Katzenjammer snudde Kristiansand på hodet

Dagen før Katzenjammer spilte foran et utsolgt Rockefeller i sin tokt over hele Europa denne våren, tok de turen innom Kick for å beseire sjørøverhovedstaden nok en gang. Foran et feststemt publikum bestående av en god blanding studenter og godt voksne, kvinner og menn, utøste Katzen-kvartetten skamløst av sin voldsomme energi og sine flerstemte, flerstrengede toner. Det var ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet.

For man skal ikke mange sekundene uti første låta før vi rives opp med rot av en hårreisende vokal anført av Marianne Sveen godt pakket inn i en massiv afroparykk for anledningen. Det er energisk, vrælende, rått og nesten litt burlesk. Kristiansandspublikummet synger med fra første låt, men vi får klar beskjed om at det ikke holder. Vi skal “ta av.” Det er ingen vei utenom.

Grunntonen for hele konserten er det ukonvensjonelle. En hyllest til det utradisjonelle. Det byttes på instrumenter, rare instrumenter, over en lav sko, uten at det blir gjort noe stor nummer utav det. Heldigvis. I låt nummer to “Demon Kitty Rag” fra debutplata “Le Pop” fra 2008 går vi fra barbershop til scattekor, altså vokalsolo, et musikalsk valg som vanligvis gir fatale flinkisvibber. Men når Katzenjammer signerer mikrofonene, låter det bare hipt.

Etter at musikkviteren Anne Marit Bergheim har spilt tre instrumenter på en og samme tid, instruerer hun publikum i teksten på låt nummer fire i settet: “To The Sea.” Etter en litt treig start løftes taket i allsang og vi er alle vitne til at det svever vakkert over Kvadraturen. Jeg begynner å lure på om de virkelig kan holde det gående slik en hel konsert?

Men når Solveig Heilo, eller “bassmor” som det står skriblet ned etterfulgt av flere utropsteng på notatblokka mi, inntar ledevokalen på den irsk-folketoneish slash country inspirerte låta “Rock, Paper, Scissors” fra den nyeste plata “A kiss before you go,” avsløres noe av hemmeligheten bak jammerkattene. Ved å rulere på rollene i bandet hentes det beste ut fra hver av de fire NISS-utdannede jentene. Og dermed får vi følelsen av at det også tilføres noe nytt under hele konserten. For Heilo synger skammelig ektefølt. Hun også. Og dermed lander ikke taket på Kick denne kvelden likevel. Jeg tar meg selv i faktisk kaste øreproppene mine og heller ofre et par descibel og litt tinitus for å få med meg nøyansene i det ruskete men tilfingerspissene detaljspekkede lydbildet.

Etter en rolig ballade halvveis uti konserten, som faller litt igjennom og lander i bakgrunnen av de andre låtene, får vi høre et lekkert schizofrent ompabasert cover at Genesislåta “Land of Confusion.” Vi er raskt tilbake til kuler og krutt. Det slår meg at jeg er vitne til utøvere i en helt egen klasse. Med skeive taktarter og rockelåter som peker mot The Police, blir det tydelig at de kan de sitt fag. De mestrer også liveformatet til fulle i tillegg. Mellom låtene prater de løst om Kapteinsabeltann, Start og Kristoffer Hæstad. Et publikumsfrieri som treffer akkurat der det skal. Vi får til og med en innføring i bannskap. På sin plass.

Mot slutten av konserten glir låta “Hey Ho On The Devil’s Back” inn i fullt kaos, på grensen til at noen av oss faller av. De forlater scenen og publikum roper med blaude konsonanter “We want more” i hele 3-4 minutter, som er ganske lenge i en slik setting. Det hele avsluttes med et ekstranummer der Sveen tangerer Adele sin monstervokal i det hun, rart nok, ber oss alle om å komme oss hjem å ha sex, noe som blir høylytt bekreftet av den mannlige delen av salen. Om det kanskje ikke ble slik for oss alle, så fulgte iallefall terningen denne oppfordringen. Og dét er mer enn nok for de fleste av oss, vil jeg tro. Måtte det ikke bli lenge til neste gang Katzenkvinnene legger ut på sørlandstokt!