Hvem: Kristiansand symfoniorkester (KSO) Hvor: Kilden teater og konserthus Når: Onsdag 21.11.2020 Dirigent: Nathalie Stutzmann
Da har KSO sin feiring av Beethovens 250årsjubileum kommet til ende. På grunn av koronarestriksjoner fikk de dessverre ikke til å gjennomføre den 9. symfonien. Istedenfor ble det hele satt sløyfe på med Fiolinkonserten og den andre pianokonserten innrammet av Prometheus- og Egmont-ouverturene. Det er ganske dristig å prøve å gjennomføre solistkonserter i disse tider, og dessverre måtte pianosolisten Elisabeth Brauss kanselere. Heldigvis fant de en erstatning raskt i Lise de la Salle.
Før konserten så merket jeg at det var færre som hadde tatt seg turen i forhold til de tidligere symfonikonsertene. Det er nesten litt dumt hvor (meget fortjent vel og merke) ikoniske Beethovens symfonier har blitt på det viset at de overskygger mye av hans andre verker som er minst like innovative innenfor sine rammer. Da spesielt fiolinkonserten som er kjent for en stor grad av direkte interaktivitet mellom solist og orkester. Til tross for en litt tommere sal var fortsatt atmosfæren elektrisk.
Da dirigent Nathalie Stutzmann inntok scenen, virket hun meget avslappet i forhold til tidligere konserter. Hun utstrålte fortsatt den samme autoriteten som i tidligere konserter, men en litt mer leken og lett stemning. Prometeus-ouverturen gikk glatt og orkesteret briljerer som vanlig. Selve verket sender deg på en reise som de fleste ouverturer gjør og setter stemningen for nest ut, nemlig pianokonsert nr. 2.
Lise de la Salle eide virkelig rommet fra første sekund ut på scenen. Ikledd en glitrende gullbluse med matchende hæler og et digert smil var jeg klar for en spenstig fremføring. Selve verket stammer fra Beethovens tidlige karriere som pianist og inneholder en del virtuose trekk angivelig brukt av Beethoven i improvisasjonsdueller i sin tid. De la Salle utførte konserten med spenstig og personlighetsfylt spill. Jeg likte spesielt hvordan hun bevarte kontrastene i verket. Hun tørr å ta seg tid der det trengs og leker seg lett med de krevende partiene. Spesielt i kadensens fugedel var jeg imponert.
Etter pausen stod den kjente fiolinkonserten for tur med Veronika Eberles som solist. Og for en solist! Jeg tenkte først at det kom til å bli vanskelig å toppe de la Salle, men Eberles leverte på skyhøyt nivå. Det eneste jeg noterte meg under fremførelsen var, og jeg siterer «Veronika Eberles fuckin’ killed it!». Fantastisk fyldig klang, god interaksjon med orkesteret, fullstendig teknisk kontroll, og en kadens som jeg ble trollbundet av. Ja også hadde hun et flott encore-nummer også.
Med to brakende solistnummer mesterfullt utført avsluttes Beethoven festivalen med Egmont-ouverturen. Et verk med mange av Beethovens signaturtrekk. Mye drama, stort orkestralt lydbilde, med en gjennomgående triumferende ånd. Jeg er ganske imponert over omfanget KSO og Nathalie Stutzmann har greid å dekke i denne festivalen, og selv om alle symfonikonsertene jeg rakk var storslagne, tror jeg rett og slett denne avslutningen tok kaka. To fantastiske solister og to absolutt undervurderte orkesterverk. Og så ja! Det ble den 9. likevel! Eller en miniversjon. Alt i alt kommer jeg nok til å huske dette Beethoven-året lenge, takket være KSO og Nathalie Stutzmann. For en flott by å studere i!
Les de konsertanmeldelse av de andre symfoniene her:
Konsertanmeldelse: Beethovens symfoni nr. 1 og 3 i Kilden
Konsertanmeldelse: Beethovens symfoni nr. 2 og 5 i Kilden
Konsertanmeldelse: Beethovens symfoni nr. 4 og nr. 7
Konsertanmeldelse: Beethovens symfoni nr. 6 og 8. i Kilden
