Henrik Ibsen, Norges stolthet. Denne verdensberømte diktergnomen av en kjendis som vi alle hyller. Henrik Ibsen, vår gåtefulle dramatiker og samfunnsprofet. Et overmenneske, et geni, et unntaksmenneske og et unikum. Regjerende verdensmester i dukketeater og kinnskjegg. Han er uten tvil en tidløs og betydningsfull forfatter, men var han egentlig den store dikter og litterære kunstner han blir presentert som?
Ibsen er et fenomen, en gåte og et rykte. En liten nisse som var god til å speile samfunnsproblemer med penn og papir. Han var edel, opprørsk og revolusjonær. At hans verker var og fortsatt er viktige kan ikke betviles. Han så samfunnet for det hyklerske fengselet det var. Han talte de undertryktes sak, kvinnenes sak, individenes sak. All ære til Henrik Ibsen for det! Men talte han denne sak gjennom inderlighet og kunst? Var han han en begavet lyriker, en poetisk og enestående litterær kunstner? Nei.
Som samtidsdramaets far, var Henrik Ibsen en fingernem håndverker. Han analyserte samfunnet, dets problemer og dets tendenser. Han komprimerte det til geniale teaterstykker og ga folket sannheten. Sannheten! Ja, han var realismens trofaste disippel, for alt han skrev var så forbanna ekte hele tiden. Samfunnsproblemene er ekte. Undertrykking av kvinner er ekte. Religionens hykleri er ekte. Det kyniske borgerskapet er ekte. Ekteskap og andre sosiale konvensjoners ødeleggende kraft mot individets frihet er ekte. Ibsens tematikk er ekte vare og viktige debattsaker. De er universelle og tidløse. Problemet er bare måten han legger frem sine kampsaker på. Formen er gjennomsiktig. Ibsen er en god sosiolog, samfunnsviter og folkeopplyser, men det var visstnok Voltaire, Karl Marx, Adam Smith, Max Weber og Martin Luther King også. Flotte folk, men ikke kunstnere.
Man kan lese Ibsen eller se hans dramaer på teater overalt i verden (Kanskje med unntak av de stedene i verden som trenger Ibsen mest, slik som Saudi-Arabia og Nord-Korea). Man kan rystes av dundrende budskap og spennende historier. Ibsen kan forme mennesker og påvirke samfunn. Men han gjør det ikke med litterær slagkraft. Ibsen skildrer ikke den komplekse virkeligheten, han tar for seg samfunnsproblemer og stereotyper og karikerer dem. Han er totalt fri for inderlighet i sin litteratur. Har du noen gang fått et Ibsen-sitat som et slag i trynet? Grått av en vakker skildring? Fått frysninger av hans karakterers menneskelige kompleksitet? Nei. Hos Ibsen finnes det ikke litterære lykketreff, han bommer hver gang. Han er endimensjonal og grå.
Ta for eksempel hans mest kjente karakter, lerkefuglen Nora. Hvem er Nora? Nora er et eksempel. Hun er Ibsens personifisering av fri vilje og individets rettigheter. Ibsen forteller oss sannheten om hvordan det tradisjonelle ekteskapet setter rammer for menneskers liv, og Noras kontroversielle handlinger er hele stykkets budskap. Nora er en funksjon og et ideal, men ikke noe mer. Ibsen har gitt oss en så generell karakter at hun kan være hvem som helst. En hvilken som helst sterk kvinne i et hvilket som helst undertrykkende samfunn. Derfor er hun tidløs og aktuell, for hun er ikke et menneske, ei heller et bilde av et menneske, hun er intet ringere enn en idé. Hun er et flott ideal, men hun er uten sjel og dybde. Hva er hun for eksempel satt opp mot Kristin Lavransdatter? Hun er et skall. Nora er et skall.
Det er ikke det at Henrik Ibsen er en så vemmelig dårlig forfatter. Jeg synes bare det er så trist at han anerkjennes som norskes største dikter, for det er han ikke. Det er så mange andre som fortjener hans plass på tronen. Gi meg Wergeland, gi meg Welhaven, gi meg Amalie Skram, Sigrid Undset, gi meg Garborg eller Vesaas. Solstad eller Knausgård for dens saks skyld. De er alle mer inderlige forfattere enn Henrik Ibsen og de er kunstnere. For ikke å snakke om Nordlands solgud, som lærte meg dette med at Ibsens skuespill er dramatisert tremasse. «Gi meg brøkdelene, ikke bare hele tall.»
Når dette er sagt kan jeg innrømme en dyp hemmelighet. Første gang jeg leste Et dukkehjem ble jeg rørt. Siden karakterene i stykket er så tomme, ble jeg tvunget til å utfylle dem med min egen fantasi. Jeg måtte gi dem sjel. Jeg måtte bytte ut Torvald og Nora med mennesker fra mitt eget liv og fikk dermed et forhold til dem. Stykket ga mening, det ble gripende og jeg elsket det. Ibsen sier kanskje akkurat nok, eller lite nok til at publikum må virkeliggjøre situasjonen og konflikten på egenhånd. Og hvis man da står inne med litt ekstra fantasi, blir stykkene fantastiske. Så kanskje Ibsen ikke er så gal likevel. Han gir oss frøet, og resten er opp til oss.
Tekst: Franz Rose Bengtson
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
