Jeg blir kalt konservativ for ikke å ville ha sex på første date. Dagens sexkultur illustrerer et gjennomgående problem med min generasjon.
Denne teksten er basert på tematikken i Jakob Semb Aasmundsens debutbok «Fri? Fanget i en seksuelt frigjort tid» som er ute nå.
– Jeg tror ikke jeg vil ha sex på første date.
Hun tilter på hodet og gransker meg undrende med blikket.
– Åja, er du kristen?
Prøvekjøre kjerra
Jeg svarer at jeg ikke er troende og vi går begge litt forfjamset inn i forelesningen. Senere spør jeg vennene mine om de synes det er rart at jeg vil vente litt med å ligge med noen jeg dater.
Samtlige reagerer enten med et lite «å så søtt», som om jeg er en naiv, godtroende Disney-prinsesse, eller med et forbauset «jeg visste ikke at du var så konservativ».
Jeg synes disse reaksjonene er skremmende. De kommer likevel ikke helt ut av det blå. Det er stadig mer normalt å hoppe til køys første gang man møter noen.
«Man må jo prøvekjøre kjerra før man kjøper den,» som en venn sa til meg.
Seksuell frigjøring?
Dette er bare naturlig skal vi tro tinderkulturens gallionsfigurerer: «Paradise Hotel»-deltakere og fiktive karakterer fra amerikanske ungdomsserier.
Hva er problemet med sex med en gang, spør de. Er ikke dette framgang?
Er det ikke tegn på en endelig frigjøring fra århundrer med seksuell undertrykking fra strenge religiøse og sosiale normer?
Jo, på den måten er det fint. Jeg vil ikke at vi skal skamme oss for å ha sex. Jeg er ikke mot å hygge seg før ekteskapet. Tvert imot. Sex er fint, vakkert og viktig. Men den nye sexkulturen er tegn på et gjennomgående problem med min generasjon.
Tinderalderen
Min generasjon, milleniumsgenerasjonen, er vant til å få det som vi vil. Og det med en gang. Kun ved et tastetrykk. Enten det er klær, mat eller bekreftelse på sosiale medier gjennom likerklikk, kommentarer og delinger. Vi blir fort utålmodige hvis vi ikke får ting med en gang. Vi går lei hvis vi ikke ser øyeblikkelige resultater.
Denne utålmodigheten gjelder nå også relasjoner. Jeg kaller det «Tinder-alderen». En tid hvor seriøse forhold er en luksusvare du sjeldent kommer over, og «bruk og kast»-møter er normen.
Utvidelse av skjønnhetstyranniet
I «Tinderalderen» er tid et knapt gode. Vi har sommerkropper å klargjøre, toppkarakterer å kapre og karrierer å drive framover. Vi har ikke tid til å surre bort verdifull tid med noen uten at det blir noe.
Vi er stressa og ser etter snarveier hvor det er mulig. Kjapp sex er derfor løsningen. God sex på første date betyr at det er noe å satse på.
Jeg er frista til å tenke sånn selv. Jeg tenker selv at jeg ikke har tid uten å vite for sikkert at «alt er på plass». Problemet blir at vi dømmer på feil grunnlag. På Tinder og andre dating-apper møter du folk basert på kun et par bilder. Utseende er nesten alt som teller.
Når du møtes og sexen blir gradestokken, ender alt opp å handle om utseende, kropp og fysiske ferdigheter. Det hele blir en slags utvidelse av skjønnhetstyranniet som blir umulig å flykte.
Lære oss å ta tid
Jeg er redd for at vi mister hva det vil si å skape ekte relasjoner. For at vi skal ende opp ensomme. Hvis vi forventer å få alt i hendene med en gang, vil vi noen gang finne det vi leter etter? Hvis vi kun dømmer etter det fysiske, vil vi da ende opp med dem som faktisk er bra for oss?
Kanskje vi i stedet bør øve oss på å ta tid? Tid til den gode samtalen. Tid til felles interesser. Tid til kvaliteten, overfor kvantiteten. Gode resultater tar tid å oppnå.
Naiv Disney-prinsesse eller ei, jeg tror vi bør kvitte oss med sex på første date-forventningene.
Tekst: Jakob Semb Aasmundsen
