Da er vi ferdig med valget, folkens. Oppslutningen endte på like under 20 prosent, noe som vil si at hver femte UiA-student fant veien til urnene denne gangen. Vinnerne er i skrivende stund ennå ikke kåret, men jeg tror vi allerede nå kan fastslå at det ikke var studentdemokratiet som vant.
En valgdeltakelse på under 20 prosent ville av de fleste menneskerettighetsorganisasjoner ikke blitt ansett som et reelt demokrati om det gjaldt en nasjonal stat. Og på samme måte som i fjor spør vi oss også i år: Hvorfor stemmer ikke flere studenter? Mine spekulative synsinger er like mye verdt som de mislykkede valganalysene fra USA, men jeg gjøre et forsøk allikevel.
Før vi river oss i håret av lav valgoppslutning, må vi presisere at UiA har et av det beste fungerende studentdemokratiet i Norge. Uten at det sier stort. Ved Norges største universitet, NTNU, var det knappe åtte prosent som stemte. Parodien blir komplett når man leser at det var 26 studenter som stilte til 21 seter i Trondheim.

Jeg har de siste ukene sett STA-gjengen, de som organisere valget her på universitetet, være fullstendig oppslukt av valg. De har sittet på kontoret i sene kveldstimer, og er flere ganger blitt observert løpende i gangene. Sånn legger man merke til når vi i Unikum deler kontorbygg med STA-gjengen. Jeg tviler på at det er deres innsats det står på.
UiA har i år 7.000 nye studenter. I oktober har de vært på studiestedet i bare noen måneder når de blir bedt om å ta stilling til hvem de mener bør sitte i studentparlamentet. Mange av dem har nok knapt satt seg inn i hva Studentparlamentet gjør. Hvilke studentsaker som er på agendaen, og hva som skiller kandidatene kan være en tøff oppgave, selv om du virkelig går inn for å avgi en informert stemme.
For er det en ting jeg vet om studenter, så er det at de har meninger om studiet sitt. Mange meninger. Nesten så det blir litt kjedelig en gang i blant. Småting, som en dårlig formulert setning i en pensumbok kan bryte ut i enorm diskusjon hos en hver kollokvigruppe. Vi mener ting om biblioteket, eksamensoppgaver, forelesere, studentidrett, kantinen, parkering, you name it. Sammenligner man tiden man bruker på å diskutere studierelaterte saker, med hvor lang tid det tar å avgi en stemme på Fronter burde saken være klar og valgresultatet deretter.
Jeg ville personlig likt å sett at de som stilte, også ble tvunget til å ta stilling til hva de skal hjelpe studentene de representerer med. Kanskje kunne man arrangert et sofaintervju på de ulike fakultetene hvor folk kunne komme og sett alle kandidatene fortelle litt om seg selv, og svare på spørsmål? Da ville kanskje de studentene som kom og så på, fått et bedre inntrykk av hvilke saker som berører dem.
For ikke å snakke om studentavisen. Ja oss. I mine to første år på UiA fant jeg det merkelig at studentavisen ikke var sitt ansvar bevisst når valget skulle gjennomføres. Hvor er intervjuene med kandidatene, og hvor er evnen til å løfte frem de viktigste sakene før stemmene avlegges? Etter å ha sittet i redaktørstolen i noen måneder, må jeg innrømme at jeg ikke var mye flinkere enn mine forgjengere. Men vi prøver. Kanskje er vi flinkere neste år? Det håper jeg. For din skyld.
Matias Smørvik
Ansvarlig redaktør
Leave a Reply