Når redaktøren vår her i Unikum spurte meg om å skrive om min «kjærlighet, eller hva det nå kan kalles» til Gud, syntes jeg det var skikkelig interessant at han foreslo å kalle det et evig avstandsforhold. Han ville gjerne forstå mer av hvordan man kan elske noe som så mange ikke en gang tror på. Og det forstår jeg godt.  

Tro og religion var en naturlig del av livet i store deler av menneskehetens historie, og er fremdeles det i mange kulturer. Men i Norge i 2023 har det ikke lenger den samme selvfølgelige, naturlige plassen. Nå som mange av livets mysterier er oppklart, hvilken plass har troen? Hvordan kan man tro så mye på en teori, en konstruert karakter, som man håper at er der ute? Er ikke det litt som å ha et avstandsforhold med en man bare håper at finnes, men som stumt og stille venter til du er død med å svare på kjærlighetbrevene dine? Så må man jo bare håpe at man valgte riktig fortelling, og at det du møter i perleporten er den samme guden som du ba til her nede i uvissheten.  

Det høres jo ganske absurd ut. Men greia er at det faktisk ikke oppleves som et avstandsforhold. En død teori. Et fint eventyr. Det må være noe mer. Mennesker er faktisk villige til å gi opp familien sin, kulturen sin og til og med livet sitt for troen. Hva er det som gjør at folk elsker en gud eller en tro så mye? 

Jeg skulle gjerne ha lagt ut om min tro og min store kjærlighet til Gud her. Alt jeg føler og har gjort for Han. Alt jeg har gjort riktig for å finne den riktige troen. Hva som gjør at akkurat jeg har rett. Alle de fine følelsene jeg har. Min dedikasjon til noe større enn meg selv. Alle gode argumenter jeg har lært. Men der kommer jeg altså skrekkelig til kort. Noen ganger føler jeg at jeg elsker Jesus, men mange ganger føler jeg ingen verdens ting. Noen ganger føler jeg meg smertelig likegyldig til hele greia. Og hver dag feiler jeg i å følge Han og det jeg tror at Bibelen sier.  

Jeg har vært ungdomspastor på en scene med lys, og jeg har vært prestefrue i harde, kalde kirkebenker. Jeg har bedt på en presenning på bakken med bønder i Thailand, og vært i en kjempestor kirke i Litauen med flere hundre kristne og fullt band. Jeg har vært i miljøer med massesuggesjon og hype og blitt revet med. Jeg har vært i trauste og kjedelige settinger hvor jeg nesten sovnet, og jeg har gått i månedsvis uten å gjøre noen «kristne» aktiviteter. Jeg har vært deprimert, fortvilt og ikke orket å be. Jeg har vært utbrent og forvirret. Jeg har kjørt på med den ene synden etter den andre, og levd dobbeltliv. Jeg har også vært inderlig og grått av glede over Guds kjærlighet. Jeg har følt at jeg har fått åpenbaringer og at Gud har velsignet meg og svart konkret på mine bønner. Jeg har opplevd mirakler.  Jeg har blitt såret i usunne sammenhenger, og vært bitter og sint på åndelige ledere som jeg følte at sviktet meg. Jeg har ofret ting for Gud, og jeg har tviholdt på ting jeg ikke vil slippe. Jeg har vært innom ulike kirkesamfunn, og endret syn på flere ting.  

Jeg forstår ikke så mye, og jeg elsker halvt. Eller kanskje bare prosentvis. Min tro og min kjærlighet til Gud er svak. Mitt liv har vært og er mye forskjellig. En artikkel om min kjærlighet til Gud hadde ikke blitt noe særlig.  

Men Guds kjærlighet til meg, derimot. Den står som en urokkelig klippe igjennom alle disse tingene i livet mitt. Uansett hva slags miljø jeg har vært i, og hvordan jeg har hatt det eller hva jeg har gjort – Gud har alltid vært den samme for meg. Den Gud som selv kom ned som menneske, Jesus, og ga sitt liv på korset i mitt sted. Den Gud som bærer meg når jeg ikke kan gå selv. Den Gud som er trofast når jeg er troløs, og elsker når jeg ikke kan. Min gjeter, som følger meg gjennom elver og kratt og henter meg hjem igjen. Han har aldri sviktet, og aldri forandret seg. 

Helt konkret så opplever jeg Gud til stede i mitt liv og min hverdag. I Bibelen blir jeg kjent med Han som er kjærlighet, og som adopterer meg som sitt barn. Ordene jeg leser gjør noe med meg, og jeg opplever at de stemmer med virkeligheten. I gudstjenesten hver søndag gir Han seg selv i mine hender, i brødet og vinen som vi får utdelt. Jeg blir ett med Ham, og med kirken. I bønn får jeg legge bekymringer og ønsker i Hans hender, og i hverdagen får jeg gå i tillit og tro til Ham.  

Jeg har alltid vært åpen og søkende, og da jeg hørte evangeliet som 17-åring var det noe som falt på plass. Det var dette jeg hadde søkt etter. Jeg hadde aldri hørt hva kristendom egentlig handler om, og at Jesus døde for mine synder. Jeg forstod ikke hvorfor ingen hadde fortalt meg denne fantastiske hemmeligheten før?! Jeg hoppet med begge beina og bestemte meg for å bli en kristen. I de over ti årene som har gått siden da, har det blitt tydelig for meg hvem Gud er. Jeg har opplevd at dette er en tro som holder – den tåler livet. Både oppganger og nedganger. Det er et solid utgangspunkt for hvordan jeg forstår meg selv og verden. Jeg har sett mirakler, fått bønnesvar og hatt sterke opplevelser, men mest av alt har jeg sett Gud jobbe i det stille og over tid. Troen min er ikke bare ett av mange aspekter ved livet mitt, men det er det sentrale som alt annet springer ut ifra. 

«Jeg tror på kristendommen, slik som jeg tror på at solen har stått opp: ikke bare fordi jeg ser den, men fordi at det er ved den jeg ser alt annet.» – C. S. Lewis 

Gud er virkelig for meg. Han er nær, og like ekte som mannen min er for meg. Jeg kan kanskje ikke ta på Jesus eller snakke med Han ansikt til ansikt i fysisk form, men Han er ikke et mysterium for meg, eller en teori jeg håper at er sann. Han er grunnmuren i livet mitt, og den som bærer når alt annet svikter. Jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært, hvis jeg ikke visste at Gud elsker meg. Jeg tror på Gud. Ikke slik som jeg tror at det skal bli fint vær i morgen, men slik jeg tror på at flyet ikke kommer til å falle ned når jeg går ombord, og går ombord. Slik en toåring tror på at det går bra å bli med mamma ut døra om morgenen, uten å vite hva klokka er, hvor de skal, hvor lenge de blir borte og om de har husket å pakke nok tørre bleier og matpakke, fordi mammaen alltid passer på slike ting. Jeg lener meg med hele min vekt mot Gud, og Han har enda ikke sviktet. Han har enda ikke glemt matpakke, mista oversikt eller glemt tida.  

Og den erfaringen gjør at jeg stoler på det jeg tror på, og elsker Ham tilbake med det jeg har. Den gjør at jeg har tillit til at Gud er den som vet best for meg, og at jeg ønsker å handle på det jeg sier at jeg tror på. Jeg opplever det som en relasjon som går begge veier. Jeg elsker, fordi Gud elsket meg først.  

Forfatter

, , , , , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

1 Comment

  1. Så bra vitnesbyrd! Stå på

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.