Les 17 konsertanmeldelser fra Sørveiv

Alle foto: Tobias Hole Aasgaarden

Tomin
Fredag, Aladdin

Musikken til elektronikaparet går hånd i handske med den mørke, klaustrofobiske scenen på Aladdin. Duoen serverer et sett som tilsynelatende er et produkt av mye verdifull eksperimentering. De to vidt forskjellige stemmene på Ulf Vaksdal og Oda Ulvøy skaper en unik intensitet når det synges tostemt. Over the top bruk av digital perkusjon skader heller ikke. Dessverre er låtmateriale av variabel kvalitet, og det blir noe tamt mens vi venter på høydepunktene.

Karakter fire
Matias Smørvik

Lake Jons
Fredag, Charlies

I det intime lokalet fikk vi oppleve denne folk-pop trioen fra Helsinki. Charlies ble fort fylt opp med et variert publikum, og alle sto stille med øynene fiksert på bandet. For en fin måte å åpne festivalen på! Lyden var perfekt og stemmene fortreffelige. Dette var nordisk musikk som kaller på høye fjell og uendelig skog. Stemmene minte om Bon Iver og RY X.

Karakter seks
Henrietta Hawkins

Kaja Gunnufsen
Friday, Caledonian Hall

Hard and fast beats combined with beautiful melodies are an attractive combination. Electronic sounds give it an additional freshness. Kaja Gunnufsen has a striking voice; she tells us stories in her mother tongue packed up in a sweet sound. She presented songs from her album “Faen Kaja” (“Fuck Kaja”) which got good critics. Listening to her music is like running over a flowery meadow and makes people dance in the full caledonian hall.

Five points
Quynh Le Nguyen

Shikoswe
Friday, Vaktbua

Vaktbua is a cosy place. But when Shikoswe starts to raise her voice, she opens the space with very long and high notes. The voice is in the centre, creating unique melody sequences that make people high like a drug. Synthesizer, electric guitar and piano make dreamy sounds. The audience is no longer on earth, but floats somewhere in the universe. You don’t know where the journey leads you: Shikoswe’s songs (e.g. “This Here”, “I Wanna Be Right”) are not ending with a closing chord, but go on in people’s heads.

Six points
Quynh Le Nguyen

Phillip Emilio
Fredag, Caledonien Hall

Uten noe annet enn DJ som support inntar den unge silkestemmen et meget romslig Caledonien med fin lydproduksjon. RnB på norsk er selv i 2016 upløyd mark, selv om vi de siste årene har sett mange gledelige inntog. Emilio henter åpenbart, kanskje nødvendig, mye inspirasjon fra statene. Talentet er ubestridt, men artisten virker å mangle egenart både i låter og fremføring, samtidig som at konserten lider av et klossete valg av scene.

Karakter tre
Matias Smørvik

Virkelig
Fredag, Aladdin

Med et energisk smell kom Virkelig på scenen og folk strømmet til for å få høre disse syttenåringene fra Bodø. Indierock-rytmer vekket både bandet og publikum til liv, og ved scenen danset folk uhemmet. Vokalisten, Tobias Aamodt, sang på sjarmerende dialekt, men dessverre druknet vokalen litt i gitarspillet, som forøvrig var krystallklar.

Karakter fire
Henrietta Hawkins

Marte Wulff
Fredag, Charlies

Denne konserten hadde passet like godt på en pub i Edinburgh, med ild i peisen og en stor hund liggende på gulvet. Martes melodiske og melankolske folk-sanger var akkompagnert av delikat gitar og munnspill. Tekstene hennes var kanskje høydepunktet i konserten. Ved bruk av poesi og metaforer fortalte Marte om egne livserfaringer, som mange kan kjenne seg igjen i. Publikum lot seg forføre av stemmen hennes og lo av vitsene mellom låtene: stemningen var koselig.

Karakter fire
Henrietta Hawkins

Surfalot
Fredag, Aladdin

Feelgood fra start til slutt. Britpop-assosiasjoner ligger i førersetet når en 30-minutter gjennomføres med smil om munnen og lekne riff. Ikke overraskende tyr damene på første rad til lettsindig og uredd dans. Sjarmtrollet Marius Rekstad på keys gjør at denne gjengen unngår “nok et britpop-band”-kategorien, særlig de gangene han bidrar med egen falsett.

Karakter fem
Av Matias Smørvik

Broen
Friday, Caledonian Hall

A lot of glitter, a lot of colors, a lot of twist of the pelvis. When Broen go on stage, it’s time for party and time for hip hop. Lead singer Marianna, dressed in a blue glitter-cardigan, is rocking the audience by showing cool dance moves. It’s great to hear a girl rapping and doing beatbox in a male dominated genre. Broen make powerful music that is fast and crashing like a firework. Metallic drum sounds and electronic beats give it an additional lightness. Above all, the deep bass sounds of the tuba cause goose bumps among the audience.

Six points
Quynh Le Nguyen

TÅRN
Fredag, Charlies

TÅRN fortjente mye mer enn det de fikk fra publikum på Charlies – noen få var litt uvennlige mot det danske bandet. Sangene var glade, fengende og avhengighetsskapende. Bandet vekslet mellom powerpop og autentisk indie, med guitar og pianospill så intrikat at fingrene ble uklare. Skimrende og kimende lyder ga en magisk stemning som folk flest elsket.

Karakter seks
Henrietta Hawkins

Razika
Friday, Caledonian Hall

They are probably one of the most known and popular bands at the Sørveiv festival. Razika are concentrated girl power: four girls from Bergen, all born in 1991, already published three albums, wearing the same clothes and having a passion for ska music. The music is quick, the girls are precise and the audience is in a good mood. The fans are so enthusiastic that they join the girls on stage and sing and dance with them at the end to the song “Oslo”.

Five points
Quynh Le Nguyen

Ludvig Moon
Lørdag, Caledonien

Konserthallen til Caledonien med sine gulv, vegger og tak i trepanel, hadde helst blitt brukt til skolediskoer. Men førsteinntrykket av lokalet ble fort glemt takket være Ludvig Moons drømmende indiepop-låter. Anders Magnor Killerud sang med en myk stemme som minnet om Death Cab for Cutie, mens Lydia Popkemas vokal og energi ga bandet en ekstra dimensjon. Til sammen er de syv i bandet, noe som gjør at de kan bygge opp til crescendoer av vakkert kaos.

Karakter fem
Henrietta Hawkins

Einar Stray Orchestra
Lørdag, Aladdin

Flinkisene i Einar Stray Orchestra slår nok et slag for meloidiøs instrumental popmusikk. Det veksles elegant fra det storlåtte til det sårbare og enkle, med en teatralsk tilstedeværelse. Da kan noe sprikende lyd lett tilgis i det formatet som Sørveiv-festivalen er. At denne gjengen har samarbeidet med Moddi og Team Me-produsent Hasse Rossbach er ikke overraskende og man så tydelig likhetstrekk i lørdagens fremførelse. Nye låter ble også fremført, og det virker som at bandet kjører en litt mer radiovennlig profil i årene som kommer.

Karakter fem
Matias Smørvik

The Hallway
Lørdag, Caledonien

Fartsfylte rytmer og energiske trommer beskriver denne indie/emo-rock konserten. Bandet har tydeligvis mye erfaring, men Simen Schikulskis stemme forsvinner litt blant de andre instrumentene. Tempoet og energien var imponerende: ‘Du trenger ikke å trene når du spiller i band’, som Simen sa. Likevel med et ganske svakt utvalg av låter klarer de aldri å få publikum helt med seg.

Karakter tre
Tekst: Henrietta Hawkins

Seven Impale
Lørdag, Biscenen på Teateret

Å holde konsert i kun 30 minutter kan by på problemer for progrockere som gjerne vil dra ut alle sekvenser av hver låt så langt det lar seg gjøre. Utfordringen løste de elegant, hvor de tematiske låtene får spille seg ut, samtidig som at bandets musikalske variasjon blir vist rettferdighet. Et band som tidvis toucher på jazzmusikken, en rå, nærmest karikert vokal, og en sterkt representert saksofon preger lydbildet. Melodiene satt som klistret i hjernen i god tid etter at konsertlokalet var forlatt.

Karakter fem
Matias Smørvik

Siv Jakobsen
Lørdag, Caledonien Hall

Siv var iøyenfallende sjarmerende, høflig og forsiktig. Hun ba publikum om å sitte ved scenen, noe som nesten forvandlet Caledonien til en intimscene. Kombinasjonen av den melodiske stemmen hennes, sammen med en gruppe på strykeinstrumenter og Einar Stray på keyboard var bare å nyte. Publikums plystring mellom låtene og stående applaus til slutt sa alt – en slik konsert viste hvor utrolig mye Sørveiv hadde å tilby, og alt til en fantastisk rimelig pris.

Karakter seks
Henrietta Hawkins

Bottlecap
Lørdag, Biscenen på Teateret

Etter arbeidsuhellet som var første låt, mistenkte jeg at denne konserten skulle bli en utmattende, bråkete affære. Den spådommen ble gjort til skam av “villmanns-trioen” med så mye uforløst energi at det var umulig å ikke la seg smitte. Tempobasert rock med herlig driv og en vokal som bringer nostalgien frem til rockens storhetstid. Bottlecap fra Gøteborg (noe bandet humoristisk påpekte at de het mellom hver låt) utviste en musikkglede, råskap og ikke minst dyktighet av sjelden vare.

Karakter seks
Matias Smørvik