Sluttpakker, større arbeidspress og kutt etterfulgt av nye kutt er den hverdagen journalister i norsk avispresse har våknet opp til de siste årene. Ingen skjermes, ingen skånes – på det viset er mediekrisen ubarmhjertig. Det store nettet som skulle erstatte det fallende papiravissalget har så langt vist seg å ikke være i nærheten av samme inntektskilde. De som før annonserte i lokalavisen, reklamerer nå til absurde lave priser hos Facebook og Google. Den lidende parten her er ikke journalister, fotografer og typografer. Dette er smarte, flinke mennesker som finner seg nye jobber og lidenskaper innen rimelig tid. Samtidig blør demokratiet. De kritiske sakene blir færre når avisenes ressurser krympes. Vår kunnskap om hva som rører seg i samfunnet forvitrer, uten at vi legger særlig merke til det.
Når halvparten av alle amerikanere får sitt nyhetsbehov dekket gjennom sosiale medier, er det grunn for alarm. I Norge er tendensen lik. Vi går inn i en tid hvor algoritmer og delepotensial er det som avgjør hva som leses og blir lagt merke til. Et sted hvor kildekritikk, nyhetskriterier og presseetikk ikke lenger er noen begrensning. På samme måte som norsk presse fyller en rolle som vaktbikkje, samfunnsopplyser og debattplattform, finnes det over hele Norge små, men imponerende gode studentaviser. Her jobber studenter frivillig ved siden av sine studier. Ikke en gang store mediehus som VG og NRK kommer så tett på studentene som «Peikestokken», «Inside» og «Universitas». De skriver saker om skolekantiner med matsvinn, eksamensdop og læringsmiljøer som ikke henger på greip. På imponerende vis løfter de viktige debatter fra møterommene og ut til alle universitets studenter.
Ikke alle ser verdien av å ha en fri og uavhengig studentpresse på campus. Norges eldste studentavis Under Dusken i Trondheim har det siste året mistet finansiering, samtidig som annonseinntektene krymper. Universitetet har vist liten vilje til å bidra med langsiktig hjelp. Derfor frir studentene til lokalpolitikere og store mediehus i håp om å sikre sin egen eksistens.
Ved Studvest i Bergen og K7 Bulletin ved NHH har to av Norges aller flinkeste studentmedier mistet så store bevilgninger fra Velferdstinget at de har stått på randen til nedleggelse. Førstnevnte har blitt tvunget til å halvere antall utgaver.
Her i Kristiansand finnes det også studentmedier. Du leser faktisk i ett av dem nå. Vi i Unikum driver i langt mindre skala enn de nevnte eksemplene. Det at kostnadene våre er lavere, betyr ikke at vi ikke opplever press. Nylig kuttet Velferdstinget i Agder 26.000 kroner i trykkemidler. Det er prisen for å trykke halvannen utgave av vår studentavis.
Unikum mener at alle studentmedier fortjener livets rett. Det er simpelthen nødvendig for at studentdemokratiet skal fungere. Alle som ruger på pengesekker rundt om i universitetsnorge bør være klar over hva som forsvinner når ressurser rives vekk fra mediene. Selv om det sikkert ville vært nokså behagelig om ingen stilte dem spørsmål om prioriteringer og sånn.
Tekst: Matias Smørvik (sjefredaktør i Unikum) – redaktor@unikumnett.no, 911 45 962
[…] septemberutgavens leder skriver redaktør Matias Smørvik om en studentpresse med redusert økonomisk støtte. Som han selv nevner, er dette en trend resten av pressen også må forholde seg til. Nyheter og […]