For mange betyr høsten mørkere kvelder, blad som visner og faller, og å tulle store skjerf rundt nakken til du ikke klarer å puste. Høsten er den tiden av året du kan tenne alle «3 for 2-lysene» du kjøpte på Nille. Det er da alle bloggerne sliter med å få tak i bra lys til bildene sine, når de skal vise frem klærne fra høstkolleksjonen til Nelly. For når det mørkner ute og blir kaldere, så skal en også kle seg etter omstendighetene. Til og med når du skal ut på byen, men da helst i sykkelshorts. Hvorfor? For å ikke bli voldtatt, så klart. Sykkelshortsen har blitt et symbol på hvor lite kvinners seksuelle rettigheter har utviklet seg.
Hvert år er det samme greia. Hvordan skal vi i samfunnet forhindre voldtekter som skjer i forbindelse med russetreff, en bytur eller en tur i parken? I påsken rådet lensmann Kåre Birkeland i Gjesdal kommune, jentene som var russ i år til å bruke sykkelshorts under russebuksa, og å ikke drikke så mye alkohol. De tiltakene kunne hjelpe med å forhindre voldtekt. Og så startet det som alltid skjer i slike saker. ALLE skal ha noe å si. Mannehaterne, kvinnehaterne, eksperter på ditt og datt, kronikker og kommentarer her og der. Vi skal dele, hate, og hylle innlegg på Facebook. Debatten tok en feil retning, som den alltid gjør når det kommer til et tema som voldtekt. Det ble mer et personlig angrep på lensmannen som individ, og ikke på holdningene som ikke har noe å gjøre i et moderne samfunn.
Uansett hvor langt utviklet verden har blitt på andre felt, så er tydeligvis kvinnekroppen fortsatt fritt frem. Kvinnekroppen er så fritt frem at i India, så har reiselivsministeren satt sammen en velkomstpakke for turister. Den inneholder råd for hvordan kvinner skal unngå å bli gjengvoldtatt til døde. Ikke gå med kort kjole eller skjørt, aldri gå alene i gatene når det er mørkt. Det samme gamle rådet.
La oss se på New Dehli, voldtektshovedstaden som den også blir kalt. Kvinner blir dratt inn i mørke smug av en fem, seks, kanskje flere, menn som rettferdiggjør handlingen sin på hvordan offeret er kledd. I 2012 døde en 23 år gammel kvinne av organsvikt etter at hun ble gjengvoldtatt av seks menn. Det var dumt den velkomstpakken ikke kom tidligere. I sommer så ble en liten jente på fire år lokket vekk til et jungelområde rett utenfor New Dehli, hvor hun ble mishandlet og voldtatt av to menn. Fire år gammel. Jeg har som regel aldri brydd meg om kommentarfeltet i nettavisene, men da jeg så «men, herregud da mann, kler de ikke på ungene sine?» blant kommentarene så rablet det for meg. Ja, kler de ikke på ungene sine…har de ikke sykkelshorts? Ifølge enkelte mennesker i vårt samfunn så er det opp til offeret å passe på at man ikke blir frarøvet kontroll over kroppen sin. Sykkelshorts, sier de.
Det var nok derfor Andrea Voldum ble dopet og gruppevoldtatt av tre menn. Hun hadde ikke på seg sykkelshorts. Eller den eldre kvinnen som ble ranet og voldtatt nå nylig i Mandal. Eller hva med jenta som ble voldtatt på åpen gate i Bergen i sommer, av en mann som faktisk hadde ventet på henne? De vekslet blikk skjønner du, så det var vel en invitasjon og en unnskyldning for handlingen hans. Han så sikkert på henne at hun ikke hadde på seg sykkelshorts. Tenk så mange voldtekter som kunne vært unngått, om jenter bare hadde vært flinke nok til å dra på seg et sportsplagg når vi skal ut på byen, eller på en handletur.
Men, fra spøk til alvor, så er det ikke sykkelshortsen som avgjør hva en mann gjør med «situasjonen» som dukker opp i buksa hans. Det er holdningene vi har til kvinnekroppen i samfunnet. Hvilket syn vi har på den, og hvilket syn vi skal ha på den.
Jeg flyttet nettopp til Kristiansand, fra en liten bygd med rundt 3300 innbyggere. Jeg skulle ha et åpent sinn, og ikke gjemme meg bare noen så ekkelt på meg. Bønder i byen, vet du. Min første kveld ute på byen, gikk jeg og romkameraten min hjem. Før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut av byen, kom det en fyr som bokstavelig talt hang seg på oss. Jeg blir generelt ukomfortabel av nærkontakt med folk, så å kjenne at en fremmed gnir seg mot meg er langt over min intimgrense. Han snakket gebrokkent engelsk, men det kom en ren norsk setning fra han et par ganger. Om han bare var for full til å huske at han snakket norsk, eller om han gav seg ut for å være en annen så han ikke skulle bli gjenkjent til en politibeskrivelse senere, kan jeg ikke svare på. Jeg er bare veldig glad for at jeg ikke gikk hjem alene. Jeg hadde tross alt ikke på meg sykkelshorts (skal slutte nå, lover). Denne karen prøvde praktisk talt å dra oss inn i leiligheten hans. «Please, come inside, I live here. You can come in» sier han mens han drar oss mer og mer inntil han. «øøøh, no, tænk yu, we are going home nå» sier vi tilbake med vår beste norskpregede engelsk. Han ble mer og mer aggressiv, høyrøstet og sier «I’m not gonna rape you, but I have a big, black cock»……… altså, mazel tov, men, nei. På lik linje med dick pics, hva vil du jeg skal gjøre med den informasjonen, liksom?
På mitt siste år på videregående så dro jeg ut med noen venner, og jeg hadde på meg et skjørt. Det var ikke kort, men det ble for så vidt siste gang jeg hadde på meg et skjørt på byen. I det jeg skulle kjøpe meg en utvannet cider til 80 kroner i baren, så kjente jeg et merkelig press under skjørtet. Jeg fikk ikke sett hvem det var, men jeg ble penetrert av en person som gikk forbi. Et par meter unna var det en guttegjeng som hadde sett alt sammen. En skulle nesten tro at voksne studenter var oppegående nok til å løpe etter denne personen, men for alt jeg vet kan det ha vært en av dem. Denne guttegjengen pekte på meg, og de lo. Det tok meg en stund etterpå å skjønne at det ikke var skjørtet mitt eller meg det var noe gale med, men personen som tok seg den friheten og stikke fingeren der den ikke hørt hjemme. Og guttegjengen som satt og lo.
Jeg ble «bare» penetrert av en finger, men det var likevel nok til at jeg følte en skam over lengden på skjørtet mitt. Jeg husker forsatt hvordan jeg drev å dro ned skjørtet mitt etterpå. Nå har jeg blitt seksuelt trakassert på byen iført bukser, så hvorfor det blir sånn fokus på hvor kort kjolen/skjørtet til jenta var etter en voldtekt, skjønner ikke jeg bæret av.
Jeg tror jeg kunne skrevet en hel roman om voldtektsdebatten, men det ville, dessverre, ikke blitt skrevet noe som ikke har blitt skrevet før. Etter at Andrea tok frem voldtektssaken sin i mediene, så var det en person som hadde skrevet «Sånn går det når en ikke kan selvforsvar» i kommentarfeltet. Det hadde ikke spilt noen rolle om Andrea var en reinkarnert Bruce Lee, eller hadde en sykkelshorts med kombinasjonslås, det overgrepet skulle ikke skjedd. Og det skulle ikke vært behov for å vite hva hun hadde på seg, hvor mye hun hadde drukket, og om hun hadde flørtet med guttene tidligere. Det er ikke en stor distribusjon av sykkelshortser, pepperspray og gratis selvforsvarskurs vi trenger i samfunnet, vi trenger en endring av holdninger til kvinners seksualitet.
Jeg vil leve i et samfunn der jeg, som kvinne, kan tenke «nå kan jeg ikke drikke mer, for da spyr jeg på meg selv i søvne». Jeg vil tenke «i kveld skal jeg ha på meg denne kjolen, for både den og jeg er fab as fuck». Jeg vil ikke være redd for at om jeg drikker for mye og går med en minikjole, så må jeg tilbringe de neste månedene (eller årene i Andreas tilfelle) i en rettssak, der juryen ikke tror på meg, fordi jeg kanskje var litt mer beruset enn jeg planla. Og om jeg skal ha på meg en sykkelshorts under kjolen, så skal det være fordi jeg ikke var født med tigh gap, og noen ganger får gnagsår mellom lårene. Ja, det går an.
Vekk med sykkelshortsen, og på med nye holdninger, sier jeg.
Tekst: Emilie Rætta
Foto: Matias Smørvik
.jpg){kind=link}
intresang artikkel