Akkurat dette er så viktig for meg at jeg følte jeg måtte dele det.
En ettermiddag var jeg på vei hjem fra Sørlandssenteret med bussen, men ble stående i kø ved Rona. Etter å ha stått i et kvarters tid uten at bussen overhodet hadde beveget seg, ble det klart at noe hadde skjedd. Jeg fikk bekreftet mistankene da jeg hørte noen passasjerer foran meg snakke om at det var en person på Varoddbrua som skulle hoppe.
Etter en stund klarer jeg ikke la være å overhøre to menn bak meg si ting som: “La han hoppe, så får vi i alle fall kommet videre”, og “Så sykt irriterende at vi må stå her, kan han ikke bare hoppe?”….!!?
Greit nok at vi alle har travle liv, og det er sinnsykt kjedelig å sitte på en buss som står bom stille i over en time, men HALLO? Hvordan klarer man å si sånt om en person som har det så ille at eneste utvei vedkommende ser er å ta sitt eget liv? For alt de vet kan det være noen på bussen som kjenner personen som står der eller har opplevd at noen de bryr seg om har tatt sitt eget liv. Det kan være noen som selv har vurdert det. De som sa dette kan til og med selv kjenne personen som står der.
Jeg forventer ikke at de som sa dette noen gang ser dette, og jeg angrer på at jeg ikke sa noe da jeg hørte det. Det burde jeg jo selvfølgelig ha gjort. Men jeg vil gjerne oppfordre dere, mine kjære facebookvenner, til å tenke dere litt om før dere snakker, og til å ha respekt for de menneskene rundt dere. Så klart skal man få mene hva man vil og kanskje tok jeg de to karene litt for seriøst når de sa det de sa.. Poenget er bare at man aldri vet hva folk rundt oss har med seg av erfaringer og opplevelser, eller hvordan ting man sier blir tolket av andre. Og det å snakke om selvmord på denne måten på et så offentlig sted som på bussen, burde ikke være akseptabelt.
Jeg sitter heller på bussen i en time og stirrer i taket om det betyr at man har klart å hjelpe vedkommende, enn at det kun tar to minutter fordi personen heller hopper.
Tekst: Pernille Klock Rist-Christensen
Foto: Nico Hagen
Psykiske plager blir fler og fler berørt av pga de store kravene som i dag stilles til hver enkelt av oss. Vi som ikke har disse plagene, bør gjøre alt vi kan for å føre disse menneskene tilbake til et “normalt” liv igjen. Neste gang kan det gjelde en i din nærmeste familie. Og, hva så ?