Vibeke Gran (26) studerte ved Faglærerutdanningen i Teater ved Fakultet for Kunstfag på UiA fra 2017 til 2020. Nå stiller hun opp teaterstykket «Jomfru Maria» som har vises 23 – 25. februar. Hun har brukt ekte sexarbeidere som inspirasjon, har selv skrevet stykket, og har rollen som regissør.

Sexarbeid: Forestillingen forteller om Maria som blir sexarbeider ved hjelp av OnlyFans.

Inspireres av ekte sexarbeidere

– I utviklingen av dette stykket har vi vært i kontakt med Johanne Ousdal fra FVN som har laget mye gravejournalistikk om sexarbeid, og med Shalam Women som er et lavterskeltilbud for sexarbeidere her i Kristiansand. Svært mange av dem som er sitert i manuset ønsker å være anonyme, så vi har ikke snakket direkte med dem, forteller Vibeke.

Skuespillerne Tuva Svendsen og André Olsen Lassemo setter i gang en scene for Unikums journalist. Det er en gripende scene hvor hovedpersonen Maria får følelser for kunden sin, og velger å åpne seg for ham.

Regissør Vibeke tar en aktiv rolle, og følger nøye med mens skuespillerne portretterer vanskene ved å jobbe som sexarbeid. For i den typen arbeid er ikke linjene alltid like klare. Det har Vibeke også sett under kildearbeidet til forestillingen.


«Hva er grensa for sexarbeid?»


– Hva er grensa for sexarbeid? Både du og jeg kjenner jo folk som driver med sugar-dating, stripping, og sånne ting, sier Vibeke og ser på danser Tuva Svendsen (25) som har hovedrollen som Maria. Hun forteller så om hvordan hun har fått inspirasjon fra ekte sexarbeidere.

– Når det kommer til kilder som driver med sexarbeid i form av salg av sex, er det indirekte informasjon jeg har fått. Jeg har vært i samtale med ei – uavhengig av forestillingen – som drev med sugar-dating. Hun har på mange måter et vanlig forhold til en mann rundt 30, bortsett fra at etter de møtes så vippser han henne noen tusenlapper, forteller regissøren videre.

Hun forteller så om hvordan ordet sexarbeid har en ladning som ikke alle liker.

– Jeg snakket med henne mens jeg holdt på med denne forestillingen og sa «Sugar-dating? Ja, det er vel en form for sexarbeid.» Men hun likte ikke å se på det sånn. Ordet hadde en annen ladning enn hva hun følte. Jeg vil jo si at å få penger etter å ha ligget med noen er sexarbeid. Jeg syns det var interessant.

Regissør: Vibeke Gran er forfatter og regissør av “Jomfru Maria”.

Har noen kilder vært definerende for stykket?

– Ja, det vil jeg absolutt si. Hele idéen fikk jeg for to år siden da jeg hørte på en podkast hvor en sexarbeider ble intervjuet. Da ble frøet om Jomfru Maria sådd. Det er sånn at veldig mange stod på bar bakke uten økonomisk trygghet når pandemien ble rammet. Sexarbeideren som ble intervjuet på podkasten var egentlig musiker. Men da pandemien kom mistet hun alt av arbeid, og da startet hun med OnlyFans. Da tenkte jeg: Hva om jeg forteller historien til en danser som gjør noe lignende?

Kjemper mot fordommene

– Jeg ble også ganske provosert når jeg hørte på podkasten på grunn av måten vertinnen møtte sexarbeideren på. Sexarbeideren fortalte at hun likte det å ta bilder og selge dem. Men det var veldig tydelig at vertinnen la til sexarbeideren mange egenskaper og holdninger som egentlig ikke hadde noen rot i det hun snakket om, forteller Vibeke.

– Da tenkte jeg at sexarbeidere er en gruppe i samfunnet som er utsatt for vold, rus og et enormt sosialt stigma. Jeg tenker at denne forestillingen er en slags kjærlighetserklæring til sexarbeidere: en gruppe i samfunnet vårt som må stå i mye.

Har du noen eksempler på det de må stå i?

– I diskrimineringsparagrafen er ikke sexarbeidere inkludert. Så det å diskriminere sexarbeidere er ikke ulovlig. Det er også en del lover om at hvis man leier ut leilighet eller hotellrom til sexarbeidere kan man som huseier bli dømt for hallikvirksomhet. Det kan resultere i at sexarbeidere sliter med å skaffe seg bolig, forteller hun, og fortsetter.

– Eller at de opplever vold i arbeidet sitt. En annen historie vi fikk innsyn i var om en sexarbeider som opplevde voldtekt og anmeldte forholdet. Resultatet ble at overgrepspersonen fikk redusert straff på grunn av formildende forhold, som var at offeret var sexarbeider. For meg er det helt sykt! At det er noe som mildner voldtekt.


«Å leve et liv man aldri kan snakke om.»


– Jeg tror det var PION Oslo som sa: «Å være sexarbeider er å leve et liv man aldri kan snakke om.» Det er så mye skam.

Økonomisk press

Det virker som om veien til sexarbeid går via økonomi?

– For mange er det slik, men det er også for gøy! Det er kvinner her i byen som har mastergrad, jobb og god inntekt, men syns det er gøy! De har det som en hobby. De elsker sex og syns det er en frigjøring i det. Som for eksempel det jeg nevnte i stad med sugar-dating. Hvis de ikke vil møte noen, så må de ikke det. Hvis de for eksempel møter noen som er rusa så kan de trekke seg unna.

Men Jomfru Maria handler om sexarbeid som følge av økonomisk press. Hovedrolleinnehaver Tuva Svendsen forteller.

– Det er mange historier, men vi kan bare fortelle én. Så vi har valgt å fortelle historien som kommenterer på hvordan det er å være kvinne i det moderne samfunnet, økonomi, hvor man kommer fra og hvilke muligheter man har. Det er mange som er i den situasjonen.

Og stykket handler ikke bare om sexarbeideren, men også kunden hennes.

– Det er statistikk på at en av åtte menn i Norge har på et eller annet punkt kjøpt tjenester av sexarbeidere. Det er veldig mange! Jeg syns det er interessant hva det forteller om samfunnet og hvordan vi ser på kvinner, forteller Tuva.

Følelser: Stykket viser tydelig at følelsene fort tar overhånd.

Hva med kvinners kjøp av sex?

 – Det er mange mørketall, men når vi spurte FVN om det, svarte de at de ikke vet om ett registrert tilfelle, forteller Vibeke.

– Det var én mannlig sexarbeider på Sørlandet som måtte flytte fordi han ikke fikk noen kunder, legger Tuva til.

Og danseren skyr ikke unna det følelsesmessige aspektet ved kjøp og salg av sex.

– Det er jo mange triste historier. Det er veldig mye ensomhet, og det sier mye. Det er interessant at man ved å kjøpe sex kan fikse ensomheten på en ansvarsfri måte. I stedet for å ta ansvar for ensomheten kjøper man seg en utvei og bruker et annet menneske i sin nød som et produkt, reflekterer Tuva.


«Han er bare så ensom.»


– Det er en sexarbeider her på Sørlandet som kaller seg «Monica». Hun forteller at hennes favorittkunde er en hun møter bare for å ha en lur sammen. De har ikke sex. Han er bare så ensom, møter ingen og har ingen som bryr seg om han. Den nærheten han får er nesten som en terapitime. Særlig etter pandemien har nærhetsbehovet økt, legger Vibeke til.

Arbeidsplass: For en sexarbeider er sengen en arbeidsplass.

Fra selger til kjøper

Kontroll: Når Maria rømmer prøver mannen likevel å ha kontroll over henne.

Marias mannlige motpart er bare kjent som «mannen» i stykket. Han spilles av skuespiller André Olsen Lassemo (32). Han tenker at selv om kvinnen har hovedrollen, sier stykket også noe om det maskuline perspektivet.

– Maria har jo mye kontroll, og mannen gir henne mye av den kontrollen også. Helt til han bestemmer at: «Nå er det nok. Du har bare kontroll så lenge jeg gir deg kontroll.» Det er det første bruddet mellom dem, hvor han ikke lar henne ha den kontrollen lenger. Han prøver å styre henne med fysisk kontroll og ordlegging. Og han gir seg ikke selv om Maria rømmer. Da sender han henne penger og prøver å si unnskyld. Slik jeg ser det tenker mannen at dersom Maria tar pengene, så er hun fremdeles i hans kontroll, forteller André.

– Jeg tror at Maria som karakter ikke har et særlig godt forhold til menn. Men forestillingen prøver å gi et mer nyansert bilde av grunnen til at hun ender opp i disse situasjonene. Maria spør seg allerede tidlig i forestillingen: «Herregud, hva for en verden er det vi lever i?» Ettersom Maria lærer mer tenker hun at alle har på en måte sin tragedie, reflekterer Tuva.

– En av elementene vi tar opp i forestillingen er forholdet mellom det å være kunstner og sexarbeider. For Maria er jo egentlig en kunstner. Hun er gjennom mange prosesser. I en av dem utforsker hun om det å lage disse bildene og iscenesette seg selv på det viset også kan være kunst. Det er et spørsmål som inspirasjonskildene våre stiller seg selv også. Maria spør seg selv: «Kan jeg være min egen muse? Kan jeg gjøre dette til et kunstprosjekt så lenge jeg er bevisst på hvordan jeg gjør dette?» Sånn sett er det litt moderne feminisme i den forstand at hun vil eie sin egen kropp. Noen har dette som frigjøringskamp, og det er små drypp av mange elementer i forestillingen, forteller Vibeke.

Veldedig PR-stunt

Unikum tok kontakt med generalsekretær for Laget Karl-Johan Kjøde. Han tenker at sexarbeidere kan føle seg fremmedgjort fra sin egen kropp.

– Det er hverken noe nytt eller oppsiktsvekkende over å henvise til verdenshistoriens mest kjente kvinne, Jomfru Maria, når man skal aktualisere et tema. Også Jesu mor erfarte sårbarheten av å havne utenfor det gode selskap og fremmedgjøringen av å bli drevet på flukt. Fremmedgjort ser jeg også for meg at mange kvinner som havner i sexindustrien kjenner seg, både fra samfunnet rundt seg og sin egen kropp.

Men teaterstykket er ikke bare det. Som et veldedig PR-stunt har Vibeke og teamet i Svart Teater satt opp en konto på OnlyFans.

Skråblikk: Generalsekretær for Laget Karl-Johan syns det de gjør for Shalam Women er bra, men blir ikke OnlyFansbruker umiddelbart.

– Tanken er at det er Marias OnlyFans. Der kan man kjøpe ekstramateriell, og få innsikt i det som skjer bak scenen. Og for å gjøre vårt for å ære kildene våre så går alle pengene til Shalam Women, som er et lavterskeltilbud for sexarbeidere, sier Vibeke.

Det positive de gjør for Shalam Women setter Lagets generalsekretær pris på.

– Jeg har stor respekt for Shalam Women og andre som jobber for kvinner i prostitusjon sin verdighet og håper at stykket bærer med seg det samme storsinn. At det settes fokus på dette og at overskuddet går til Shalam er uansett prisverdig, selv om jeg nok neppe blir abonnent på Onlyfans med det første, sier Karl-Johan til Unikum i en epost.

Det profesjonelle og det personlige

Hovedrolleinnehaver og danser Tuva forteller at dans og sexarbeid har et historisk forhold.

– Historisk sett er det ikke fremmed for dansere å drive med sexarbeid. Teateret i Paris var på 1800-tallet hovedsakelig finansiert ved at de rike kjøpte sexarbeid av ballerinaene som danset der, legger Tuva til.

Mange former for arbeid innebærer å bruke kroppen sin – som for eksempel når man fyller opp hyllene på kiwi – og sexarbeidere bruker jo også kroppen sin. Tenker dere at det å jobbe som sexarbeider forskjellig fra å jobbe på kiwi?


«De faller ofte for hverandre.»


– Ja. Det blir veldig personlig. Selv om Maria sminker og kler seg annerledes er det fremdeles hennes kropp. Det er et spesielt yrke. Det er for eksempel veldig vanlig at sexarbeidere og kundene deres faller for hverandre, sier Vibeke.

– Det er kanskje en idé om at man klarer å fjerne seg fra kroppen. Men det er jo fremdeles fysisk handling som skjer med en.

Nærhet: Skuespillerne viser hvor mye sårbarhet sexarbeid innebærer.

Hvis man blir slått gjør fremdeles blåmerket vondt. Det er en kroppslighet og en intimitet der fordi alle grensene mellom hva som er profesjonelt og personlig forsvinner, svarer Tuva, og fortsetter.

– Det er interessant fordi det er noe vi snakker veldig mye om i kunst. I dans er det alltid en problematikk vi tar opp. Som danser jobber man ikke på et kontor og er helt ferdig med det når man går hjem. Dans er en kroppslig og helhetlig ting som omfavner livet. Fordi det er fysisk så påvirker det måten man går på, holdningene ens, hvordan man tenker. Og det tror jeg kan knyttes til sexarbeid: Det påvirker kroppen ens fysisk og hvordan man ter seg, sier hun.

Vi ser jo denne tilsløringen mellom grensene for personlig liv og arbeidsliv skje i «vanlige» jobber også. Tror du det øker sjansen for at folk i vanlige jobber kan se seg selv i Maria?

– Jeg tror man kan relatere til det å føle seg som et offer i et sosialt og økonomisk hierarki. Jeg tror mange kan relatere seg til det å føle seg hjelpeløs i denne verden. Man må jo ha penger, mat og leilighet. Man må forholde seg til en regelbok som man aldri ba om, men ble født inn i. Så jeg tror det er en historie som mange kan relatere til i forskjellige grader, svarer Tuva.

Satser lokalt

Som kunstnere kjenner de selv på det økonomiske presset, og det er ingen tilfeldighet at de skal framføre stykket på Rosegården Teaterhus.

– Her er det mye debatt om de skal rive dette bygget eller ikke og bygge leiligheter i stedet. De snakker om å rive kulturbygg som dette og gamle Agder Teater. Det gjør at de fjerner stadig flere av de møteplassene som er litt mer tilgjengelige for folk. Jeg kjenner jeg blir varm bar jeg prater om det, sier en engasjert André, og fortsetter.

– Kilden og Kunstsiloen er fine de, men de er utilgjengelige for folk som begynner med dette og kanskje bare vil ha det gøy. Det er grunnen til at vi holder det her. Vi vil gjøre det vi kan for å holde litt aktivitet her. En så stor by som Kristiansand må ha mere kulturliv. Det må ikke forsvinne. Det må bare bli mer av det, forteller André.

Regissør Vibeke nikker:

– Når unge kunstnere fra Sørlandet velger å satse på Sørlandet, er det fint om folk kommer!

Forfatter

, , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.