Jeg er snart tredve år gammel. Jeg brukte syv år til sammen på å komme meg gjennom videregående, et langt helvete som involverte at jeg droppa ut to ganger, brukte to år på tredjeåret, og tok de siste par fagene som privatist. Jeg husker de forvirra blikkene til sensorene da jeg jubla over en toer i kjemi. «Ja, for noen er vel en toer en suksess» sa de, som om de aldri kunne forestilt seg dette før de faktisk så det. Jeg var bare utrolig letta for at jeg aldri mer skulle gjennom videregåendepensum.
Etter litt naving (inklusive opplæring i jobbsøkekunsten) fant jeg meg jobb, og hadde to fine år som kassadame og bukettbinder på en blomsterbutikk som var en del av en av Norges større blomsterbutikkjeder. Jobben var gøy og givende, men dessverre var det umulig å få faste arbeidsdager, uansett hvor hardt man jobba, uansett hvor mange «Ååå, kunne du være så snill å bli noen timer til? Det er litt krise akkurat i dag?» man sa ja til. Man var bare ansatt på tilkallingsbasis uansett. Det kunne være jobb hver dag i en måned under høysesong, til ingenting den neste måneden. Mange studenter synes denne arbeidsformen passer godt, men jeg var jo ikke student.
Jeg kunne teknisk sett ha fått meg et par sånne jobber til. Pusla sammen en arbeidshverdag etter hvert som forespørslene om å ta ei vakt kom tikkende inn herfra og derfra. Levd livet med et halvt øye på mobilen i tilfelle jeg plutselig trengtes et sted. Jeg tror jeg ville dødd av stresset og usikkerheten. Tenkte det var lurere å studere litt, ha noe å putte på CVen som kanskje ville utvide mulighetene mine til noe som – hvis jeg var megaheldig – kunne involvere trygge, faste arbeidstider. Så jeg ble student. Ga beskjed til jobben at jeg ville være student på heltid, men at det bare var å spørre hvis det var manko på folk som kunne jobbe en dag. De kontakta meg aldri igjen før jeg plutselig en dag fikk et brev om at jeg hadde blitt avskjediget, på det grunnlag at de «ikke fikk tak i meg». Jeg hadde ikke fått en eneste telefon, og nummeret mitt var fortsatt det samme.
Du lurer kanskje på hvorfor videregående var så vanskelig for meg? Jeg har alltid slitt med å studere, helt siden barndommen. Da jeg var atten ble jeg diagnostisert med ADD, etter å ha kjempa meg gjennom barne- og ungdomsskolen for så å droppe ut av videregående etter et skuffende år med mer akademisk utilstrekkelighet fra min side. For å være helt ærlig tror jeg jeg var utbrent allerede da jeg var seksten. Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det kom til å gå annerledes på universitetet.
Det høres sikkert ut som om jeg angrer på å ha begynt å studere, men det gjør jeg virkelig ikke! Jeg har lært masse, hatt det gøy, fått venner. Jeg klarer bare ikke å fullføre. Det begynte med at jeg sakket akterut med noen fag under breddeåret mitt. Jeg hadde valgt breddefag jeg trodde jeg ville være interessert nok i til å holde på den flyktige ADD-oppmerksomheten, men hadde dessverre tatt feil. Interessen var ikke der, og motivasjonen døde i løpet av andre semester.
Jeg var lettet over å komme tilbake til de fagene jeg faktisk studerte, men skaden var allerede skjedd. Siden jeg ikke hadde fullført de siste par fagene i det obligatoriske breddeåret, hang de over meg som en trussel om fremtidig slit. Jeg falt dypere og dypere inn i perioder med depresjon, hjernen spilte en konstant bakgrunnslyd av skyldfølelse og stress for alt jeg ikke klarte. Det kunne gått an å ta ett fag per semester, men hvor langt hadde bachelorløpet blitt da? Hvor mye gjeld skulle jeg i så fall opparbeide meg? Til slutt innså jeg at det var håpløst. Jeg hadde falt av lasset på enda et fag som jeg egentlig skulle ta for å gjøre opp for et tilsvarende valgfag jeg hadde droppa. Foran meg så jeg en endeløs rekke med forsinkelser, utsettelser, konte-eksamener. Utdanninga, som skulle være nøkkelen til et bedre arbeidsliv, ble en evig syklus der jeg pressa meg selv til utbrenthet igjen og igjen. Jeg var en slange som spiste sin egen hale for å bli mett.
Jeg skulle naturligvis ha søkt mye mer omfattende hjelp med en gang jeg søkte meg inn på studiet. Problemet er at folk med ADD eller ADHD ofte sliter med organisatorisk arbeid, så prosessen med å finne ut hvem jeg kan snakke med, hvilke tilbud som finnes osv. gikk litt i dass. Det hjalp ikke at da jeg fant Studier Med Støtte, et skreddersydd opplegg for folk som sliter med sånne ting, fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne søke meg inn på dette med mindre jeg skulle begynne som student og søke hele studieplassen gjennom NAV. Uansett var det for seint nå. Jeg var mer enn utbrent, jeg var dobbelt-utbrent. Ti-ganger-utbrent. Jeg tror ikke jeg kan beskrive hvor utslitt jeg føler meg.
Situasjonen min nå er at jeg ikke får til å skrive eller lese lenger. Ja, jeg ser ironien i at du i dette øyeblikk leser noe jeg har skrevet. Det jeg mener er at hvis det finnes det minste element av forventning om at jeg må få lest eller skrevet noe, går hjernen min helt i lås. Jeg klarer å skrive dette kun fordi jeg ikke har fortalt en sjel at jeg skal skrive dette. Eller, samboeren min vet, men han legger ikke press på meg. Han forventer ikke at jeg skal produsere noe som helst for at han skal synes jeg er verdt å sette pris på. Poenget er at jeg ikke har sagt til redaktøren eller noen andre som kanskje kunne finne på å få forventninger om at jeg skriver. Blir det ikke noe av så blir det ikke noe av. Hvis jeg får det til, dumper jeg det på henne som en overraskelse. Forhåpentligvis en positiv en. Tilbake til poenget: Jeg takler ikke det minste fnugg av arbeidspress. Det er så ille at jeg kan finne på å lese litt i ei bok jeg liker, for gøy, for så å ta meg i å lese og få panikk fordi… Tenk om jeg egentlig ikke er i stand til å lese, og aldri vil være det igjen!? Plutselig får jeg ikke til å lese mer den dagen. Dette er ikke holdbart når en er litteraturstudent.
Problemet er at jo hardere jeg prøver, jo slitnere blir jeg. Jeg presser meg i dagevis for å få bare noen få ord ned på papiret (eller i Word-dokumentet), og må betale med nesten ei uke i senga. Og jeg hater meg selv for at jeg har brutt sammen. Det blir ikke plass til ekte, genuin hvile når skyldfølelsen sitter som en gribb på skuldra, en trettesløs gribb som hakker og hakker i samvittigheten. Livet er kort. For kort til at hele greia skal bestå av nederlag og mangel på mestringsfølelse, har jeg forstått. Jeg fantaserer om et liv som oppvask-taker på restaurant. En jobb jeg ikke må ta med meg hjem. Klare grenser mellom arbeidstid og hviletid. Jeg har bestemt meg for å sykemelde meg fra studiene, komme i kontakt med NAV, finne meg en sånn jobb. Slutte å klore meg fast i kanten av stupet for å overleve, begynne å leve på trygg grunn.
Kanskje det virker som om jeg skriver dette bare for å syte. Kanskje det er litt sant. Men jeg har også et brennende ønske om at ingen noen gang skal behøve å føle seg så aleine om dette som jeg har følt meg mesteparten av livet. At ingen skal føle skyld eller skam for at høyere utdanning ikke er veien som passer for dem. Jeg ønsker meg en verden der delvis fullført utdanning også er kompetanse. Der begrenset arbeidsevne også er arbeidsevne. Der suksess kan se ut som en sekser, en toer eller alt imellom. Der en lykkelig vasker anses som mer suksessrik enn en dypt ulykkelig konsernleder. For greit nok at vi trenger folk med kompetanse til mange jobber. Greit nok at utdanning er verdifullt og lærerikt. Men vi trenger alle slags folk i et samfunn, også de som ikke finner innpass i akademiske settinger. De som jobber med kroppen, og sparer tankevirksomheten til fritida. Vi er også verdt noe.
Vi er også gode nok!
Skrevet av: Pia K. Revold
