For noen dager siden fikk vi et syvende medlem på laget i Studentorganisasjonen i Agder (STA) som skal jobbe for og med studentene, fra grasrota og opp til toppen hvor ledelsen på universitetet sitter. Han heter Mohammad og er en del av statistikken som aldri ser ut til å ende ta.
65 millioner mennesker er fremdeles på flukt. Mange av dem fra de landene vi så kom til Norge i 2015. En streng innvandringspolitikk fra Arbeiderpartiet på venstresiden til Fremskrittspartiet på høyresiden har redusert strømningene enkelte politikere mente ville ødelegge den norske kulturen. Men likevel står millioner av mennesker på grensen til Europa og roper om hjelp. Tilsynelatende uten at europeiske myndigheter gjør stort.
Som studentleder har jeg fått mange utfordringer. En av dem ble servert som ei kruttsalve på tampen av et møte for et par uker siden. Det var ikke krutt fordi vedkommende var sint, men fordi budskapet traff meg i magen.
Jobben min er hundre prosent betalt av Universitet i Agder (UiA) for å snakke studentenes sak og kreve forbedringer for mine medstudenter. Jeg inngår kompromisser som sikrer en bedre studiehverdag for de fleste av oss og til tider står vi ovenfor krevende prosesser for å heve kvaliteten på det universitetet skal tilby morgendagens studenter.
Men vi kan ikke bare kreve, og det var det budskapet jeg fikk servert over bordet.
I budsjettet til universitetet for 2018 fikk vi studentpolitikere gjennomslag for en halv million kroner mer til satsing på utsatte studentgrupper gjennom ordningen Students at Risk. Ordningen er ment for å gi studenter som lever under ekstreme regimer sin rett til utdanning. De er ofte i opposisjon til lederen av landet og derfor viktig for demokratiutvikling. Det å gi våre medstudenter i andre land kompetanse og kunnskap, kan velte diktatorer til fordel for mer demokrati og mer fred. Derfor mener jeg det er helt naturlig at Norge bistår dem, og at vårt universitet tar dem i mot.
Mohammad er ikke i dette programmet. Han har flyktet med båt over Middelhavet til Hellas. Han er en av de mange flyktningene vi har sett på TV-skjermene våre. Bildene som har klistret seg til hjernen, men som likevel i en travel hverdag forsvinner bort i uendelig mange gjøremål.
Han er året eldre enn meg. Han har sin historie fra Syria og jeg har min fra Norge. Vi begge kommer fra sør i landet vårt. Han er leder for sitt samarbeidsråd på integreringsskolen her i Kristiansand, og jeg er leder for studentene på UiA. Vi er veldig like, men samtidig veldig ulike. Hans historie er sterk og hans opplevelse er viktig. Jeg er derfor veldig glad for at STA-styret har sagt ja til å være praksisorganisasjon for en av dem som har måtte forlate alt sitt og starte på nytt.
For det er det man gjør når man flykter. Starter på skretsj.
Det er mange som mener at studentorganisasjonene kun skal snakke om studentboliger, kantinepriser og bedre kvalitet på undervisningen. Men akademia er så mye mer. De lange historiene trekker seg langt tilbake og solidaritet vil for alltid være en viktig verdi i det arbeidet vi gjør. Ikke bare utdanner vi mennesker med dannelse og viten, vi bygger samfunn og strukturer for demokrati og frihet.
Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa det enkelt: akademia er ikke nøytralt. Akademia er basert på verdier. Verdier vi støtter og vi løfter frem.
Sitatet er gjengitt fritt, men budskapet er likevel klart.
Solidaritet i praksis er å hjelpe mennesker med det de trenger. Det er det STA gjør nå når Mohammad blir med oss. Selv om vi er studenter, kan vi hjelpe. Ikke bare for at et annet menneske skal oppnå utvikling, men fordi vi selv kan lære noe av det. Og tro meg, Mohammad vil lære meg mye – det har han allerede bevist.
Og det var derfor vi sa ja. Fordi ansvaret også er vårt.
Tekst: Kai Steffen Østensen, leder av Studentorganisasjonen i Agder
