Av gjesteskribent Stig Even Lillestøl

Republisert fra iNyheter med tillatelse av skribent

 

Problemet med kjønnskvoter er innlysende. Man skal ikke forskjellsbehandle på grunnlag av medfødte egenskaper. I vestlige land har det lenge vært tverrpolitisk enighet om denne grunnleggende holdningen. Så la oss ikke sparke opp vidåpne dører. 

Å argumentere mot kjønnskvotering på et filosofisk og verdimessig grunnlag er bortkastet tid. Vi er nemlig alle enige om at det er prinsipielt galt å diskriminere på grunnlag av kjønn. De som synes kjønnskvoter er en god idé, er nemlig de som mener at vi må gjøre oss unntatt fra prinsippene våre, bare denne ene gangen − av en eller annen grunn. 

Like rettigheter er den politiske naturtilstanden i et fritt land, og bevisbyrden faller på de som vil diskriminere. De som vil ta fra deg rettighetene dine må altså kunne fortelle deg hvorfor de vil gjøre noe slikt. Og det har de gjort. Så la oss se på argumentene deres, og demontere de én etter én: 

Makt 

Argumentet som brukes oftest i forsvar av kjønnskvoter, går ut på at kvinner er underrepresentert på en rekke områder i samfunnet som resultat av undertrykkelse, gjerne takket være vårt «patriarkalske system». 

Noen mener derfor at kjønnskvotering er løsningen: Hvis politikken vår nekter menn tilgang til stillinger som kulturen vår i all tid har nektet kvinner tilgang til, så vil endelig kvinnene få slippe til. 

Problemet med dette argumentet er at man tar for gitt at kjønnsbalanse bestemmes av maktkamp. Dette er feil. 

Det er ingenting som tyder på at vi har færre kvinnelige ingeniører, gründere eller styremedlemmer fordi kvinner er nektet muligheten til å delta på disse områdene. 

Det finnes derimot et hav av vitenskap som belyser biologiske forskjeller mellom kvinner og menn. Blant forskere innenfor evolusjonær biologi og psykologi har det vært en etablert konsensus i rundt 40 år om at kvinner og menn velger ulikt fordi vi er ulike. 

For de spesielt interesserte som vil lære mer om dette, vil jeg anbefale David Buss som første stopp. Han har blant annet skrevet pensumbøker som brukes på biologistudiet ved Universitetet i Bergen. Blant bøkene hans er «Evolutionary Psychology» og «Why Women Have Sex» to av mine favoritter. 

Legg også merke til hvordan kjønnskvotering nesten utelukkende skjer for kvinner, og da innenfor lukrative yrker. Hvis kvinneundertrykkelse var årsaken til at vi hadde mannsdominerte yrker, så burde vi jo også ha kjønnskvoter for kvinnene som ikke slipper til som snekker, yrkessjåfør, tømrer, betongfagarbeider, rørlegger, maskinist, eller mekaniker. 

Tilsynelatende forstår alle at biologiske kjønnsforskjeller ligger til grunn for kjønnsskjevheten i mannsdominerte yrker med lave lønninger. Når gjennomsnittslønna i et mannsdominert yrke nærmer seg syv siffer derimot, så er det kvinneundertrykkelse som forklarer skjevhetene. 

Kvinner og menn er ulike 

Jeg vil også vise til det berømte likestillingsparadokset som viser at jo mer likestilling man oppnår i en befolkning, jo skjevere blir kjønnsfordelingen i arbeidsmarkedet. 

Innenfor STEM-yrkene (Science, Technology, Engineering, Mathematics) så har Norge, Finland, Sverige, Tyskland og Sveits langt færre kvinner enn mindre likestilte land, som Saudi-Arabia, Marokko, Tunisia, og Algeria. 

Hvorfor? Jo, fordi kvinner foretrekker i større grad enn menn å jobbe i sosiale yrker, og når de får friheten til å velge, så velger de yrkene de selv har mest lyst å jobbe i. 

Med kjønnskvotering prøver vi nå altså å rulle tilbake det liberale, frie samfunnet vi har skapt. 

De som opplever det utenkelig at kvinner er skrudd sammen annerledes enn menn, har i min mening et nedlatende og kvinnefiendtlig verdenssyn. Disse menneskene ser på mannen som en «fasit» og en standard som kvinner må leve opp til. 

Hvis kvinner ikke tjener like mye penger som menn, og hvis kvinner ikke tar like mye plass i yrkene menn liker best, så betraktes dette som «feil» vi må rette opp i. 

Det er utrolig nedlatende å fortelle kvinner at de ikke klarer seg uten hjelp fra politikere. 

I stedet for å fremme mannefiendtlige konspirasjonsteorier om at menn undertrykker kvinner, så bør disse menneskene heller spørre seg: Kanskje er kvinnene inne på noe? Kanskje er folkene vi omgir oss med i hverdagen viktigere enn tallet på lønnsslippen? 

Dessuten fungerer ikke den nedlatende politikken som ønsket. The Economist har tatt for seg 10 år med data på kjønnskvoter, og de konkluderte med at kvoter verken klarer å øke produktiviteten eller å hjelpe kvinner. 

Kvotene er grovt skjevfordelt 

Det er viktig å påpeke at kjønnskvotering ikke er god likestillingspolitikk, ettersom likestilling er hele poenget med slike kvoter til å begynne med. 

I 2019 publiserte NRK en flott og nyansert artikkel som tok for seg fem myter om likestilling. Der kommer det frem at kvinner får kjønnspoeng til hele 120 studieprogram, mens menn bare får kjønnspoeng til syv studieprogram. Dette skjer samtidig som at 6 av 10 studenter i høyere utdanning er kvinner. 

I praksis er det altså slik at kvoter og kjønnspoeng bare gir kvinner særegne rettigheter og fordeler, selv på de områdene hvor kvinner står sterkere enn menn. Det er utrolig dårlig likestillingspolitikk. 

Gruppeidentitet 

Det må sies at ikke alle forkjempere for kjønnskvotering er ute etter å rette opp i kvinneundertrykkelse. Noen mener simpelthen at kvotene bare skal sørge for at alle grupper er representert der hvor representasjon er viktig. 

Skal man tenke slik, må man først dele mennesker inn i grupper. Kjønn er bare én av uendelig mange arbitrære måter å gjøre dette på. 

Hvis kvinner skal få representasjon, hvorfor ikke de med mørk hud? Kanskje deres gruppeidentitet antyder en levd erfaring og et perspektiv som kan være verdifullt? 

Flott. Nå har vi kvoter for både kvinner og mørkhudede. Men hva da med jøder? Samer? Rullestolbrukere? Transpersoner? Krigsveteraner? Homofile? Muslimer? Glutenallergikere? 

Alle disse gruppene består av folk med egenskaper og innsikt som kan være av verdi i ulike situasjoner. 

Så hvordan skal da bedriftene klare å finne ut hvem de bør ansette? 

Jo, den beste måten blir da å vurdere hver enkelt person som et individ. Og i et meritokratisk system så er det jo nettopp det man gjør, slik vi i vesten har gjort i lang tid, helt til vi begynte med kjønnskvotering. 

Historisk sett har det aldri kommet noe godt ut av å dele opp befolkninger og sette mennesker i bås på grunnlag av gruppeidentitet, og jeg ser absolutt ingenting godt på horisonten denne gangen heller. 

Alle taper 

Man kan enkelt se hvordan menn taper på kjønnskvotering. Vi blir presset ut av de arenaene vi er best på, og vi har ingen interesse av å kvotere oss selv inn på kvinnedominerte arenaer. 

Men det er ikke bare menn som taper på kjønnskvotering. 

Kjønnskvoter står i direkte strid med meritokratiet. Hvis du ikke har lov å ansette den beste kandidaten fordi vedkommende har feil kjønnsorgan mellom beina, så må du av definisjon ansette noen mindre kvalifiserte. 

Når kandidater kan vurderes for sine individuelle egenskaper derimot, så kan legekontoret ansette den beste legen. Bilverkstedet kan ansette den beste mekanikeren. Militæret kan håndplukke de mest brutale soldatene. Posten kan ansette den dyktigste sjåføren. Partiene kan velge de dyktigste politikerne. 

Hva gjør så det med oss arbeidere? 

Jo, når du ikke kan bruke gruppeidentitet til å presse deg inn i arbeidslivet, så må du utvikle de egenskapene som gjør deg mest attraktiv som individ. 

Vil du bli sjåfør, må du kunne kjøre pent og punktlig. Vil du bli lege, må du kunne medisinfaget. Vil du bli politiker, må du kunne kommunikasjon. 

Når bedrifter får ansette de dyktigste, så vinner hele samfunnet. Både kvinner og menn. 

Forfatter

, , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.