Hei, kjære leser. Statistisk sett definerer du deg sannsynligvis ikke som feminist. Kun 11% gjør det. Med antakelsen om at du er en av de resterende 89%, skal jeg nå forsøke å overbevise deg om at du egentlig er det og bør omfavne merkelappen.
Jeg tror nemlig at de aller fleste egentlig er feminister. Okay? Men hvorfor sier folk at ikke de er feminist da? Skal man ikke ta dem på ordet? Nei. Det finnes nok av grunner til at folk avskyr merkelappen, jeg skal bare forklare hvorfor ingen av de er spesielt gode.
De sier alle omtrent det samme. Det var en gang at feminismen var annerledes. Feministene så genuin urettferdighet i samfunnet og kjempet for en mer rettferdig fremtid. De feministene elsker vi! Dagens feminister derimot, de er litt gale. Det virker som de hater menn like mye som de hater kvinner som er penere enn dem, de vil at alle bedrifter og organisasjoner skal ha minst 50% kvinner og i et land som Norge, hvor menn og kvinner – til tross for ulik lønn – har de samme mulighetene, har de begynt å bli hysteriske over små bagateller som at rosa lego er en eksistensiell krise og kakemenn bør forbys og erstattes med kjønnsnøytrale kakehen. Jeg er ikke feminist fordi jeg ikke vil assosieres med dagens feminister, sier folk.
Men hvor er de? Hvis det er så mange av dem, hvorfor er det så jævlig vanskelig å finne de? Er de så flinke til å gjemme seg? Klarer vi å navngi noen av disse feministene? Jeg pleide å vegre meg mot å bruke merkelappen feminist til jeg etter å ha snakket med feminister fra SV, Rødt, Kvinnefronten og Senter for likestilling fant ut at feministen som forhindret meg fra å assosiere meg med dem var en oppfinnelse. En karikatur. En stråkvinne, om du vil. En imaginær overvektig feminist med hår under armene og grønt hår, en sosial konstruksjon satt sammen av hver eneste feministiske uttalelse jeg hadde hørt og sett meg uenig i.
Sure. Det finnes feminister som man har god grunn til å være uenige med. For eksempel har jeg selv i dag ikke så mye til overs for Kvinnegruppa Ottar, blant annet fordi jeg synes enhver moderne feministisk organisasjon må ta menns problemer på alvor. Men det at jeg har sterke uenigheter med Kvinnegruppa Ottar er jo ikke en grunn til å ikke være feminist; de aller fleste feminister har store uenigheter med Kvinnegruppa Ottar, en 29 år gammel organisasjon med 1000 medlemmer (Det er mindre enn fringe-partiet Liberalistene som vil demontere velferdsstaten og fikk 0.2% oppslutning ved forrige stortingsvalg. De har 1400 medlemmer og ble stiftet i 2014).
Poenget mitt er dette: du kan være feminist selv om du er uenig med mange feminister. Jeg er også ateist. Jeg er uenig med Dawkins på mange religionsfilosofiske punkter, men vi er begge ateister. Hvorfor? Fordi ateister er folk som ikke tror på Gud.
Hvilket tar meg videre til et annet poeng. «Jeg er for likestilling, men jeg er ikke feminist». Yo, what the fuck? Det ER definisjonen av feminisme. Du er feminist hvis du er for likestilling mellom kjønnene.
Gir det mening at kun kvinner blir slutshamet? Er det greit at 1 av 10 kvinner blir voldtatt? Stemmer det at menn aldri skal gråte og ikke fortjener retten til å forsørge barna sine på lik linje med kvinner? Den eneste gode grunnen til å ikke kalle seg feminist er hvis du sa ja til alle disse spørsmålene.
Bli heller med på laget og kritiser innenfra hvis du har uenigheter. Feminister er uenige om masse spørsmål. Bør sexkjøp avkriminaliseres? Bør sexsalg legaliseres? Bør menn kvoteres inn steder hvor de er underrepresentert? Er transkvinner, kvinner? Free the nipple? Er porno vold mot kvinner? Du finner feminister på hver sin side av alle disse debattene. Det vi har til felles er at vi ønsker slutt på dobbeltstandarder og urettferdighet; vi ønsker likestilling.
«Men vi er jo likestilt?». Jeg mener du tar kategorisk feil, men hvordan reagerer du hvis noen vil fjerne retten til selvbestemt abort? Hvordan reagerer du hvis noen sier at kvinner hører hjemme på kjøkkenet? Åh, så du vil at vi skal fortsette å være likestilt? Feminist per definisjon.
Flere spørsmål?
Tekst: Vegard Møller
