28 januar kunne vi i FVN lese en kommentar av fra Inger Juvastøl med tittelen «Er det mulig?». I innlegget bemerker hun at Q42, som er lokalene til Filadelfia-menigheten i Kristiansand, har blitt et tema for Studentorganisasjonen i Agder. Videre stiller hun spørsmålstegn ved at det er disse ungdommene som skal bli lærerne, sykepleierne og samfunnsviterne som skal lære bort barna våre om toleranse og integrering. Hun avslutter innlegget med å si at dersom det er så problematisk å sitte i en forelesningssal, så burde de heller finne seg et yrke der de kan slippe slike «vanskelige situasjoner».
Det stemmer at studentene har diskutert denne saken. Ikke bare snakket de om det, de gikk til handling og vedtok en politisk resolusjon i studentparlamentet hvor de oppfordret UiA til å unngå bruk av menighetsbygg.
Tittelen på resolusjonen er noe så forklarende som: «Et religiøst- og livssynsnøytralt undervisningslokale»
Det er hovedsakelig tre ting med leserinnlegget til Juvastøl som må korrigeres.
Den første er hvorvidt det er disse studentene som skal ta neste generasjon videre i arbeidet med toleranse og integrering
Den andre er den nedlatende holdningen om at «hvis du ikke finner deg i det så finn deg en annen plass å være».
Den siste er den avsluttende linjen hvor det påstår at dette er flaut og at vi ikke trenger slike samfunnsborgere.
Angående det første punktet så er det korte og innlysende svaret ja. Dette er de som faktisk står opp for det de anser som urett, og sier at «dersom ikke alle er velkomne, så deltar ingen». Slike holdninger motarbeider utenforskap, og jeg hyller det. Det kommer ikke på tale at muslimen Ali skal droppe forelesningen fordi han er ukomfortabel med å være i Filadelfia. Det kommer heller ikke på tale at homofile Petter skal ha en klump i magen når han står mellom valget å gå glipp av obligatorisk forelesning eller å dra en plass han vet at hans kjærlighet ansees som synd og annenrangs. Det faktum at disse studentene kjemper for dette, bør hylles, ikke kritiseres. Og for å punktere motargumentet før det kommer: Den samme praksisen ønskes gjeldende for muslimske bygg. Les gjerne tittelen på resolusjonen igjen om dette var uklart. Det er snakk om at utdanning og akademia skal være en plass for alle. Ikke nesten alle.
Når det kommer til holdningen om at studentene bør finne seg et yrke der de slipper vanskelige situasjoner så er svaret et kontant nei. Dette er generasjonen som ser urett og gjør noe med det. Generasjonen som ikke gjemmer seg bak unnskyldninger og handlingsvegring. Generasjonen som jobber mot å både nå bærekraftsmålene og ha en verden vi alle føler oss velkommen i. Kall det ønsketenking, men det vises gang på gang med handling foran ord. Det handler om å sette standpunkter og holde seg til dem.
Uten øvrig sammenlikning, tror du Rosa Parks innfant seg med at «Ja, men du kan jo bare sitte bakerst i bussen eller finne et annet fremkomstmiddel?».
Uten øvrig sammenlikning, tror du Dagfinn Høybråten innfant seg med at «Ja, men du kan jo bare oppholde deg plasser hvor det ikke røykes?».
Det finnes små og store kamper i samfunnet, men ingen andre har rett til å dømme viktigheten av nettopp din kampsak. Respekter at studentene kommer til å forbli i studiene sine, men stå opp for den urett de anser å være tilfellet.
Avslutningsvis om det tredje punktet vi er svært uenige om vil jeg holde meg kort og si at du gjør dette til en flauere sak enn det trenger å være, det samme gjør alle kommentarfelt-krigerne som er på laget ditt her. Dette er snakk om samfunnsborgere som står opp for alle og enhver. Og det er slike samfunnsborgere vi både har, og trenger.
Det er de som bruker hersketeknikker og fordummer dem slik du gjør vi absolutt ikke har bruk for.
Tekst: Robin Amir Rondestvedt Moudnib
