Har du noen gang sett det vakre ved en digital postkasse? Lagt merke til det fingernemme handverket på en smarttelefon, følt deg som ett med omgivelsene i en matbutikk, blitt rystet av storslagen arkitektur på et nybygd kjøpesenter? Har du klappet i hendene av en rykende god diskusjon i et kommentarfelt? Har du noen gang følt stolthet av å være et moderne menneske?
Det har ikke jeg.
Jeg liker ikke nye apper, biler som lukeparkerer seg selv, giftige burgere fra McDonalds, og mobilabonnementer som sparer på ubrukt data. Reality-show med b-kjendiser, hollywood-skandaler, bloggere og dopingdømte skigudinner interesserer meg ikke. Jeg liker ikke politisk flisespikking, PR-kåte statsledere, kontroversielle russesanger, virale videoklipp av babyer, faceswaps og rørende frierier. Jeg misliker alt dette som karakteriserer det karakterløse nåtidsmennesket og dets moderne samfunn. Ta meg tilbake, jo lengre, dess bedre.
Et handskrevet brev, forseglet med påsmeltet rød voks er vakrere enn digitale dokumenter forseglet med brukernavn og passord. Et livlig marked med matvarer dyrket med kjærlighet, er på alle måter finere enn masseprodusert plastembalasje med pulverinnhold. Politisk holmgang ansikt mot ansikt i en fullstappet sal med engasjerte publikummere, er ærligere enn hodeløse, vulgære personangrep i sosiale medier. En gang var parlamentarisme en politisk kampsak, ikke søndagsbutikker og hockeypulverforbud.
Utviklingen går riktignok fremover, men fremover mot kommersielt dilldall, populisme, ferdigkuttet brød og sirkus, utryddelse av regnskogen og vår egen verdighet. Gå fem år tilbake og det var ikke noe Q fuckings 42-bygg i Kristiansand, for ti år siden slapp du å se forføyde dritunger på hoverboard langs fortauet. For tjue år siden kunne man få uventet besøk av venner og kjente på døra. For femti år siden var det kjærlighet og fred som engasjerte unge mennesker, ikke skytespill og sminkeblogger. For hundre år siden arbeidet Amerikas president med fredsforhandlinger for å bygge opp en verdensorden basert på moralske prinsipper, i dag har ikke Amerikas president og moral noen ting med hverandre å gjøre. For trehundre år siden dyrket nordmenn jorda, og kjente sin natur, i dag sitter de late og hjernedøde i stua og dyrker kjendis-Farmen. Og for tusen år siden var ikke menneskeheten en hurtigvoksende og ustanselig naturkatastrofe. For ting var bedre før. Alt var bedre før.
Ikke alt, sier dere? For en digital postkasse krever ikke papir fra regnskogen, og er et mer miljøvennlig alternativ. Vel, digitale postkasser krever datamaskiner, fabrikker og kolossale oljeplattformer. Og verst av alt, digitale postkasser krever miljøtrussel nummer én; moderne mennesker. Postkassene er ikke annet enn en del av menneskers moderne livsstil, likesom burgere fra McDonalds. Burgere som krever en hel regnskog av fôr til innestengte kyr, som gasser ut metan i dimensjoner før de blir slaktet. Vi kan finne miljøvennlige alternativer på hva som helst, men det vil ikke hjelpe. Mennesker i naturtilstand er det eneste som kan reversere plastikkinfiserte verdenshav og tæring på klodens lunger. Men så langt tilbake er ikke menneskene villige til å gå.
Men hva med slavehandel, verdenskriger, korstog og svartedauden? Det er vel fortidens ubarmhjertighet og brutale elendighet? Nei, det er virkninger av menneskenes teknologi og utvikling. Og hva med undertrykking av kvinner? Det var verre før! Kanskje i små avsidesliggende hjørner av verden, som vårt eget land. Men da vi er en verdensbefolkning på syv milliarder i eksponentiell vekst og trangeste landene har de høyeste voldtektsratene, vi snakker byer i India med over sekshundre RAPPORTERTE voldtekter i året. Er vi da på vei inn i en tidsalder av respekt og likestilling. Jeg tviler.
Jeg liker ikke det moderne mennesket som art og jeg tviler på fremtiden. Hvis du er uenig med meg, så beundrer jeg deg. Jeg misunner fremtidstro og håp. Men personlig ville jeg heller levd på syttitallet, tjuetallet, 1800-tallet, i middelalder eller steinalderen. Det eneste som er og blir verre enn vår samtid, er vår framtid.
Tekst: Franz Rose Bengtson
Jeg er er ved første øyekast enig med deg, Franz. Jeg kan fint kjenne meg igjen i det nostalgiske, kyniske og kritiske blikket på nåtiden. I tillegg trives jeg godt med de brillene på og flere burde kanskje prøve dem. Uavhengig av om de mener de ser godt nok fra før av.
men.
Til tross for at vi er enige lar jeg meg provosere av den naive og enisidige(og potensielt hyklerske) formen og formatet du velger å bruke. Nå kan det hende jeg går hardt ut, men da er vi i det minste to. Du benytter deg av begreper som “vakrere”, “finere” og “ærlig” for å beskrive det du savner eller ønsker deg fra det moderne mennesket. Først lurer jeg da på om du bare blindt misliker estetikken i samfunnet slik som det ser ut i dag eller om du ønsker deg et tydeligere engasjement over hele linja.
I tidligere utgave av “Franz funderer”, hvor du kritiserer Ibsen og hans ufortjente helliggjørelse, avslutter du med å innrømme at han har på et tidspunkt beveget deg og truffet noe i deg. Jeg skulle så veldig gjerne ønske at du kom med en innrømmelse denne gangen også. For når sant skal sier, anvender du et medium som riktignok når ut til disse tomme skallene på hoverboards som beveger seg rundt de digitale postkassene og “like”-knappene, men hvorfor ikke være ditt eget gode eksempel? Still deg opp med en føkkings mikrofon eller din egen store stemme i kantina i prime-time, forsikre deg om at din kritikk blir hørt og få din politiske “.. holmgang ansikt mot ansikt i en fullstappet sal med engasjerte publikummere”.
Vi er enige, Franz. men..
Marte, takk for kommentar. Godt at vi er enige om det vesentligste.
Det var ikke meningen å være hykler. Men det er vi av natur. Skulle gjerne ha skrevet manus med fjærpenn dyppet i blekk, men jeg må jo møte virkeligheten og den er nå digital og fæl. (Unikum kommer også i papirutgave)
Når det er sagt, har jeg ikke ambisjoner om å hverken stanse eller reversere utvikling i verden. Det ville blitt et trasig arbeid. Jeg er bare fascinert av fortiden og hvor vakkert det ser ut bakover i historien. Og ja, jeg misliker verden idag. Det er jo så mye som er stygt å se på. Tull og råttenskap.
Du vil nok aldri se meg på en talerstol. Jeg trives med å skrive ensidige innlegg med naive meninger. Slik kan jeg provosere og av og til engasjere folk.
Skulle gjerne ha samtalet med deg over et horn mjød.