Hvem: Kristiansand symfoniorkester (KSO) Hvor: Kilden teater og konserthus Når: Onsdag 18.11.2020 Dirigent: Nathalie Stutzmann
Har du noensinne hørt om en våt katt på sin første symfoni-konsert? Ikke jeg heller – men plutselig var jeg en! Selv med noe som kunne minne om en liten storm hamret på vinduene til Kilden var også denne konserten, som alle andre, helt utsolgt. På et tidspunkt var jeg sikker på at jeg så en eldre dame fly avgårde med vinden utenfor, men jeg tror med stor trygghet at hun klorte seg fast i alt hun kunne. For Beethovens symfoni nr. 4 Og nr. 7. DE skulle hun ikke gå glipp av.
Det er ingen tvil om at KSO, som er et av norges syv profesjonelle symfoniorkestre, er Drillet med stor D på timing. Klokken 19:30 – som var konsertens start, ble det helt stille.
At symfoni nr. 4 kom ut i 1806, et av Beethovens mest aktive og produktive år, gjenspeiles i musikkens fortellermåte, fremførelse og dynamikk. Det føles nesten litt som å se et teaterstykke, men at selve stykket ikke er å se foran oss, men heller utspilles i mellom ørene våre, i det Nathalie Stutzmann geleider KSO ut på en dramatisk ferd. I notatene mine rabler jeg ned: “kan man bli støl i øyenbrynene?”. Det intense i musikernes innlevelse er til å ta og kjenne på, og på et tidspunkt sitter jeg nærmest å danser i takt med musikken via alt av mimikk i eget fjes, jeg og.
Etter pausen er det duket for symfoni nr. 7. En symfoni jeg opplever både kongelig og patriotisk. Kanskje ikke så rart da konsertens urfremførelse sto til å samle inn penger for krigsskadde soldater etter slaget på Waterloo. At symfoniens andre sats: Allegretto i ettertid skulle bli en folke- og publikumsfavoritt er kanskje ikke så underlig. Med sin dramatiske enkelhet og dynamiske utbrudd trigger den både gode og vonde følelser. For de av dere som kanskje ikke har så mye erfaring med klassisk utøvende musikk, likt som meg, kan jeg med all ydmykhet sammenligne symfoni nr.7. Som katt og mus. Tom og Jerry? En dramatikk som fanger oss, og som vi ikke får nok av. For deg som er filminteressert kan du kanskje kjenne igjen denne symfonien? Det er fordi den er blitt godt brukt i “Kongens Tale” fra 2010.
Kilden omtaler Nathalie Stutzmann som “et av de mest fremgangsrike musikalske personlighetene i vår tid”. Jeg tviler ikke et sekund på at dette ikke stemmer. At KSO kan de de driver med, det er tydlig. Det krever dog en dirigent som Stutzmann å bringe inn den sterke intensiteten, de knirkefrie timingene og den plettfrie utførelsen av musikken. Det er tydelig at hun løfter hele orkesteret ved sitt nærvær og harde arbeid som en fantastisk dirigent.
Alt i alt er dette en fryd for sjelen å oppleve. Og jeg kan sterkt anbefale alle og enhver, student, arbeidende, gammel eller ung å dra på en slik klassisk symfonikonsert. Det eneste man kanskje ikke helt klarer å sette seg inn i, er etiketten som medfølger. Når skal man egentlig klappe? Når skal man IKKE klappe?
Og hvorfor går Nathalie Stutzmann inn og ut på scenen syv ganger i løpet av konserten? Dette er spørsmål som jeg ikke har svaret på akkurat nå. Kanskje du finner ut av det og kan fortelle meg.
