CW: rasistiske vitser og omtale i sensurert form av et rasistisk skjellsord som begynner på n og rimer på beger. Pluss filosofisk snikksnakkeri og prekende SJW-eri.
Det sies at å analysere en vits er som å dissekere en frosk: man lærer mye, men både frosken og vitsen dør i prosessen. Noen vitser fortjener dog å dø, men jeg lover å kun bruke dårlige vitser som eksempler i denne artikkelen.
Før vi går til selve dissekeringen, la oss først se på humorens anatomi. Humor er en særegen bruk av språket. Som all annen språkbruk har humor en forteller og en mottager, og som med alle språklige ytringer, er målet å oppnå forståelse. For å få til dette, er forteller og mottager avhengig av felles kunnskap om verden.
I samtale uttrykker man mer enn det sies rent konkret med ordene, altså at man uttrykker ting implisitt så vel som eksplisitt. Dette er noe som filosofen H. P. Grice viser til med sine fire maksimer, eller regler, for konversasjonell implikatur, altså hvordan vi utrykker noe implisitt. Disse fire maksimene er:
- Kvantitet: Si verken for mye eller for lite
- Kvalitet: Si sannheten
- Relasjon: Vær relevant
- Måten: Vær tydelig
Overholder man disse reglene, oppnår man effektiv kommunikasjon. Alle maksimene spiller en rolle for humor, men spesielt kvantitetsmaksimen er vesentlig for våre formål. «Brevity is the soul of wit», sa godeste William Shakespeare. Jo mindre man trenger å si for å fremme poenget sitt, jo bedre. Humor funker ved å si mer enn det som rent eksplisitt uttrykkes i ordene. Mellom oppsettet («set-up» på engelsk) og poenget («punchline») i en vits, er det et gap, en inferens som må fylles av den som hører vitsen. Mottageren må bruke sin viten og fantasi for å fylle dette hullet i humoren. Mottageren forteller vitsen til seg selv, vel så mye som fortelleren, gjennom å «ta den», gjennom å forstå den. Humor er interaktivt, et samspill, akkurat som språk for øvrig.
Her er et eksempel:
«Hvorfor fikk skotten flis i tungen?
Han sølte noen dråper whisky på gulvet.»
Her må mottageren finne en logisk forbindelse mellom oppsettet og poenget, finne ut hvorfor A fører til B; gapet må fylles. Dersom mottageren ikke forstår vitsen, må det som sies implisitt gjøres eksplisitt med en forklaring («Skotten slikket på gulvet for å ikke la whiskyen gå til spille».) At noen forstår en vits forutsetter visse kunnskaper eller antagelser om det som vitses om («Skotter er gjerrige»). En god vits gir mottageren akkurat nok informasjon til at de kan forstå den på egen hånd, til å «fortelle den til seg selv».
Derfor må humor tilpasses målgruppen og hva de vet, slik at man ikke forteller for mye eller for lite. Mer enn noe annet er det dette som gjør humor så kulturelt betinget, for hva folk kan antas å vite varierer fra kultur til kultur. Siden humor forutsetter forhåndskunnskaper, kan man si at vitser promoterer kunnskap og kulturelle ideer. Vitser promoterer ideer som «Skotter er gjerrige», og takket være skottevitser (og kanskje Skrue McDuck) så kjenner mange til stereotypien om gjerrige skotter til tross for aldri å ha truffet en skotte. Tilsvarende ideer finnes for svenskevitser, blondinevitser…
Og n****vitser.
Skalpellen er klar—la oss dissekere:
«Hvorfor skal du ikke kjøre på en n**** på sykkel?
Det kan være din sykkel.»
Her, som med skottevitsen, må lytteren tenke seg til den logiske forbindelsen mellom oppsettet og poenget, hvorfor A fører til B. Det sies verken for mye eller for lite (kvantitet). Det er et tomrom, noe som ikke sies eksplisitt, som vi må fylle inn med vår bakgrunnskunnskap slik at A og B henger sammen. I dette tilfellet er kunnskapen noe sånt som «N**** er tyver.» Mottageren må bruke fantasien og tenke «logisk» — i det minste logisk ut fra vitsens premisser.
Det som gjør rasistiske vitser spesielt giftige er nettopp at det er lytteren selv som må fylle inn tomrommet, lytteren må benytte seg av bakgrunnskunnskap for å forstå vitsen, og på sett og vis aktivt delta i rasisme. Første gang jeg hørte denne vitsen, da jeg var rundt 12 år gammel, skjønte jeg den ikke. Jeg måtte få eksplisitt forklart at «n****en hadde stjålet sykkelen», og dermed hadde jeg lært meg en rasistisk idé.
Noen vil trolig innvende: «Bare fordi man forteller en n****vits betyr ikke at man er rasist! Det er jo bare en spøk, man mener ikke noe med det! Det må da være lov å tulle med folk!»
Husk den andre maksimen til Grice: si sannheten. Hva man synes er morsomt er et uttrykk for hva man mener er sant. Har du noen gang ledd av en vits og sagt «Det der er morsomt fordi det er sant»? Vitser har et merkverdig forhold til sannheten. De er ikke bokstavelig talt sanne, for de er fiksjoner, men vitser er som sagt avhengig av forhåndskunnskap, de forutsetter at man vet noe om verden og at vitsen dermed har noe med verden å gjøre. Jeg tror ikke at en vits som er fullstendig løsrevet fra virkeligheten er mulig. Forhåndskunnskapen trenger ikke være sann, det holder at man selv aksepterer den som sann. Så akkurat som jeg ville blitt bekymret dersom en kompis fortalte litt for mange selvmordsvitser, synes jeg det er noe tvilsomt med folk som forteller mange n****vitser.
Angående å tulle med folk: Nedsettende humor er paradoksalt nok en måte å uttrykke vennskap på. Venner kan si stygge ting om hverandre og hamre løs på ømme punkter, alt i godt humør og uten vonde intensjoner. Man kan forestille seg en gruppe med drikkekompiser der noen sier «Har du ikke fått nok, din jævla alkis?» i en jovial, lattermild tone. Drikkekompisene er innforstått med at de er venner, og derfor ikke mener «jævla alkis» sårende eller dømmende. Men dersom en vilt fremmed hadde kalt en av disse drikkekompisene en «jævla alkis», så kunne man hatt rett til å bli fornærmet.
Å spøke med hverandre forutsetter gjensidig respekt, ellers er det mobbing. Det er ingenting respektfullt med en n****vits. Det er ingenting respektfullt med å antyde at en hel folkegruppe er tyver, spesielt når de ikke er til stede for å forsvare seg—for det er vel ingen som forteller slike vitser i nærværet til dem vitsen angår, med mindre fortelleren bevisst ønsker å være en kødd og rakke ned på dem. Dette er humor som slår nedover mot en marginalisert gruppe som må deale med mer enn nok som det er. Både mennesker og humoren fortjener mye bedre.
Tekst: Kristian Nygård
