En klok venn sa en gang til meg: «Håp kan bety å sitte stille i båten etter at man burde ha forlatt den». Les den setningen en gang til. Hva betyr det?
Over halvparten av norske studenter sliter med følelsen av isolasjon, savn og ensomhet, ifølge en ny undersøkelse fra Tekna. Jeg kan godt strekke en hånd i været her, for som den nevrotikeren jeg er, tåler jeg ikke veggene i hybelen over lang tid jeg heller.
De færreste kan si at psykiske helseplager har kommet som et sjokk, og vi skal ikke undergrave mental sårbarhet i en tid som denne. Men hvis håpet om bedre tider gjør at vi blir sittende stille og tiltaksløse i båten, foreslår jeg at vi finner på noe nytt.
FHI har ved flere anledninger konstatert at vi må forholde oss til «den nye normalen» i noen år fremover. Hvor vil du være om noen år? Som voksne individer har vi et sentralt ansvar for eget velvære. Ikke minst har vi det fulle ansvar for egne valg. Psykisk helse er én ting. Regien i eget liv er en annen.
Still deg selv spørsmålet; er du aktør eller offer i eget liv? Griper du dagen, eller griper dagen deg? Ønsket om bedre tider kan ikke undergrave at livet går videre og at vi må forsøke å skape en hverdag vi trives med. Jeg er oppriktig redd for at vi pådrar oss en helt ny type livsstilssykdom, om vi ikke tar kontroll over det vi kan ta kontroll over.
Yuval Noah Harari sa bare dager etter pandemiens faktum, at dette er en test på vårt borgerskap. Samfunnssystemet har giret ned og vi er satt i en kollektiv husarrest. Hva gjør vi studenter i husarrest? Reflekterer over ekstensielle spørsmål og leter etter motivasjon, eller ser vi på Netflix i vente på at regjeringen skal gi grønt lys til fysiske forelesninger og sosiale sammenkomster? Det fører jo ingen vei. Ikke minst er den nye normalen en gyllen mulighet til å endre kurs!
Så ta regi i eget liv. Forlat båten eller begynn å ro.
Leave a Reply