La meg bare fort konstatere at jeg er skribent. Med andre ord; ta meg med ei klype salt! Dersom du sliter med depresjon eller et negativt tankemønster, råder jeg deg til å kontakte kvalifisert helsefagpersonell. Ønsker du derimot å trene deg selv til å bli litt mer positiv, kan kanskje studiefeltet positiv psykologi være av interesse. Jeg er bare her for å gi deg et smil om munnen. Ha en god dag!
Det er november, og verden er i endring. Du har ikke rukket å beundre trærnes mange farger, før de nå ligger nedtrampet på bakken. Avlange sølepytter med ødelagte blader så langt øyet ser. Mørketiden har stjålet dagslyset, og tiden strekker ikke lenger til. Du har tusen gjøremål som skal skvises inn på en 24-timersperiode. I tillegg holder stresset deg våken om nettene. Ørten Red Bull klarer ikke å kurere den vandrende zombien du har blitt. Allikevel tar du en slurk til. Hjernen spinner, hjertet dunker og kroppen verker. Og enda en slurk.
Det er november, og koronareglene innstrammes. Den ferieturen du så frem til er kansellert. Økonomien går i dass. Gjøremålslisten som henger over skuldrene, tar toll på både sex- og kjærlighetslivet. Tid var sist gang du hang sammen med gutta? Eller snakket med bestemor på telefonen? Du vet ikke om du er ensom, eller bare virkelig kunne trengt en god klem akkurat nå. Utenfor trommer regnet ned mot det gule «hold en meters avstand»-skiltet. Et meldingsvarsel lyser opp mobilen. Den er fra pappa … Fy søren, det er jo snart farsdag! Får krysse fingrene for at han ønsker seg sokker i år også. Plutselig høres et voldsomt brak utenfor. Det er lyden av torden. Faen, husket jeg å ta med paraplyen i dag?
Det er november, og USA gjør seg klar for Thanksgiving. Selv om dette er en amerikansk tradisjon, burde den være en tankevekker for oss nordmenn også. For selv om vi befinner oss i denne slumrende vinterdepresjonen; har vi så utrolig mye å takke for! Stopp opp et øyeblikk. Pust. Legg alle bekymringer og stress på hylla. Vær til stede i nuet. Trekk høstbrisen inn i lungene … og bare gi slipp. Her og nå, fungerer kroppen som den skal. Lungene puster. Hjertet slår. Øynene ser, og ørene hører. Mens jeg står her ved inngangspartiet og skjelver – fasinert over røyken som pustes ut i kulden – er jeg i livet. Her og nå, et pust av gangen.
Det er verken en selvfølge å ha livet i behold eller en kropp som fungerer som den skal. Tvert imot er det mange som – skulle ønske å ha alt – som du så enkelt tar for gitt. Misforstå meg rett; vi alle har en tendens til å fokusere på tingene vi ikke har, kontra det vi f–a–k–t–i–s–k har. Vi alle gjør det. Vi er mennesker … og alt det der. Tar ting for gitt frem til vi ikke har dem lengre. Gjør den samme feilen om og om igjen. Men, vi burde jo klare å sette pris på hva vi har … i hvertfall en gang i året. Den eviggående drømmen om å vinne i lotto kan kanskje vente til neste måned. Ikke sant? Hvis ikke får vi være enig om å være uenig.
Hva er en takkefest uten gjester? Nå som vi setter pris på det livet vi har, må vi ikke glemme de personene som er med på å forme det. Dine nærmeste som fanger deg når du faller. De som lytter. Oppmuntrer. Smiler, ler og gråter med deg. Familie. Venner. Kjæledyr. Varmen i en fremmeds smil når øynene møtes. Sterke skuldre. Gode klemmer. Vise ord. Trøst og skryt. Det er takket være disse menneskene at det finnes lys i livet ditt. De treffer deg som en solstråle i hjertet. Så vær takknemlig. Du er ikke alene. La dem vite at du setter pris på dem. For hva hadde livet vært uten disse menneskene?
Så klart glemte jeg å ta med paraplyen. Jeg vinner ingen tid på å stå skjermet fra været. Idet jeg tar sats og løper mot bussholdeplassen, blir jeg møtt av en ny, kraftig regnbyge. Det pøser ned rundt meg. Alt jeg kan høre er lyden av regnet som pisker meg i ansiktet. Klærne blir klissvåte, og mascaraen renner. Da jeg kommer fram; er det ikke plass til å skvise seg inn under taket på bussholdeplassen. Seende ut som en forbannet vaskebjørn, blir jeg stående ute i regnet. Faen au, dette er jo egentlig litt komisk. Det er så pinlig at jeg bokstavelig talt kan kjenne fremmedes blikk i nakken. Helt idiotisk faktisk. Munnvikene glir opp, og jeg klarer ikke å holde latteren tilbake. Flirfullt løfter jeg ansiktet mot regnet, og lar det vekke meg opp fra den slumrende dvalen. Fy søren, så deilig det er å leve.
