Ganske spontant sa jeg ja til en uke uten sosiale medier. Det vil si en uke uten Facebook, Instagram, Twitter eller Snapchat. Jeg sa ja på torsdag og da klokken slo 00:00 natt til fredag ble appene slettet.
Alt jeg rakk å gjøre av forberedelser var et Facebook-innlegg med mitt mobilnummer, en kort forklaring og et bilde sendt til snapstory med samme beskjeden. I de sekundene det tok å slette de appene, hadde jeg vondt i hele kroppen. Dette er pinlig å innrømme.
For i dag foregår mesteparten av mine sosiale møter over internett. Om det virkelig kan kalles “sosiale møter” får være en annen diskusjon, men når jeg skal ta kontakt med noen sender jeg en Facebook-melding eller bare en snap. Sosiale medier har stort sett tatt over for meldinger og telefonsamtaler.
Forlatt i mareritt
Uken begynte brått da jeg våknet tidlig av en drøm. Jeg drømte at jeg gikk bortover en gang med fire venner. Vi alle gikk med telefonen i hånden, men snakket fortsatt sammen. Plutselig kom vi til en heis og bare vennene mine gikk inn. Jeg fikk ikke bli med inn i heisen og ble stående alene utenfor. Det er flaut at dette går så dypt at det forstyrrer nattesøvnen min før det startet.
Så å si med en gang jeg våknet første dagen lette tommelen min etter Facebook-appen, uten at det gikk opp for meg at den var slettet. Den fant aldri noe. Kroppen min reagerte med å bli sulten, så jeg spiste frokost. Det hjalp ikke så jeg spiste en pakke Tom og Jerry-kjeks, men det hjalp heller ikke så jeg spiste alt jeg kom over i kjøleskapet og godteriskuffen.
Erstattet Facebook med lydbok
Dagen gikk og jeg savnet Snapchat mer enn Facebook. Snapchat er mitt verktøy for å holde kontakt med folk, min måte å finne ut hva som skjer og hva jeg skal bruke fritiden min på. Jeg merker at det er flere jeg pleide å chatte med hver dag, men som jeg ikke kjenner godt nok til å sende en melding. Man skal være veldig nære venner for å i det hele tatt ha telefonnummeret til noen i 2018. Alt føltes veldig unaturlig og jeg savnet noe hele tiden. Et stort pluss den dagen var at jeg ikke ble bilsyk. Jeg har alltid slitt med det, men når jeg skulle til en legetime ut på ettermiddagen ble jeg ikke kvalm. Jeg skjønte senere enn jeg liker å innrømme at det var fordi jeg ikke satt med øynene festet på mobilskjermen. Istedet så jeg ut av vinduet med en lydbok på øret. Dette er vel en av de tingene jeg kommer til å ta med meg fra uken.
De neste dagene gikk helt ok. Jeg fikk tak i noen telefonnummer, og etter at jeg skjønte at jeg bruker Snapchat som speil i tillegg til alt annet og brukte pinlig lang tid på å finne kamera-appen ble det en bedre flyt. Jeg savnet å sjekke Facebook, Twitter og Instagram og jeg følte meg ganske alene. Og da vi dro en liten gjeng på Latter Live på Kilden savnet jeg litt å legge det ut på story, samtidig som det egentlig kjentes godt ikke å gjøre det. Jeg tror jeg og kanskje flere av oss har et litt for stort behov for å dele hverdagslige ting som ingen andre egentlig bryr seg om.
Etter showet skulle jeg møte noen venner av meg. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle få kontakt med folk i løpet av kvelden. Og enda verre ble det da jeg glemte telefonen min hos ei venninne. Heldigvis skjønte jeg det raskt nok til at alt ordnet seg, men hvordan i all verden skulle jeg ha fått den tilbake? Det er et spørsmål jeg nå nesten en uke etter fortsatt ikke har svar på. Kanskje det flaueste og beste som skjedde denne uken var før leggetid, hvor ingen andre enn meg fikk med seg det som skjedde. Jeg kom hjem med masse nattmat, pakket alt ut på bordet foran sengen, snudde meg for å skifte slik at jeg kunne sette meg godt til rette og avslutte lørdagen slik den skal avsluttes, med pysjen på, mat foran meg og serie på skjermen. Men så snudde jeg meg litt brått, datt over maten min og hadde dressing over hele meg. Og ingen fikk snap om dette. Ingen fikk vite det, jeg var helt alene med dressing over hele meg og gulvet mitt.
Mindre eksponert kosedyr
Dag tre og fire gikk bedre. Vinterferien var i gang og mange av vennene mine hadde reist så jeg følte meg enda mer ensom. Jeg har liksom ingen venner jeg sender masse meldinger til.
Jeg la mer og mer merke til småting jeg aldri har tenkt på før. Jeg tar altfor mye bilder av hunden min. Hver gang han gjør noe kjempesøtt så vil jeg filme det og sende det til noen. Kanskje akkurat dette er noe jeg skal roe ned i fremtiden.
Jeg sluttet ikke å overspise. Dette er tydeligvis noe jeg gjør når jeg må avvendes noe. Derfor er jeg sjeleglad for at forsøket bare varer en uke. Det er ikke så mye vekt jeg kan legge på meg på en uke. Og siden jeg ikke sitter på telefonen hele tiden får jeg med meg mye mer av de filmene og seriene jeg allerede bruker altfor mye tid på.
Vil aldri slette appene igjen
På dag fem begynner ting å bli greit. Jeg sliter litt med å gjøre jobben min som Unikums kulturredaktør siden jeg bruker Facebook til å finne informasjon og for å ta kontakt med folk. Jeg begynner også å skjønne at Tastemade gir meg mye av inspirasjonen til hva jeg lager til middag. Jeg begynte å gå litt matlei, men det kan også være fordi alt jeg hadde gjort i fem dager var å spise.
Dag seks gikk veldig greit. Selv om savnet var der, gikk nesten hele denne dagen til en oppgave til skolen så jeg satt i stua med en kompis og jobbet. Det var moro og tiden fløy. Et par ganger hadde noen noen digresjoner og jeg følte meg litt hemmet. For eksempel så gikk det ikke an å sjekke artistene som var sluppet til Palmesus uten Facebook, og det plaget meg mer enn det burde. Hvis du ikke er en del av Facebook, føltes det som at du heller ikke får være en del av kulturlivet i Kristiansand. Og jeg elsker kulturlivet.
Dag syv gikk svært sakte. Jeg visste at jeg fikk laste ned appene igjen etter Unikummøte klokken 18:30. Jeg satt nærmest å trippet. Jeg hadde definitivt savnet Snapchat mest, men Facebook skulle det også bli veldig godt å få tilbake.
Idet jeg lastet ned appene var det som om kroppen min dirret. Jeg er patetisk. Men det er helt greit. Jeg elsker sosiale medier, og kommer ikke til å slette dem igjen.
SoMe – vårt ekstra lem
Min opplevelse av en uke uten sosiale medier var en lang en, og for mange er det nok helt utenkelig å i det hele tatt prøve, men jeg må si jeg er glad jeg gjorde det. Det åpnet øynene mine.
88 prosent av oss har smarttelefoner. Ifølge forsking.no sjekker vi mobilen i snitt 150 ganger i døgnet, det vil si hvert sjette minutt. Vi får faktisk separasjonsangst av å være borte fra mobiltelfonene våre. Vi blir mer og mer redd for å ikke få med oss ting eller bli invitert. En angst som ofte blir kalt FoMo, eller “fear of missing out”. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg kjente veldig på det i min avholdsuke. Blodtrykket vårt øker og hjertet vårt slår raskere. Vi blir så fysisk påvirket av denne lille tingen at vi nesten ikke kan fungere uten. Fem år og fire måneder går til å sitte på sosiale medier i løpet av livet vårt fordi vi er redde for å ikke få med oss ting. Da er det heller ikke så rart at vi i tillegg får mer og mer vondt i nakken og håndledd. Allerede i 2014 kom det tidsskifter som advarte mot “mobilnakke”, og i februar i år ble advarselen om at til og med barn helt ned i treårsalderen sliter med problemet.
Vi har alt på telefonen. Videoer av barna våre, bilder av morsomme kvelder med venner, all kontaktinformasjon og tidsfordrivene våre, som Candy Crush og andre spill. Det har blitt et ekstra lem for mange av oss, men er det kanskje på tide å se opp litt mer eller spørre hvordan det går med en venn over lunsj i stedet for over Messenger.
Kanskje det til og med er på tide å logge helt av innimellom?
Les også: Lider du av FOMO?
Tekst: Mia Wright
Illustrasjon: Odd Magne Vatne
