Man kan kjenne det i lufta at det ikke er hvilken som helst utenlandsk artist som har krysset atlanteren. Hele Kristiansands kulturelite er samlet i Kilden og er kjempespente på at megastjernen innen jazz Herbie Hancock skal vise frem sine evner. De skal få oppleve selve legenden av jazz på nært hold. Mange musikkstudenter har brukt sine velsparte studiepenger (billetter fra 800,-) på å se konserten midt i eksamensperioden sammen med mange av sine forelesere. De to jazzmusikerne som jeg dro med var også kjempespente. Flere kjente dramaansikter er også å finne blant publikum.
Før konserten spilles det skikkelig funky musikk som løfter stemningen og gjør deg virkelig klar for å nyte det som kommer. Scenen er belyst med enkle spotter der musikerne skal spille, sterkeste lyset er på selve Hancocks plass. Alle venter i spenning.
Hancock entrer scenen til stor applaus og har med seg tre andre på scenen: En på trommer, en på bass, og en til som spiller saksofon, keyboard og noe elektronisk trommemaskin.
Hancock var også ekstremt karismatisk og snakket veldig varmt om sine musikere. Han virket veldig ydmyk. Man kunne kjenne veldig godt i luften at alle var i vill begeistring for alt Hancock foretok seg. Publikum hengte seg på hver eneste note han spilte på de forskjellige tagentinstrumentene sine de med seg på scenen, det inkluderte også en keytar (synth-gitar) som han svingte på scenen i en alder av 77 år. Han brukte også en «vocoder» hvor han synger inn i synthen med en mikrofon, han forøvrig en av de som pionerte den teknikken da de analoge versjonene kom på markdet i 70-80 tallet.
Sangene begynte i ganske kjent jazzstil, men de tok ganske raskt nye vendinger.
Herbie Hancock og crewet hans driver nemlig med den mest avanserte akrobatikken med musikalske skalaer og jazzteori. Det er også derfor jazzmusikerne forguder han. Han blander sammen forskjellig, avansert jazz metodikk i samme setning på et lekende lett måte. I konserten blandet han også sammen gamle hits på nye måter. Dette fikk hans publikum bestående av ivrige jazzmusikere, musikkstudenter og professorer til å måpe i tilbedning av denne mannen. For sånt skal jo ikke være menneskelig mulig!
Om du derimot er som skribenten, og dessverre ikke har studert mange avanserte musikk skalaer og teorier, høres all akrobatikken mellom moder og skalaer ut som veldig snodig sammensatte greier.
Men ut ifra reaksjonen til hans tiltenkte publikum så leverte han langt over forventning. Han tok seg også god tid til å vinke til hver og en i salen før «Hancock had left the building». Man fikk følelsen at her er en mann som virkelig elsker det han gjør og har skikkelig respekt for sitt publikum. Utrolig sjarmerende.
Så hvis du er ganske stødig i ditt jazz-leksikon, så er Hancock ut ifra alt å dømme vel verdt pengene, og å oppleve han vil være en skikkelig masterclass for din videre utvikling innen sjangeren.
Tekst og foto: Saif Khan
Leave a Reply