Den 20. mars ble det i Studentparlamentet vedtatt å fortsette med dagens valgordning. En ordning med listevalg, som finnes ved andre utdanningsinstitusjoner i landet, ble stemt ned.
Man skulle tro at lovnader om økt engasjement og økt valgdeltakelse ved valg til Studentparlamentet ville gjort enhver studentpolitiker mo i knærne. Men, som dette innlegget prøver å belyse, ville ordningen med listevalg vært problematisk med tanke på engasjement, representasjon og ideologi.
Det som først og fremst bekymrer meg, er at ønsket om å innføre listevalg baserer seg på en tanke om at det vil løse utfordringene med lav valgdeltakelse og generelt engasjement i studentpolitikken. Her kan det synes som om man skriver ut medisin før man har stilt diagnose – vi vet ikke om listevalg vil være en fordel eller ulempe.
Da det i møtet den 20. mars heller ikke forelå en grundig utredning overfor parlamentet, for eksempel erfaringer fra andre studentparlament som har gått over til listevalg, ble det vanskelig å ha en god debatt. Det å ta en god beslutning om å endre hele valgsystemet – på et slikt grunnlag – er ikke lett. Det tror jeg parlamentet viste ved at det ikke ble vedtatt noen endringer i selve valgsystemet denne gang.
Vi vedtok for øvrig en endring i valgperioden – Studentparlamentet skal kanskje allerede neste år følge det akademiske året. Det er i seg selv et såpass stort skifte at det uansett ville være klokt å se resultatene av dette før man skulle forsøke listevalg.
Lister, studentpolitikkens svar på partier, er altså det sted hvor man ønsker at sakene skal vokse – studentpolitikken skal spisses – det «viktigste» skal flyte til overflaten etter kjøttvektens prinsipper. Studentene skal deretter kunne samle seg om en liste som dermed gir en egen dynamikk til saksforholdet – på godt og vondt.
Utfordringen er bare den, at det er oss som sitter i Studentparlamentets plikt, som representanter for alle UiAs studenter, å være talerør for alle saker ved UiA. Ikke bare de mest populære, og de mest sensasjonelle sakene – de som skaper «automatisk» engasjement. Det er ikke like kult å fronte universell tilgang for rullestolbrukere eller en standard for presentasjoner som tar hensyn til de med nedsatt syn, når man kan braute i vei om dårlig toalettpapir, sistnevnte eksempel hentet fra Universitetet i Bergen, som har listevalgordning til sitt parlament.
Når dette ansvaret for å fremme den ene eller andre saken skyves ut til lister kan det godt være det blir engasjement – men hva med de som ikke har en sterk stemme? De som ikke kan stille eller påvirke en liste?
Studentparlamentets ansvar er å være et bindeledd mellom studentene og den studentpolitikken som ender opp i andre enden. Vi er møllesteinen som kverner alle mulige innspill og saker gjennom god debatt blant representanter fra alle fakulteter, med ett mål for øyet – det beste for studentene. Med en listevalgordning vil man få fraksjoner som i verste fall er selvmotsigende sett i lys av nasjonal studentpolitikk – vil for eksempel noen være imot praksis i utdanning?
Her er jeg også inne på det siste og mest avgjørende i min skepsis til listevalg, og det er nettopp ideologien bak hele Studentorganisasjonen. Vi er en interesseorganisasjon. Vi skal støvsuge universitetet for saker som kan være viktige for noen, mange – eller alle studentene. Vi skal snakke med studentene og sørge for at de både skjønner hva vi er, og hvordan vi kan brukes. Derfor er det viktig at alle studenter – på alle fakulteter – vet at de har noen fra sitt fakultet som de kan gå til. Det handler ikke om at denne skal representere sitt fakultet, men at det er en representant fra fakultetet til stede.
Hvis man innførte listevalgordningen slik den forelå i ett av forslagene som ble nedstemt, ville man kunne endt opp med at det ikke var noen representanter fra for eksempel Kunstfag. Hvordan kan man da, med formålsparagrafen til Studentorganisasjonen i bakhodet egentlig stå og si at man representerer alle studentene ved Universitetet i Agder? Det er heller ikke vanskelig å se for seg at møtevirksomhet og aktivitet rundt listene naturlig nok samler seg ved det største campus. Skal man da plutselig stå der uten en eneste representant fra Grimstad?
Slik listevalg ble lagt frem, og med de ovennevnte betraktninger i bakhodet, vil jeg mene at det er en meget lang vei igjen til et slik skifte i valgsystemet kan rettferdiggjøres. Det betyr ikke at det vi driver med i dag er perfekt. Vi kan ikke være fornøyde med den valgdeltakelsen vi har. Det er fortsatt en lang vei igjen til målet.
Tekst: Thorstein Johannessen, representant i Studentparlamentet
