Under dagsnytt 18 fredag 14.02.20 fikk vi se debatt om kjønnspoengsordningen, hvor det var bred representasjon med blant annet rektor Kurt Rice fra OsloMet, leder av Aune-utvalget og nestleder for Norsk studentorganisasjon: Felipe Garcia.
Først og fremst vil jeg kommentere at jeg synes Aune-utvalget har gjort en god jobb, selv om jeg som alle andre har noen punkter jeg er uenig i. Kjønnspoeng-ordningen er altså ikke et av disse punktene. Samtidig vil jeg også anerkjenne at noen av poengene til Rice og Garcia kommer fra en god tanke, men det blir veldig feil for min del.
Det er tre aspekter jeg vil trekke frem her.
Det ene er det man på godt norsk kaller «sjanselikhet kontra resultatlikhet». Alle som har vært borti Jordan Peterson (nå skal jeg absolutt ikke gi ham positiv reklame her, ta alt han sier med en klype salt) kjenner til dette paradokset. Paradokset er likevel fult til stede. Dersom målet er et likestilt arbeidsliv, betyr det da at vi griper inn i et likestilt mulighetsrom? Med kjønnspoeng ser det absolutt slik ut.
Det andre er at uansett hvordan man vrir og vender på det så er dette et åpenbart brudd på menneskerettighetsloven om like muligheter uavhengig av kjønn. Man kan gjøre som Rice og si at det er en mild forskjellsbehandling. Man kan kalle den ekstremt mild også om man vil. Den er likefullt til stede. Når det er sagt vil jeg poengtere at forskjellen absolutt ikke er mild. Jeg kjenner selv flere som har måtte utsette studiestart mer enn ett år for å få høyt nok snitt til å komme inn. Er kjønnspoeng i den balansen, vil potensielle studenter faktisk måtte vente et år til fordi noen slo dem på målstreken med poengene. Akkurat det er en urettferdighet ingen av oss kan stå for.
Det tredje er analogien med innvandrerbakgrunn. Denne sier seg litt selv, men er så klart en helt annen debatt. Jeg har selv innvandrerbakgrunn, og det offentlige er jo flinke på å skulle inkludere, så de har alltid denne «boksen» man kan sjekke av i når man søker jobb. Denne har jeg aldri trykket på, av prinsipp. Jeg er vokst opp med mine medborgere i Norge og skal ikke ha noen forskjellsbehandling. Ingen skal velge meg for min hudfarge, men fordi jeg er best egnet i så fall. Jeg vil her også understreke at jeg vet godt viktigheten av denne inkluderingen, jeg prøver ikke å undergrave den her, det er en analogi.
Jeg har aldri vært for kjønnspoeng. Jeg husker godt Norsk Studentorganisasjon sitt landsmøte i 2018 hvor det var en svært opphetet debatt om dette. Det er så klart mange følelser i spill. Men av prinsipp er jeg enig med utvalgsleder Aune i at vi kan ikke drive symptombehandling på et stort underliggende problem. Vi må ha flere rollemodeller, vi må ha mer åpenhet for å velge hva man vil. Og uansett hvor mye vi vil likestille arbeidslivet så kan vi jo ikke tvinge noen inn i en vei de ikke vil inn i. Dermed er resultatet å få dem til å ville det. Og det begynner som Aune sier; på langt lavere nivå.
Når Rice kommenterer på at vi ikke har tid til å vente en generasjon til så blir jeg faktisk irritert. Den kommentaren undergraver alt det arbeidet som gjøres. Jeg har vært med på å arrangere Girl Tech Fest i Kristiansand flere ganger (som logistikk og ryddehjelp, kvinnene skal være i fokus), og det å se jentenes store øyne når de ser kvinner innen teknologi er fantastisk. De blir inspirerte, og jeg vet med så mye sikkerhet jeg kan understreke her at noen av dem nå går rundt hjemme og drømmer om å bli som forbildet de møtte på Girl Tech Fest. Det samme ser jeg på Lær Kidsa Koding; der er det også fullt av jenter. Ting skjer, men de skjer i grasrota. Ikke i styremøtene.
Jeg kan dra samme analogi mot alle de flotte barnehagelærerstudentene jeg har blitt kjent med, flesteparten av dem menn. For dem så handler det om at samfunnet virker mye mer åpent for at man kan gjøre hva man vil. Og det gir dem trygghet i valget sitt og at de aldri vil bli dømt for det. De er trygge på seg selv og hva de vil, og nettopp det må vi hjelpe flere med å bli.
Jeg har sagt dette før og jeg kommer alltid til å si det: Mine to småsøstre skal vokse opp og vite at de kan bli hva de vil. Ikke hva de vil selv om de er kvinner. Ikke hva de vil fordi de er kvinner. Heller ikke hva de vil på tross av sin innvandrerbakgrunn. Nei. De kan bli hva de vil. Punktum.
Tekst: Robin Amir Rondestvedt Moudnib
.jpg){kind=link}