Intervju: Arkitekturopprøret Kristiansand  

I september i fjor ble det startet en instagramkonto kalt «aokristiansand», forkortelse for «Arkitekturopprøret Kristiansand». Kontoen styres av André Seljestad Knudsen, og en annen som ønsker å være anonym. Jeg tok en prat med André, for å få et nærmere innblikk i hva AO Kristiansand er. 

Kan du si litt om deg selv? 

Jeg er opprinnelig fra Kristiansand og har utdanning både innenfor eiendomsmegling, statsvitenskap, historie og geografi, og så har jeg bachelor i samfunnsplanlegging. I tillegg har jeg akkurat levert mastergrad i by – og stedsutvikling. Jeg har bodd i Oslo, Bergen, Drammen, Bø og i Barcelona, i tillegg har jeg også ganske god kjennskap til europeisk byplanlegging og tilnærmingen de har til byplanlegging der. Noen bekjente av meg som tok master i København, sa at de følte at de gikk 10 år tilbake i tid da de kom tilbake til Kristiansand, med hensyn til planprosesser, arkitektur og utvikling.  

Hva er Arkitekturopprøret? 

Arkitekturopprøret i Norge startet vel, som vi kanskje kjenner det, i sosiale medier i 2016, med en facebook side som ble startet. Men så var det jo spesielt da Saher Sourouri og Erik Holm kom inn i 2020-2021, at det tok helt av i Norge: da bevisstgjorde man særlig via sosiale medier hva som skjedde med byutviklingen og arkitekturen i Norge. Men opprøret har holdt på lenge før 2016, med stedsaktivister som Erling Okkenhaug og Audun Engh i Oslo.  

Vi i Arkitekturopprøret ønsker mangfold i stilarter. For eksempel mer Art deco, nyklassisisme, Art Nouveau/Jugendstil, og Kristiansandarkitekten Thilo Schoder sin Bauhaus-stil. Nå er det kun én stil som har monopol og som preger norsk arkitektur. Og det er modernistisk kasse-arkitektur. Vi krever mangfold, stedstilpassing til eksisterende bebyggelse, og ikke minst at folket får være med å påvirke ved brukermedvirkning og avstemming. 

Hvorfor har Arkitekturopprøret kommet hit til Kristiansand? 

For det første er jeg fra Kristiansand, så jeg er oppvokst her og har sett endringene som er blitt gjort; jeg har irritert meg kraftig over alt vi har revet og hva som da er blitt bygget istedenfor. Vi har en arkitektonisk utvikling der alt egentlig ser likt ut – uansett hvor det bygges. Så områder som er blitt bygget ut de siste årene, kunne egentlig vært hvor som helst i landet, da det ser ut som alt annet.  

Jeg fulgte AO lenge, fikk kontakt med dem som drev det, og fikk god dialog på grunn av både min bakgrunn og mitt engasjement. Så da startet jeg først instagramkontoen (som har hatt stor vekst på kort tid), og så åpnet vi nylig en facebookgruppe hvor vi åpner opp for mer diskusjon.  

Kristiansand er en sørlandsby. Likevel prøver vi på en måte å kopiere Oslo og andre byer, og da blir det en slags semidårlig kopi. Det blir hverken fugl eller fisk. Av de byggene som kommer opp er det ingenting som tilsier at de tilhører Kristiansand, Stavanger eller Oslo.  

En kjent urbanist og arkitekt, Jan Gehl sier at «før utviklet vi byer og steder, men nå utvikler vi objekter». I dag er det mer fokus på signalbygg, «å sette ting på kartet» og å skape brå endringer – heller enn å bygge mer av selve stedet. Det vi trenger er å bygge mer av Kristiansand, vi trenger ikke å bygge mer av en annen by.  

For å forstå opprøret er det viktig å legge spesielt forskning til grunn; vi tar ikke alt rett ut av lufta. For det finnes faktisk forskning om at mennesker trives i visse omgivelser og reagerer sånn og sånn på det bygde rom. Det finnes også mange studier som viser at gateplan med bare glassfasader virker veldig fremmedgjørende på oss, slik at vi blir stresset. Andre studier viser at vi reagerer på farger og at mangelen på farger i omtrent alle nye bygg gjør at det virker avvisende og lite stimulerende for oss mennesker. Vi må faktisk ta på alvor den psykiske påvirkningen det fysiske bygde rommet har på oss. Det offentlige fellesrommet tilhører oss alle, og det er derfor et ansvar hvor utbyggere, planleggere, arkitekter, landskapsarkitekter, kommune, og politikere må ivareta garantiene for at vi mennesker får de beste forutsetningene for å bo, leve og oppholde oss i disse områdene. Derfor handler Arkitekturopprøret også om urban design, arkitektur, men også demokrati, systemendring, folkehelse og selvfølgelig et bærekraftig samfunn: det er ikke bærekraftig å utvikle noe som ingen trives i og ikke vil forholde seg til.   

I tillegg er ikke moderne synonymt med modernistisk. Man kan fint bygge et nyklassisk bygg som tikker alle de moderne boksene med hensyn til bærekraft, gjenbruk, materialvalg, høyder og tetthet – det er altså ingenting som tilsier at moderne er det samme som modernistisk.  

Så «moderne» handler mer om at bygget er tilpasset oss i vår tid, og skal fungere best mulig – men det er ingenting som tilsier at det er modernistisk? 

Modernisme er en stilart, så det handler mye om mote og design. For eksempel denne fargeløsheten som kom tidlig i 2000-tallet, det var mote og trend. Det er også viktig å påpeke at det er omtrent kun modernistisk arkitektur som blir undervist og tillært på utdanningsnivå i Norge.  

Hvem er det som har makt over hva som blir bygget? 

Masteren min handler om akkurat dette: maktforhold i planprosesser. Det er i hovedsak politikere som har makten. Politikere må ta ansvar, de må tørre å mene noe om estetikk, skjønnhet, velvære og referere til forskning. Det som er problemet her i Kristiansand er at når noen politikere mener dette så blir de stemplet av andre politikere som populister eller som at de ikke lever i tidens ånd. I tillegg skal liksom ikke politikere mene noe om eller blande seg inn i noe som har med estetikk å gjøre. Så til tross for at det finnes politikere – da gjerne unge politikere – som faktisk vil, så blir de gjerne raskt slått ned av andre politikere og fagmiljøet. Jeg tror personlig at mange politikere har preferanser og ønsker, men at de for det første kanskje ikke tør og for det andre så er det hverken rom eller tid i planprosessene. Det finnes noe som heter Skjønnhetsparagrafen i bygningsloven, kanskje en av de mest misforståtte og diskuterte paragrafene. Den sier at «hver kommune etter skjønn kan avgjøre hva som er stedstilpasset, vakkert og inneholder kvaliteter». Samtidig så får man høre at pent og stygt er subjektivt og da er det veldig rart at noen få, nesten basert på dagshumøret, skal vurdere noe etter skjønn og ikke legge til grunn forskning, vitenskap eller stemmen til folket. For å korte ned dette om maktrelasjonen så er kommunen avhengig av utbygger som investerer – og dette vet utbygger. De som taper på alt dette – in the end – er oss: folket. Så lenge det bare bygges noe, så blir en investering gitt og noen andre tar regningen og så må investorene tjene på det, så er det maks profitt på minst mulig plass.  

Så det er altså politikerne som har makten til å føre retningslinjer på hvordan byen skal se ut? 

Ja, de kan legge føringer som kan omhandle takvinkel, materialbruk, høyder, fasader, historisk tilpasning og utsmykning, påpeker det andre anonyme medlemmet. 

André: Men de må faktisk tørre, og derfor må estetikk, fasade og stedstilpasning være et tema i politikken. Det nytter ikke å avvise det som populistisk, politikerne er folkevalgte og det er dette folket snakker om og forholder seg til. 

Er det noen partier som er mer opptatt av klassisk arkitektur enn andre? 

I Oslo begynner det å skje ting. MDG-Oslo kom med et byutviklingsprogram som omhandler noe om fasader og struktur, Høyre Oslo lanserte også et program om dette. Men der har jo Arkitekturopprøret vært massivt og stort. Så om Kristiansand vil kopiere Oslo, kan vi hente noe derfra også. Det jeg skulle ønske er at Kristiansand turte å teste ut det de har gjort i Sverige, Finland og Frankrike: nemlig at når det bygges ut områder så gis det folkeavstemninger om hvordan det skal se ut. I Island stemte først 53 prosent for klassisk arkitektur i sentrum, mens da de skulle fortsette å bygge ut sentrum så stemte 89 prosent for at de skulle fortsette med den klassiske arkitekturen.  

Hva slags type innhold er det dere publiserer på sosiale medier? 

Med instagramkontoen så er det typisk å vise gode og mindre gode prosjekter i første omgang, og så er det viktig å løfte fram det som faktisk er bra, og det har vi også prøvd å gjøre. Mange av de bra prosjektene er rehabiliteringsprosjekter av eldre bygg som har blitt moderne inni, men har beholdt fasade og uttrykk, for eksempel Kongensgate skole, Torgkvartalet og Rådhuscafeen. Samtidig så prøver vi også å legge fram det som ikke fungerer så bra: spesielt da kanalbyen, Tangen og Byhaven. Vi prøver å inkludere både byutvikling, stedsutvikling, artikler og forskning – slik at vi har en god blanding. Jeg mener at det er grunnleggende at vi forankrer det i forskning og vitenskap.  

Har dere andre tiltak for å fremme budskapet? 

Vi opplever at det er lite debatt i Kristiansand om arkitektur. Det finnes grupper og organisasjoner, men de holder seg for seg selv så det er ikke noe felles forum for diskusjon av dette. Vi ønsker på sikt å skape det, og få til samlinger, seminarer, paneldebatter og byvandringer. Vi har også lyst til å starte opp «Arkitekturopprøret Ung», for folk under 35. I Kristiansand så er det veldig mange som har mye å si og mye på hjertet av unge, men de tør ikke å uttale seg om det, så vi har veldig lyst til å klare å lage en arena og et forum om by-, sted- og arkitekturutvikling for yngre i trygge rammer. Dette innebærer at vi må ha økonomisk støtte etter hvert. Dette blir da en arena, åpen for diskusjon, så du trenger altså ikke å være enig for å være med. Majoriteten av følgerne våre på instagram er mellom 18 og 35 år – altså unge.  

Til slutt: Har dere tenkt noe på hvordan man kan gå fram for å få innflytelse på byutviklingen?  

Det er først og fremst økt bevisstgjøring for å skape engasjement – og etter hvert å få møter der hvor det kan holdes foredrag og seminarer: det å invitere folk inn. Informere og bevisstgjøre politikere mer, invitere oss selv inn eller bli invitert – det er som sagt der mye av makten ligger – hos politikere. Vi mener at alle må kunne mene noe om sine omgivelser – så vi vil bidra til å fjerne den frykten for å bli slått ned fordi man ikke er faglig utdannet. Det er et dårlig argument at man må ha faglig tyngde, da burde man ikke mene noe om noen ting da? Arkitekter er jo ikke utdannet innen f. eks stedspsykologi, og hvordan vi mennesker opplever et sted. Mange har heller ikke bakgrunn innenfor fargepsykologi – altså hvordan vi reagerer på farger og materialer i det bygde rom. De er kanskje eksperter på akkurat sitt felt, men by og stedsutvikling er jo mye mer enn bare ett felt, det er tverrfaglig, og dette er det stor mangel på her i Kristiansand.