Originaltittel: Spider-Man: Into the Spider-Verse Sjanger: Superhelt, action, animasjon Regi: Bob Perischetti, Peter Ramsey Medvirkende: Shameik Moore, Jake Johnson, Hailee Steinfeld, Lily Tomlin, m. fl Komponist: Daniel Pemberton Norgespremiere: 14. desember
Det mest imponerende med filmen er hvor mye arbeid som har blitt lagt i å etterligne artstylene i de forskjellige Spider-Man-tegneseriene gjennom tidene. Dette blir enda mer synlig jo flere Spider-Men som dukker opp og flere tegnestiler begynner å smelte sammen.
Hver eneste karakter er designet med en distinkt og unik kroppsbygning, silhuett og stil, men passer fremdeles inn sammen med de andre i filmen på tross av hvor ulike de er.
Det er tydelig at det er blitt lagt ordentlig kjærlighet inn i denne filmen av alle som var med på å lage den. Gjennom hele filmen finner du easter eggs til andre spiderman filmer og serier, flere av peter parker-ene fra de forskjellige universene er homage-er til de tidligere spiderman filmene.
Den faller ikke inn i den samme feilen som mange dimensjonsreisefilmer gjør hvor de begraver seg selv i teknobabbel, men istedenfor fokuserer den på Peter og Miles sitt forhold som mentor og elev. Miles Morales er denne filmens protagonist og den nye, unge Spider-Man som skal ta over etter Peter, og dette er vel i bunn og grunn hans origin story-film.
Etterhvert som “the Spider-Verse” bryter sammen ender de opp med å teame opp med Spider-Gwen og tre andre Spider-Men fra tre andre dimensjoner.
Med unntak av kanskje tante May, som i denne filmen har den absolutt beste versjon av av alle Spider-Man filmer, er det ingen av de medvirkende karakterene som får noe ordentlig utfylling, ikke en gang tre til fire av filmens seks spidermen.
De tre mer “wacky” Spider-mennene blir brukt mest som en vits, og selv om de er interessante å ha der, føler jeg de bare ble tatt med fordi det var morsomt, de bidrar ikke noe til historien som Peter, Miles og Gwen ikke kunne klart alene. I scener hvor alle sammen er samlet og prøver å spille sammen føles det også som om filmen er litt for overbefolket. Jeg er enig i at de burde ha med disse rarere versjonene når de først skal begynne å leke seg med forskjellige versjoner av den samme karakteren fra forskjellige dimensjoner, men at måten de håndterte de på kunne vært bedre.
Hoved antagonisten Kingpin får bittelitt personlig utvikling, Spider-Gwen får bittelitt personlig utvikling, og resten av karakterutviklingen brukes på forholdet mellom Miles og Peter. Noe som merkes når de mindre utviklede karakterene forsøker å ha et personlig øyeblikk med Miles og det bare virker uekte og rart.
Flere av karakterene som har en artstyle basert på fysiske tegneseriehefter har en tendens til å bevege seg på veldig stakkato måter for å etterligne måten historien fortelles i originalmediet, nesten som om de kunstig slår ned frameraten. Dette er forresten noe som om du velger å se filmen burde prøve å bemerke deg for forskjellige ting på skjermen kan ha forskjellige bildehastigheter, spesielt spiderman skurker Prowler som dukker opp i Into the spiderverse er interessant å følge med på for kroppen hans og kappen hans beveger seg sammen men en er helt stakkato comics style og den andre har silkemyke bevegelser.
Filmen er absolutt verdt å se om du er en fan av god animasjon, jeg har ikke lyst til å bruke ordet “trollbindende” men jeg kan oppriktig ikke komme på et annet ord som beskriver hvor utrolig mye tid og krefter som har blitt brukt på å gjøre hver eneste “frame” i denne filmen unik og ikonisk.
De bli der også ofte bakgrunnen i et forsøk på å guide blikket til publikum, men måten de har gjort det på gjør bare at noen scener blir irriterende å se på, siden det føles mer som noe gikk galt med film prosjektoren.
Du slutter å merke begge deler veldig fort derimot så fort du blir vant til det og i tro Spider-Man-tradisjon vil klimakset gi det vertigo (på en god måte).
Denne filmen er ikke perfekt, men fortjener likevel terningkast 6 for å være en skikkelig god film. Den er både en parodi av og et kjærlighetsbrev til Spider-Man og Stan Lees cameo fikk meg oppriktig til å felle en tåre.
Terningkast 6
Anmeldt av: Mats Sauro Høimyr
