Bilde: Anurag Jamwal // Pexels
Hva får hjertet til å hoppe over et slag eller hjernen til å miste oversikten? Det kalles det sublime. Det er et begrep som beskriver opplevelser som er så vakre, store eller skremmende at de nesten blir overveldende. Tenk deg å stå foran et enormt fossefall, se stjernehimmelen på en mørk vinterkveld, eller stirre ned i en uendelig avgrunn i et maleri. Hjernen din prøver å forstå det, men skjønner at å prøve å forklare følelsen blir nesten umulig.
Historien bak det sublime
Begrepet ble utviklet på 1700-tallet av filosofer som Edmund Burke og Immanuel Kant, som mente at det sublime både skremmer og fascinerer. Det sublime finnes ikke bare i naturen. I kunsten kan det sublime være gigantiske malerier, teatralske operaer eller filmatiske landskap som får deg til å føle deg liten, men på en opphøyet måte.
Kant brukte begrepet sublim om «det opphøyde» i naturen, og begrepet «det skjønne» om kunsten som et ideal for harmoni og balanse. Det sublime står i kontrast til det skjønne, fordi innbilningskraften bryter sammen, og det eneste som blir igjen, er en beundring eller respekt for noe enormt – det sublime.
Det sublime i dag
I dag finner vi det sublime overalt: i filmtrailerens episke slagscener, på Instagram med droner over uendelige landskap, eller i musikk som gir gåsehud gjennom lydmasser du knapt kan forstå. Til og med klimakrisens bilder kan gi en form for sublim uro – det vakre og skremmende samtidig.
Å oppleve det sublime hjelper oss til å forstå hvordan mennesker reagerer på skala, kraft og estetikk, og hvorfor vi søker opplevelser som gir både frykt og glede. Det avslører også hvorfor vi trekkes mot det som gjør oss små – men likevel oppslukt.
Setning til å droppe i samtale: «Det er noe sublimt over hvordan dette får deg til å føle deg liten og stor på én gang.»
