I fjor takket John Jeanette Solstad Remø ja til å fronte Amnestys aksjon for å stanse diskriminering av transpersoner. Fredag 7. mars var hun på Universitetet i Agder for å prate om kjønnsidentitet og retten til å selv bestemme i eget liv.
– Forstyrrer jeg deg med måten jeg er på? Hvordan ville jeg blitt behandlet om jeg var en del av din familie? Om vi var kollegaer? Sannsynligheten er stor for at du kjenner noen som ligner på meg. Slik innleder hun, etter å ha introdusert seg som John Jeanette. På papiret er hun John, fordi hennes biologiske kjønn er mann, men i kjønnsuttrykk er hun Jeanette. Hun ser ut som en kvinne, kler seg som en kvinne og føler seg som en kvinne. Likevel fikk hun avslag på søknaden om endre juridisk kjønn fra mann til kvinne. Årsaken er at hun ikke godtar kravet om medisinske inngrep. Hun vil ikke at staten skal bestemme hva som gjør henne til kvinne.
I strid med loven
John Jeanette har blitt gitt det valget alle som vil endre juridisk kjønn blir stilt overfor: Enten må du akseptere en diagnose, for så å kunne opereres over i riktig kjønn og bli frisk igjen, eller så blir du tvunget til å vise feil ID og bli utsatt for daglige ydmykelser. – Det er slitsomt å hele tiden skulle forklare seg, når den man er ikke stemmer overens med de dokumentene man viser. Denne aksjonen handler om vern mot diskriminering og om likeverd, sier hun. Og John Jeanette har likestillings- og diskrimineringsombudet i ryggen, for avslaget på søknaden om juridisk kjønnsskifte står ikke bare i strid med internasjonale menneskerettigheter. Det bryter også med norsk lov.
Den skremmende annerledesheten
Hun kaller det rosa-blå-segregering. Det enten-eller-samfunnet vi lever i, hvor det kun finnes to kjønn og det eneste riktige er å være heterofil. I realiteten finnes det et kjønnsmangfold, og virkeligheten er mer nyansert enn mann og kvinne. Det er ikke lenger mellom dem som i ulik grad identifiserer seg med det motsatte kjønn enn at vi kjenner til noen. Vi vet bare ikke hvem det er. – Det finnes ikke bare de få av oss som har stått frem. Mangfoldet er der, men det er så lite akseptert. Hvorfor er vi så redde for forskjellighet? Når myndighetene i tillegg gjør prosessen med å få anerkjent sin kjønnsidentitet så utfordrende, så velger mange å forbli i skapet.
En hverdag med diskriminering
Undersøkelser viser at det å være transperson i et av EUs 28 medlemsland er så vanskelig at tilstanden i Europa i dag med rette kan kalles alarmerende. Halvparten av dem som ikke identifiserer seg fullt ut med det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen, har opplevd å bli truet med eller utsatt for vold. Flertallet lever med diskriminering og trakassering som en del av hverdagen. Det er mange som John Jeanette der ute, som blir møtt med kravet om operasjon. I Danmark har det nylig skjedd en lovendring, men fortsatt er det 20 europeiske land som krever sterilisering før man kan få sin kjønnsidentitet anerkjent av det offentlige. Det er denne praksisen John Jeanette krever en slutt på: – Er det ikke en menneskerett å få bestemme eget kjønn? Hvis ikke, hvem er det da som skal sitte med makten over deg?
Svaret fra Helsedirektoratet
Helsedirektoratets svar på hvordan det hun selv kaller ”utfordringen John Jeanette” skal løses, er ventet å komme 20. mars. Da kommer, forhåpentligvis, svaret på om det skal være opp til John Jeanette eller norske myndigheter å bestemme hvorvidt det skal stå mann eller kvinne i folkeregisteret. I mellomtiden understreker John Jeanette, som ti år gammel opplevde å bla opp i et leksikon og lese at trangen til å kle seg i kvinneklær var et sykdomstegn, viktigheten av å ikke la seg skremme til taushet: – Det er ikke deg det er noe feil med. Det er omgivelsene. Ikke la noen andre definere hvem du er.
Tekst: Linn Maria Larsen – nett@unikumnett.no
Kartet: Transgender Europa: http://tgeu.org/trans_rights_europe_map/
Bildet: www.tv2.no
