Kristiansand Symfoniorkester presenterer: Sibelius’ andre og mest elskede symfoni
Dirigent: Eivind Gullberg Jensen
Solist: Alban Gerhardt, cello
Spiltes: Torsdag 26. september i konsertsalen på Kilden
Fabelaktige Kristiansand Symfoniorkester leverer nok en gang, og denne gangen med en mer dyster
tone! Kveldens konsert var hårreisende, spennende, full av kontraster og en konsert som vekket en
stemning i meg jeg ikke trodde jeg ville oppleve her på konsertsalen! Jeg skal forklare hva som gjorde
at jeg opplevde konserten slik, men først vil jeg begynne med innholdet i konserten!
Programmet bestod av følgende stykker:
Knut Vaage (1961) Orkesterdialogar (2018) (20’) Dmitrij Sjostakovitsj (1906-75) Cellokonsert nr. 1 i Ess-dur, op. 107 (30’) - Allegretto - Moderato - Cadenza - Allegro con moto Pause Jean Sibelius (1865-1957) Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 43 (43’) - Allegretto - Andante; ma rubato - Vivacissimo - Finale: Allegro moderato
Den som ledet disse stykkene sammen med Kristiansand Symfoniorkester var gjestedirigent, Eivind
Gullberg Jensen. Han har ikke bare vært dirigent i Norge, men han har opptrådd som gjestedirigent i
Berlin, Frankfurt, Tokyo og flere steder. Noe som vakte stor oppsikt var da han gjestet Berliner
Philharmoniker i 2010, som første norske dirigent siden 1960-tallet slik Kildens programhefte beskrev
det. Jeg opplevde han som en utrolig livlig mann der hans dirigering kan sees på som en gjengivelse
av det tunge budskapet noen av stykkene skulle bære. For Sjostakovitsj kunne man ifølge
konferansieren høre hatet han hadde mot Stalin gjennom stykkene. Jeg er enig der, for noen av
stykkene var veldig mørke og for min del, mintes veldig mye om musikk en hører i skrekksjangeren.
Vi ble også beæret med et besøk av cello-solist, Alban Gerhardt som startet sin karriere som cellist
med Berliner Philharmoniker og som dirigent for Semyon Bychkov i 1991. Han har mottatt flere
utmerkelse og har brukt sitt talent som cellist utenfor konsertsalen for andre formål også. Han har
deltatt i workshops på skoler og sykehus og nyskapende møter i fengsel for ungdom. Det er alltid
forfriskende å høre om mennesker som bidrar til å hjelpe andre!
Det jeg kan si om Gerhardt er at det er ingen tvil om at hans opptreden var preget av mye lidenskap
og tydelighet. Det var fantastisk å høre samspillet mellom han og symfoniorkesteret. Da han inntok
scenen og satte seg på et podium foran scenen og publikummet sluttet å klappe, virket det som
kanskje dirigenten misforstod Albans klarsignal og begynte stykket før Alban hadde satt fingrene sine
klar på celloen. Men det tok bare et millisekund før Alban skjønte at nå var det begynt og han hentet
seg elegant og raskt inn og satt i gang den råeste cellospillingen! Jeg ville nevne dette fordi jeg syntes
det var litt morsomt og kult å se hvor fort han klarte å sette i gang spillingen til tross for dette, og det
var spesielt gøy å se i etterkant hvordan dirigenten og Alban smilte til hverandre for den lille
misforståelsen. Ingen er perfekte!
Etter min erfaring, når en gjesteartist har spilt seg ferdig, forlater de scenen og vi ser dem ikke igjen
før eventuelt neste besøk til Kristiansand. I dette tilfelle, like før pausen var over og orkesteret
begynte å innta plassene sine, kom Alban ut fra samme plass som orkesteret og satte seg bak de
andre cellistene som om han var en del av orkesteret og ikke den kjente gjestesolisten som han
egentlig var den kvelden. Det var utrolig gøy å oppleve!
Angående den effekten konserten hadde på meg i kveld, så inneholdt den stykker som virkelig
skremte meg! Det kan virke som noe negativt, men det er det altså ikke i dette tilfellet! Det er
akkurat som når folk velger å se på skrekkfilmer eller spille skrekkspill. For å bli skremt! Og det var
veldig gøy å kunne oppleve den samme følelsen gjennom musikken i kveldens konsert. Når det i
tillegg var fullpakket på scenen, med alt fra harpe, tre perkusjonister, fullt horn-ensemble og strykere
ble denne følelsen bare forsterket og enda kraftigere! Jeg vil også ta anlendingen til å rose
perkusjonistene. De var helt utrolige. Timingen er noen gang avgjørende for den beste effekten, og i
kveldens konsert traff perkusjonistene rett på!
I etterkant av konserten ble det holdt en live-remix av kveldens konsert av noen studenter fra UiA.
Jeg kunne dessverre ikke bli igjen for å høre på dette, men jeg regner med det ble en like stor sukse
som tidligere live-remixes!
Avslutningsvis var dette en konsert jeg vil sent glemme. Som publikumer fikk en oppleve å bli skremt,
bli glad, oppleve hjertefølte momenter og et hav av andre følelser som en som regel gjør når en går
på konsert med Kristiansand Symfoniorkester.
Tekst: Remi Arefjell Hayek