Leder: Parlamentet svikter de undertrykte

UiA-studentenes valgte representanter hadde i november en enestående mulighet til å si nei til maktmisbruk og å stå opp for ytringsfrihet og rett til utdanning. Den muligheten grep dem ikke.

Vest-Sahara, som Unikum for et år siden omtalte som Afrikas siste koloni, har den siste tiden vært gjenstand for både debatt og oppmerksomhet. En av våre mest leste nettsaker i januar, er historien om UiA-student Jonas Strisland, som ble kastet ut av det okkuperte landet, bare timer etter at han forlot Marokko med buss. Marokkanske myndigheter rettferdiggjør utkastelsen med at hans tilstedeværelse ville “villede den allmenne oppfatningen av konflikten i Norge”. Klarere brudd på ytringsfrihet må man se langt etter.

Historien om Vest-Sahara er lang og ikke særlig pen. Etter å ha ligget under både fransk og spansk styre, ble det lille landet i 1975 invadert av marokkanske soldater. FNs klare nei til invasjon ble ikke tatt hensyn til. Hundre tusener saharawier flyktet til Algerie og bor fremdeles i gigantiske flyktningleirer. I lang tid har Marokko sabotert ethvert forsøk på en folkeavstemning om at Vest-Sahara skal bli en suveren stat. Nå er situasjonen blitt langt mer komplisert, med flere bosatte marokkanere og internasjonale bedrifter i de okkuperte områdene. Både vestlige stormakter og afrikanske naboland har interesser i det lille, men fruktbare landet. Vest-Sahara og Marokko blir mer integrert i hverandre for hvert år som går, men akseptable levekår eller lokale utdanningsinstitusjoner har saharawiene måtte vente på. Delvis selvstyre virker nå som en fjern drøm. Marokkanske myndigheter har dessuten tatt særlige sikkerhetshensyn etter at demonstrasjoner har endt med tap av menneskeliv.

Konfliktens kompleksitet til tross, det er et spørsmål som har et klingende klart svar: Ytringsfrihet må finne sted. Studenter må få engasjere seg. Aktivister, studenter og journalister må ikke nektes inngang der hvor undertrykkelse skjer.

Her, i Kristiansand og Grimstad, hadde studentene vi stemte inn i studentparlamentet muligheten til å inngå en samarbeidsavtale med UESARIO (Sahrawi student union). Avtalen åpner for årlige samtaler, hvor idéutveksling og organisasjonsstruktur i første omgang skulle stå i sentrum. Samtidig heter det i avtaleforslaget at dersom samarbeidet tar politisk form, skal fokuset ligge på studentrettigheter.

Studentparlamentet i både Bergen og Oslo har undertegnet avtalen, men det gjorde man altså ikke på UiA. I parlamentsmøtet ble debatt etterfulgt av avstemning, hvor samtlige utenom tre representanter stemte nei.

Argumentene til nei-siden var at avtalen ble sett på som “for politisk”. Dette til tross for at STA har poengtert at et potensielt samarbeid ikke dreide seg om å ta side i konflikten, men om å støtte studenter som ikke får lov å engasjere seg. Dårlig bruk av ressurser, og det at man ikke trenger å undertegne en avtale for å hjelpe, ble også påpekt.

Unikum mener i motsetning til Studentparlamentet at vi ikke kan være redde for å ta side i en konflikt hvor menneskerettigheter så beviselig blir brutt. Vi mener i det hele at Studentparlamentet burde jobbe med å se lengere enn egne nesetipper. Nedskrevne avtaler har en langt større signaleffekt og bedre sjanser for resultater, enn hva uformelle samtaler og en hjelpende hånd i ny og ne vil ha. Lille UiA må ikke si nei til å være en del av den store verden. Denne gangen hadde vi anledning til å slå et slag for ytringsfriheten og rette søkelys mot en bortgjemt og lite omtalt konflikt. Den muligheten burde vi tatt.

(Selv om vi i Unikums papirutgave skriver at vedtaket skjedde i november, burde vi tydeligere spesifisert at denne saken angår det forrige studentparlamentet. UiA fikk nytt studentparlament ved årsskiftet til 2017. Vi håper med denne presiseringen å unngå misforståelser for dem som leser oss på nett)