Verden forandret seg brått. Samfunnet gikk fra å bekymre seg for bompenger, dobbeltlønnede statsansatte og Nav-skandaler til å måtte fokusere på liv, helse og unngåelse av konkurs. Studenter gikk fra å bekymringsfritt kunne sitte i fullsatte saler på dagen og danse løs på byen og konserter til hjemmeundervisning på hybelen og konserter strømmet over nett.
Det kommer til å være mange som mener mye om digitalisering av undervisning både under og etter denne krisen. En del er allerede i gang. En kjapp sjekk på Khrono.no den 05. mai viste at 3 av 4 hovedsaker på toppen av siden var relatert til digitaliseringen og hvordan den oppfattes. Den siste gjaldt russen som håper fadderukene vil bøte på mangelen på russetid.
Jeg vil ta min del av diskusjonen ved å fokusere på følgende tre spørsmål:
- Hvilke teknologiske utfordringer og muligheter ser vi generelt av korona-situasjonen som vil påvirke ettertiden?
- Hva slags digital undervisning er det egentlig vi ønsker fremover?
- Hvorfor måtte det en krise til for å få til alt vi har fått til?
Det er mange tekniske utfordringer om dagen, det trenger vi ikke legge skjul på. Alt fra overbelastning av båndbredde (som har ført til at flere store aktører som Netflix og YouTube har satt ned kvaliteten på tjenestene sine for å passe på at flest mulig kan få tilgang) og hakkete tjenester til inkompetente brukere av teknologien som for eksempel glemmer å sikre Zoom-møtene sine så plutselig uvedkommende sniker seg inn i møtene og gjør det ubehagelig for resten. Min oppfatning er at mangel på kompetanse innen bruk av digitale verktøy, kanskje da spesielt innen undervisning, er den største utfordringen her. Her stopper negativiteten min på dette punktet, derimot, da den største utfordringen også er den største muligheten vi har. Hvordan ellers blir vi bedre på ting enn å kaste oss ut i det og prøve? Alle forelesere som tidligere har hatt veldig mange gode unnsky-, ehm, jeg mener argumenter, for at akkurat deres fag ikke passer digital undervisning har nå blitt tvunget til i det minste å prøve det ut. Det er ikke så lett for en arbeidsgiver å tvinge en ansatt til ting den er ukomfortabel med, men en pandemi klarer det helt fint.
En ting jeg vil bemerke er at digital undervisning som kriseløsning ikke er det samme som den digitale undervisningen oss forkjempere har sett for oss. Det er veldig lett å forstå at dagens situasjon ikke er optimal, da den egentlig bare er et hederlig forsøk på å etterlikne klasseromsundervisningen. Den samme PowerPoint ’en (gjerne bugnende av kulepunkter og fult av tekst) tas i bruk, bare over nett. For å kalle en spade en spade, blir ikke den uengasjerende foreleseren mindre kjedelig å høre på av at det skjer over nett. Det øker faktisk bare sannsynligheten for at du ikke gidder å følge med. Hadde det i det minste vært på skolen hadde du i hvert fall hatt kaffepausene. Praten med klassekameratene i pausene. De lange blikkene mot den ekstra søte personen i klassen. Lunsjen med gjengen. Den felles pausen i sola.
Det som er med teknologi, er at mange anser det som enten-eller. Enten så anses man som heldigital og nesten avhengig av teknologi og snakker om den tapte generasjonen med ansiktet limt i telefonen på Instagram og TikTok, eller så er man dinosaurer. Enten så er all undervisning på nett, eller så går du på skolen. Enten så er du for, eller så er du imot. Det viktigste å huske på her er at teknologi og digitalisering ikke er mål i seg selv. De er verktøy for å hjelpe oss mot målene våre. For å løse problemene våre, effektivisere arbeidet vårt og forenkle livene våre. Og i undervisningssituasjonen er målet en best mulig utdannelse for studentene, da både med høy kvalitet og gjerne også effektivitet, da vi vet godt at studenter ofte er presset på tid og gjerne har deltidsjobber og et sosialt liv å vedlikeholde i tillegg.
Vi bruker ikke «overhead» lenger (Google «overhead», og trykk på bilder. Nå følte jeg meg gammel av å måtte påpeke dette) fordi PowerPoint er mer effektivt og kvaliteten er høyere. Vi tar ikke frem et leksikon ved en uenighet, fordi Google er mer effektivt og gir mange svar så vi kan se alle sidene av et spørsmål.
Så, hvordan finner vi denne gylne mellomveien med digital undervisning så begge parter er fornøyde?
Det er egentlig enkelt, man setter seg inn i behovene til alle parter, og tar det derfra. La oss begynne med studentene. De har behov for variert undervisning, tilretteleggelse ved eventuelt fravær (det bør faktisk gå an å kunne være studentpolitiker eller frivillig engasjert og dermed måtte være borte fra undervisningen), ulike måter å innta kunnskapen på og et sosialt liv.
Forelesere har behov for kontakt med studentene sine, og å oppleve at de klarer å utgjøre en forskjell. Vi må ikke glemme at for en underviser er det ekstremt meningsfullt og givende å se lysene gå opp i studentene sine, og nettopp mening i arbeidet er ikke noe noen bør ta fra dem. De har også behov for å bli anerkjent og tatt seriøst. Det å stå i forelesningen med to-tre oppmøtte og at resten «ser på hjemme» (jeg skriver i hermetegn for å være ironisk, mange av oss er dessverre fort flinke til å ha på Paradise Hotel eller noe annet i bakgrunnen når vi ser forelesning hjemmefra) er ingen ønsket situasjon etter alt arbeidet som er lagt ned i undervisningen.
Universitetet har behov for at de to øvrige aktørene her får behovene sine møtt, i tillegg til alle administrative og øvrige ansatte på universitetet. Det har behov for å produsere kandidater som har hatt en god opplevelse, både faglig og sosialt, og som føler seg rustet for fremtiden etter endt studie.
Så, med alt dette i mente foreslår jeg følgende: hva om vi nå lærer av tilretteleggelsene som har blitt gjort av fasiliteter, og digitaliserer videre etter beste evne nettopp det som gjør seg godt som digitalt, ved å utnytte alle muligheter vi har?
Med dette mener jeg at den kjedelige PowerPoint ‘en som blir strømmet som digital forelesning, den kan faktisk heller spilles inn som video, og slippes på nett den dagen forelesningen skulle vært. Da lærer foreleseren seg å lage video, og kvaliteten blir nok noe høyere da man gjerne presterer litt for videoformatet. Så kan man da ha litt færre «tavleforelesninger» og litt flere interaktive. Samlinger hvor man løser caser i grupper, presenterer løsninger, får innspill av hverandre. Flipped classroom, presentasjonsøving, etc. Her vil ikke streaming ha særlig for seg, men kanskje man skulle slått på videokameraet under presentasjonene? Bare at i motsetning til resten av videoene så er disse presentasjonsvideoene litt mer privat, så de tilgjengeliggjøres kun for de som presenterte. Ved å ha din egen presentasjon digitalt, vil du kunne se gjennom og analysere deg selv og forhåpentligvis bli litt bedre.
Lydopptak
I tillegg, husk på alle mulighetene vi har. Streaming og videoopptak er ikke de eneste. YouTube er et fantastisk verktøy, så neste gang du som foreleser tenker å spille inn en video som dekker et gitt tema, kunne du tatt deg en halvtime på YouTube og sett om du fant en bedre formulering enn din egen?
Vi har også lyd-muligheten. Lydopptak er helt fantastisk, kanskje spesielt av gruppediskusjoner. Ikke alle har klisterhjerne og kan huske hvert eneste ord alle kom med i en diskusjon. Ei heller går det alltid an å notere ned alt som blir sagt, for da klarer man kanskje ikke følge med samtidig. Ikke bare diskusjoner og forelesninger bør spilles inn og slippes i mp3 format (det er veldig enkelt teknisk å gjøre en video med lyd om til bare lyd som et supplement så man kan velge), men også små snutter som går gjennom temaer. Kunne ikke hjelpelærere hjulpet til med dette, i stedet for å bruke tid og universitetets penger på å repetere de samme tingene for studentene hele tiden?
Tenk deg, en egen spilleliste på mobilen din, med 2-3 minutters deler som forklarer de vanskelige begrepene for deg. Da kan du brått gå ut i sola og ta en tur mens du lærer. Og du kan høre det igjen og igjen, uten å sovne, i motsetning til hvordan det blir på biblioteket med nesa i boka.
Spill og apper har man også. Jeg håper at alle språkstudenter på UiA har hørt om DuoLingo, men jeg mistenker at ikke alle har det. Tro meg, det er en mye gøyere måte å lære språk på enn å pugge gloser. Av spill har man historiebaserte spill som faktisk er overraskende historisk korrekte (hilsen en som kan alle gudene og en god del av historien rundt Gresk mytologi takket være God of War serien) og av serier og filmer kan man også lære mye rart.
For min del har jeg både vært heldig og taktisk nok i mine studier til å få til det meste av det ovennevnte. Jeg har selv tatt med båndopptaker (kjøp på nett, mobilen er ikke lurt) til foreleser og spurt om lov til å spille inn for å høre på i ettertid. Spoiler alert: Det finnes faktisk flere på UiA som sier nei til dette, noe som gjør vondt i UiA-hjertet mitt. Jeg har også spilt inn puggenotatene mine ved lyd. Jeg er ikke så glad i egen stemme, så enten får jeg en venn til å gjøre det eller så tar jeg «Text to speech» gjennom Google. Et oppsummeringsnotat nytes best for min del på øret mens jeg går en tur, ikke på rommet hjemme foran skjermen.
YouTube har fungert mye bedre for meg enn mange forelesninger, og diskusjoner bedre enn tavleundervisning. Vi er jo alle forskjellige, så etter min mening er det beste UiA kan gjøre å tilrettelegge for at du skal få lært akkurat slik du lærer best. Nettopp fordi man ikke kan vite hvordan du lærer best må la deg prøve mye forskjellig, og la deg ha muligheten til å finne ut av hva som fungerer best for deg.
Hvorfor måtte det en krise til for å få til alt vi har fått til?
Til slutt vil jeg gå kort innom det siste spørsmålet. Jeg har vært en forkjemper av opptak og streaming helt siden jeg selv følte på kroppen hvor demotiverende det var da jeg tok et ekstra fag mitt 2. semester som var samtidig som et av de andre fagene og fikk et nei da jeg spurte foreleser om jeg kunne ta opp forelesningen så jeg kunne få med meg begge fagene. Det gjorde læringen min vanskeligere, mindre givende og det føltes veldig svakt av et universitet.
Siden da har jeg kjempet for det, både som tillitsvalgt på IT-studiet, som leder av linjeforeningen for IT studentene, som studentpolitiker nasjonalt og til slutt som representant ved UiA’s høyeste organ: Universitetsstyret. All min innsats for dette i fem år har gjort relativt lite, nettopp fordi det har vært mange med fult av gode unnsk-, beklager igjen, argumenter for hvordan det aldri ville fungert (i stedet for å faktisk prøve). Noen har streaming, noen har ikke. Noen har opptak, noen har ikke. Likevel, den 11. mars gikk UiA ut og stengte skolen og informerte om at 50 undervisningsrom skulle tilrettelegges for streaming. Det var ikke så vanskelig allikevel, ei heller så dyrt. Jeg er i hvert fall personlig veldig glad vi nå har utstyret og tilrettelagte rom, da det senker terskelen fremover også etter krisen for å bedrive digital undervisning.
Derfor, om det er en ting jeg skulle takket korona for, så er det at det tvinger oss til å prøve nye ting. Gjerne alle de nye tingene vi har vært redde for før. Og om det er en ting vi skal ta med oss videre fra dette, så er det at fremover bør vi kunne tørre å prøve nye ting før en krise tvinger oss til det.
Tekst: Robin Amir Moudnib Rondestvedt
