oppfølging så “fort”, var at PTSD er en ganske alvorlig diagnose, men hvis det “bare” hadde vært depresjon eller angst, så måtte jeg har ventet lengre, og kanskje ikke engang fått time en gang i måneden.
Du blir nå behandlet i Kristiansand, hvor mange ganger i måneden eller uken blir du behandlet?
─ Første gangen jeg kom dit, fikk jeg time to ganger i måneden, for de ikke hadde kapasitet til mer. Fra februar, da jeg begynte, hadde jeg to ganger i måneden. Fram til mai, fikk jeg tre ganger i måneden. Psykologen min sa selv at det mest optimale ville ha vært time minst en gang i uken, men det hadde han ikke kapasitet til. Han sa også at det tar derfor mye lengre tid å behandle de som kommer gjennom det statlige systemet, for det ikke er mulig med så tett oppfølging.
Ville du ha sagt at mer kapasitet, flere ressurser og lavere terskel ville ha hjulpet?
─ Veldig. Det hjelper ikke å gjøre psykolog og leger billigere, slik at alle har råd til det. Når du skal få hjelp, så får du det ikke, fordi de har altfor få ressurser som skal fordeles på altfor mange. Staten må gjøre noe med det. Det finnes ikke andre tilbud heller som du kan benytte deg av mens du går til psykolog. Som for eksempel tilbudet vi har på universitetet, er fullt. Jeg har snakket med mange studenter som har sagt at du må være første mann til mølla, og at det er vanskelig å få time der. Det er liksom sprengt alle steder.
Tror du at du får hjelp som du har behov for i framtida?
─ Jeg håper det. Jeg vet det, men så er det fortsatt den stemmen der i bakhodet som viser til de to andre som hadde det enda verre enn meg, og ikke fikk hjelp allikevel. Så jeg vet ikke om jeg kaster bort tiden min nå, eller om jeg faktisk får noe ut av det. Men jeg har ikke noe annet å gå til, så jeg føler at jeg bare må fortsette. Hvis det går bedre, så tar det allikevel minst dobbelt så lang tid som hvis jeg ville ha gått til en privatklinikk.
Har du et ønske for fremtiden?
─ Jeg vil helst at det allerede fra barnehagen blir fulgt med på om det er psykiske problemer. At førskolelærere skal være opplyst om å se etter tegn, og snakker med foreldrene til barna slik at de også er klar over det, og raskere kan oppsøke hjelp. Det samme gjelder helsesøstrene på barneskolen. De bør vite hva de skal se etter, og ikke bare skylde på puberteten. Kanskje man også burde opplyse om psykiske lidelser på samme måte som vi har seksualundervisning? At man underviser om psykiske lidelser slik at man raskere vet hva det kan være? Det er ingen barn som søker opp psykiske lidelser på nett. De vet ikke hva det er en gang.
─ Jeg vil på en måte at alle barnehagelærere, førskolelærere, helsesøstre, lærere på grunn- og videregående skole er mer forberedt til å ta tak i sånne problemer mye raskere. Jeg håper at terskelen blir lavere for å søke om hjelp, og at tilbudene blir bedre.
