Den 3. august 2019 kunne vi lese professor emeritus i fysikk Johan Moans kronikk på nrk.no kalt «Generasjon blek». Professor Moan argumenterer for at vi overkompenserer for farlig solstråling med for mye solkrem, og undergraver de helsefordelene sola gir oss.
Ingen benekter at solskinn gir oss vitamin D og andre helsefordeler, men å argumentere for mindre hudvern i landet med verdens tredje høyeste forekomster av hudkreft per 2018, virker som å argumentere for vinens næringsverdi til en alkoholiker.
Faktumet er at dersom ei Ph.D.-løs Kari Nordmann hadde sendt inn nøyaktig samme artikkel hadde den ikke blitt publisert. Moans grad bærer en tyngde. En autoritet.
Undertegnede betviler ikke Moans autoritet innenfor hans ekspertise: fysikk. I tillegg er det god grunn til å tro at ettersom han har tilbrakt mange år av sitt liv på å avsløre naturens sannheter, så er hans blikk kvesset. Dermed er hans uttalelser, selv de utenfor hans ekspertise, kanskje et hakk eller to bedre begrunnet enn Kari Nordmanns uttalelser.
Men disse to hakkene en hvilken som helst fysiker har i fordel over gjennomsnittet, er ikke i nærheten av de hundrevis av hakkene hudleger, biologer, og andre forskere som har spesialisert seg innenfor dette feltet besitter. For dersom disse to hakkene er alt som trengs for å være en ekspert, så er alle en ekspert etter et par nettsøk! Og som Syndrome sa om superkrefter i filmen De Utrolige: «Når alle er supre, er ingen det.»
Eller er vi?
Det er en grunn til at forskning fremdeles publiseres i journaler, og ikke på Facebook. Intelligente forskere vet at det ikke er tilstrekkelig å søke. Man må i tillegg søke på rett sted, og aktivt vurdere den informasjonen man finner. Det er med andre ord ikke bare hva man søker etter som er viktig. Hvor og hvordan vi søker bestemmer til slutt hvilket resultat vi ender opp med.
Gitt at en viss søkemotorgigant har 92% av den globale markedsandelen for nettsøk, kan jeg gjette relativt nøyaktig hvilken søkemotor Unikums kjære lesere bruker. Disse søkeresultatene kommer på en liste, og selv kan jeg ikke huske forrige gang jeg kom forbi den første siden. Så hvordan vet vi at førstesiden inneholder den beste informasjonen?
Slik forskeren vurderer sitt akademiske søk, vurderer også noen søkemotorer våre søk for oss. Som regel uten at vi vet noe om det. Søkene føles autentiske. De føles som våre egne. I tillegg søker vi som regel etter svar. Etter informasjon som vi baserer våre trosoppfatninger på.
Og gitt at et visst sosialt medium har 81% av den europeiske markedsandelen for sosiale medier, kan jeg også gjette hvilken plattform Unikums kjære lesere får informasjon fra. Informasjon, særlig meninger, blir alltid mer nyansert av motstridende informasjon. I akademia har dette et navn: reductio ad absurdum – utledelsen av en selvmotsigelse.
Men bruker sosiale medier denne metoden? Nei. De bruker metodens motsetning: når du viser interesse for et emne vil algoritmer vise deg mer innenfor dette emnet for å motivere klikkene dine. I Norge har dette et navn: ekkokammer.
Dette leder til et dypt problem: i hvilken grad er trosoppfatningene våre faktisk våre egne?
Spørsmålet ovenfor kan vi fundere og debattere til jorda går under, og poenget er ikke å undergrave all autoritet. Det ville vært å gjøre alle autoritære. Jfr. Syndrome.
Poenget er som følger: Til tross for min kritikk av professor Johan Moan stoler jeg mer på et medmenneske enn jeg gjør på et nettsøk uten ansikt eller ansvarlighet. Moan er en professor. Vi vet dermed at hans agenda er å spre sannhet. I tillegg kan vi holde Moan ansvarlig dersom han tar feil. Men hvis Google, Facebook, Twitter eller andre internettvesener feilinformerer oss, hvem skal vi holde ansvarlig? Og vet vi egentlig hva deres agenda er?
Skrevet av: Pål Øymoen
Kilder: https://www.wcrf.org/dietandcancer/cancer-trends/skin-cancer-statistics den 16.08.2020 https://gs.statcounter.com/search-engine-market-share https://gs.statcounter.com/social-media-stats/all/europe
