Etter litt over en måned på Erasmusutveksling i Tyskland på kan man gjøre opp en del tanker. De tankene kan noen ganger være gode å få ned på papiret eller tastaturet. Det er virkelig ting som fester seg i hodet. Ting er annerledes når man pakker sekken og drar ut av trygge Norge.
Det er en ganske stor overgang å gå fra nettverk og venner i Norge til å måtte være «på» hele tiden for å få seg nye venner. Når du i tillegg ikke kan et ord av språket de fleste rundt deg snakker kan det være skummelt, og til tider tungt, men for folk fra lille, rike og ikke minst trygge Norge er det nok lurt å være på glattisen i blant. Fordi utenfor de helt trygge rammene er det ganske imponerende hvordan man klarer å omstille seg mentalt. Hjemme i Norge kjenner jeg stort sett folk som ligner ganske mye på meg, både med tanke på sosial bakgrunn, men også med tanke på meninger. Nå føles det naturlig å ha folk fra USA, Ukraina, Irland, Spania, Frankrike, Tsjekkia, Finland og Tyskland som nye venner.
Prosjekter som Erasmus-prosjektet er viktig fordi det utvider begrepet «oss». Når du kjenner folk fra større deler av verden blir det enklere å se mennesker, ikke tall. Mennesker, ikke parter i konflikter.
Å snakke med folk fra både Madrid og Baskerland om uavhengighetskampene i Spania gir deg andre perspektiver enn NRK og andre kjente medier vil gi deg. På samme måte vil unge Ungarere gi forklaringer på Viktor Orban sin dominans som heller ikke får utløp i tradisjonelle medier.
Til slutt begynner også studiene å gå sin gang. Selv om undervisningen i Statsvitenskap er ganske annerledes her nede (så mange tall har jeg aldri sett før), så må man huske på at slovenerne, portugiserne og alle oss andre utvekslingsstudenter stort sett er i samme båt. Vi stammer hvert fall like mye i tysktimene.
Tekst: Jacob Haugmoen Handegard
