Nå som mennesket snart er en mannsalder inne i det 21. århundre kan vi skimte at dette ikke blir religionens tidsalder. Nok blod er spilt i religionens navn til at vi med rak rygg, kan vende ljåen mot nye åkere. Religion hører fortiden til. Det moderne mennesket er ingen religiøs fanatiker. Overtro og ritualer hører til en svunnen tid med korstog, folkemord og undertrykkelse. Ateismen er et mer passende livssyn for det siviliserte mennesket. Skarp kritikk av religion og tro er i anmarsj. Men fortjener ikke også ateismen en omgang verbal juling?
Det finnes mange flotte argumenter for hvorfor ateismen er en etisk og harmonisk trosretning. Blant verdens mest fredfulle land, ligger verdens minst religiøse land i teten. Ateismen er inkluderende, open minded og rasjonell. Religionen på sin side er overtroisk og utdatert, og naturvitenskapen vil gradvis utrydde den. Ateismen har vunnet innpass hos ungdommen. Unge rebeller kan nyte flotte dokumentarer på Netflix, slike som The unbelievers og Religulous. Med intellektuell presisjon latterliggjør de religiøs fanatisme. Og deres intervjuobjekter er selvfølgelig de galeste av de gale. Enkel underholdning. Netflix and sin.
Ateismens helter er av både historisk og samtidsrelevant art. Nietzsche, hevdet for over hundre år siden at «gud er død» og at mennesket bare har sin egen styrke å stole på. Dette var i boken Slik talte Zarathustra, som omhandler læren om «overmennesket». «Overmennesket er jorden mål og mening». Det kan diskuteres hvor velegnet budskapet hans var til store folkemasser. Overmenneskebegrepet slo jo aldri særlig gjennom hos allmenheten, bortsett fra i Tyskland på 1930-tallet. Og jeg vil ikke hevde at tilstandene der var særlig fredsommelige.
I dag kjemper evolusjonsbiologen Richard Dawkins i medvind mot vår tids overtroiske masse av avskum. Han regnes som en av verdens fremste popularisatorer for naturvitenskapen. Med andre ord, en naturvitenskapens svar på religiøse profeter. Dawkins har fått en bred hærskare av lesere og boken hans God, a delusion, ligger på pensumlista til filosofistudentene her på universitetet. (Jeg har aldri forstått hvorfor navnet Richard kan forkortes til kallenavnet «Dick», men jeg synes det er passende for Dawkins.)
Jeg finner Dick svært uoriginal, og jeg plasserer ham gjerne i samme bås som en hvilken som helst religiøs forkynner. Dick pusher ateisme på samme måte som jehovas vitner pusher sin tro. Dick er like fanatisk som sine verste fiender. Og hans tilhengere er like hjernevasket som en hvilken som helst religiøs sekt. Ateister har da ikke uten videre noen dypere forståelse av verden enn hva religiøse mennesker har. Å hevde noe annet ville ha vært et angrep på alle religiøse mennesker, både i nåtid og fortid. Og det ville ikke ha skilt seg stort fra hvordan troende stadig anser sin egen tro som den eneste rette. Jeg var selverklært ateist da jeg var fjorten år gammel. Hadde jeg da en mer velutviklet trosoppfatning enn Leonardo da Vinci? Nei. Kjempenei. Dick og hans kompanjonger er smalsynte, naive og ensrettet. Og jeg tviler på at akkurat de har funnet den ene rette måte å oppfatte verden på. Kompleksiteten i enhver trosretnings verdensbilde avhenger av individet.
Ateister tror ikke på fantasihistorier, religiøse tekster eller magisk oppspinn fra oldtiden. Ateister tror på evolusjon, de tror på naturvitenskapen og de tror på virkeligheten. Men er ikke virkeligheten slik at mennesker, særlig i flertall, har en tendens til å bli religiøst overbeviste? Da det dukket opp sivilisasjoner rundt om på kloden for 5500 år siden, så var samtlige av disse basert på en eller annen form for religion. Er det ikke da helt tydelig at religion ikke er et menneskeskapt konsept som overlever gjennom propaganda og hjernevasking, men snarere et kollektivt menneskelig instinkt, som utvikler seg i et hvert samfunn?
Ateisme blir gjerne betraktet som et livssyn som oser av toleranse. Og på dette området fortjener de ros. For ateismen dømmer ingen livsstiler. Ateismen er åpen for homofili, ateismen er for likestilling og individets rettigheter. Men er gudsbenektelse en nødvendighet for å akseptere individets rettigheter? Tvert imot, skal en være tolerant, må en også godta at det er en menneskelig faktor å ha åndelige fantasier om hvordan verden henger sammen. Skal en leve som et lunt og harmonisk menneske må en også vise religiøs toleranse.
Men beskriver ikke atismebegrepet bare en individuell tankeretning hvor troen på én eller flere guder er fraværende? Alle ateister er vel ikke aktive blasfemikere? Neida, også ateismen fortjener nyansering. Såkalt negativ ateisme kan synes å fortone seg nokså passivt. Positiv ateisme derimot er en aktiv benektelse av guders eksistens. Og enda kvassere er nyateisme eller «new atheism» med Dawkins i spissen. Nyateisme er hva jeg kjegler mot i dag, merk deg det, tålmodige leser, hvis du arger deg intenst over min enfoldige generalisering av alle verdens ateister. Mitt poeng er enkelt; nyateister har en tendens til å opptre arrogant og provoserende, i forkynnelsen av sitt budskap om at religiøse mennesker opptrer arrogant og provoserende i forkynnelsen av sitt budskap.
Om du med halen mellom beina argumenterer med at essensen i ateismen ikke er antireligiøsitet, men snarere det å la gudspørsmålet stå åpent, så er jeg sikker på at agnostisismen vil ønske deg hjertelig velkommen. For som agnostiker kan man vel stå i det harmoniske ekvilibrium mellom religion og ateisme? Vel, nyateismen er uenig. Dick går faktisk hardt ut mot agnostisismen og mener at agnostikere er feige da de ikke tør å ta stilling til eksistensielle spørsmål. Samt at agnostisismen ikke har tapperhet nok til å kjempe imot roten til alt vondt, religionen.
Mennesket har intet statisk over seg, det er et vesen i utvikling. Alltid skrider menneskets karakter fremover. Men dette er ikke særegent for mennesket, alt liv er betinget av en ustanselig historisk prosess. Tydeligere er det menneskets åndelige instinkter som gjør arten vår enestående. Mennesket er et undrende, meningssøkende vesen. Hvordan er verden blitt til? Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden? Finnes det rett og galt? Disse spørsmålene er tidløse, de er universelle, og de krever ikke formell kunnskap for å besvares. De kan være personlige, men de kan også skape en god samtale. De er veldig menneskelige. De gjør oss til homo sapiens sapiens. Men hvem er det som frykter de store spørsmålene? Det er ateistene, oo hvor de åndssvake! De tror helt enkelt at hvis man unnviker hjerneaktivitet rundt filosofiske spørsmål, så har man svaret. De er uvillige til å akseptere at grubling, fundering og refleksjon rundt livet, er en naturlig det av menneskesinnet. Hva er meningen med livet? – Nei, jeg er ateist.
Et typisk argument mot denne kritikken er at ateister ikke har noe imot tro, men at de har noe imot kollektiv tro som er satt i system, skrevet ned, og prakket på folk. Her er jeg mer eller mindre enig. Men da må de hedningene også ha selvinnsikt nok til å følge sin egen formel! Hyklere er de, da de selv prøver å omvende andre folks tro. Ateister, om dere bare hadde holdt troløsheten deres for dere selv, så jeg sluppet å opptre arrogant og provoserende i forkynnelsen av mitt budskap. Fucking Dicks!
Tekst: Franz Rose Bengtson
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
Leave a Reply