Må Jona Mae gjøre som oss for å være med oss?

Filippinske Jona Mae skjønte fort at hun måtte lære seg norsk og sette seg inn i kulturen for å bli en del av det norske samfunnet.

Røyken fra sigarettene lå som et teppe i den lille leiligheten. Folk satt nærmest oppå hverandre i mangel på plass til de alkoholkonsumerende kroppene. De skrek til hverandre gjennom den dundrende musikken for å formidle noen mindre gjennomtenkte ord til en tilfeldig person man nettopp hadde begynt i klasse med. Bordet var pyntet med fargerike geléshots og Sørlandschips. Noen klarte ikke stå på beina og andre tenkte at det var en lur idé å ta en liten lur på det frostbelagte gresset.

Slik kan man beskrive Jona Mae sitt første møte med norsk drikkekultur, på en klassefest i 2016. Hun fikk inntrykk av at nordmenn trenger litt alkohol i kroppen for å være seg selv. Hun er likevel glad for at hun var på festen, for der ble hun kjent med en hyggelig jente; meg.

Jona snakket gebrokkent og så ikke norsk ut, så jeg spurte det obligatoriske spørsmålet: Hvor kommer du fra? Hun var Jona fra Filippinene. Geografisk hadde hun reist langt for å komme til Norge, men her begynte en ny reise. Hun ville finne veien inn i det norske samfunnet. Jona kom til landet i oktober 2011 sammen med den estiske ektemannen sin som hun hadde giftet seg med noen måneder tidligere. Kulden og den fine naturen sto parat for å ønske henne velkommen med en slags hilsen som: Du er i Norge nå Jona, her er det fint, men også kaldt.

VEIEN INN I SAMFUNNET

– Jeg labba fra Storevollhei til Vennesla sentrum. Jeg prøvde å si hei til de jeg møtte langs veien, men de var skeptiske for de kjente meg ikke. På Filippinene er det uhøflig å ikke si hei, forteller Jona.

Første steg på integrasjonsveien var å komme inn i det norske skolesystemet. Hun begynte på norsk-kurs på Vennesla Voksenopplæringssenter. De ansatte på skolen hjalp henne med både språk og integrering. På bussen hjem ville eldre mennesker gjerne prate med henne, men de eldre var ustødige både til beins og til å snakke engelsk. Det gjorde det vanskelig å ha en god samtale. Hun hadde så lyst å snakke med lokalbefolkningen, og skjønte at hun måtte lære seg det norske språket.

De neste årene fikk Jona og mannen to barn og de ble naturligvis veldig opptatt med familietilværelsen. Når mannen dro på jobb, var Jona mye hjemme alene med barna. Selv om hun likte å være med dem, begynte hun å lengte etter sosialt fellesskap og ønsket seg venner. Ønsket og behovet for å bli en del av samfunnet gjorde at hun begynte på voksenopplæringen igjen. Så fort hun kom seg ut blant folk begynte relasjonene å bygges. Hun tok initiativ til å invitere noen fra klassen hjem til seg. Når Jona lagde fest var det på filippinsk vis, med mange deilige retter som hun hadde lært å tilberede i hjemlandet. Hun sørget for god stemning og det sprudlende humøret hennes var smittende, det vet jeg, for jeg var en av de heldige som fikk komme til dekket bord.

NYSKJERRIG

– Jeg var nysgjerrig på hvorfor nordmenn var som de var og hadde mange spørsmål om den norske kulturen. Språket og kunnskap om kulturen er det viktigste, mener Jona.

Ved hjelp av å studere samfunnsfag på skolen fikk hun grunnleggende kunnskap. Hun fikk et innblikk i norsk politikk og hvordan samfunnet fungerte.

Det er nå seks år siden hun kom til landet, og Jona kan fortelle at hun har mange venner. Uansett hvor vi gikk under fotoseansen, møtte hun noen hun kjente og hun gav dem en stor klem og et smil som utstrålte ekte glede. Mange av dem har hun møtt i skolesammenheng eller i praksisplass i en barnehage.

– Jeg tilbød meg å jobbe som frivillig i en barnehage, jeg spurte om de trengte hjelp og sa at jeg ikke trengte lønn. Jeg ville bare lære språket, forteller Jona.

– Barn har så enkelt språk. De er så uskyldige. De sier ifra hvis du sier noe som er feil og korrigerer deg på en god måte, ler hun.

OPPVEKSTEN PÅ FILIPPINENE

Jona tenker tilbake på sin egen barndom og forteller at hun og søsknene fikk det hun kaller en autoritær oppdragelse. Faren var en militærmann. Hun beskriver han som veldig streng og overbeskyttende. Han var hennes rollemodell.

– Han var sterk, stolt og sikker, sier Jona. Hun følte seg trygg i hans nærhet. Moren hennes omtaler hun som varm.

– Hun sørget for at vi hadde det trygt emosjonelt og gav moralsk støtte, sier Jona og forteller at foreldrene visste alltid hva som var rett og galt. Barna deres kunne ikke gå ut uten tilsyn. Det var ikke trygt, for det hendte ofte at unge jenter ble voldtatt på Filippinene.

– Vi måtte ha regler, og halv seks måtte vi være inne. Hvis vi prøvde å krysse grenser, fikk vi straff og skjennepreken. De minnet oss om reglene, forklarer Jona og presiserer at foreldrene var strenge, men de  ble aldri skadet fysisk. Hun ser at det var nødvendig å ha slike regler i den tredje verden.

SAVNET

– Jeg savner familien, jeg savner nærheten i familien. Bare det å kunne småprate om hva som helst, sier Jona.

Det er fire år siden hun var på Filippinene og barna hennes har aldri vært der. Hun vil ikke ta med familien dit på grunn av sikkerheten. Det vil si mangelen på sikkerhet.

– Det er fare for at barna blir kidnappet. Hvis jeg reiser ned dit er det også fare for at jeg blir innestengt i landet.

Jona tror at barna hennes har flest muligheter i Norge og ser positivt på at de blir preget av flere kulturer. Barnas far er fra Estland.

– Det er bare greit at de blir flerkulturelle. Da kan de forstå mange forskjellige kulturer. De kan se og forstå ulikheter for de er ulike, sier Jona med et smil. Forskjeller mellom norsk og filippinsk kultur er noe hun ofte tenker på.

I Filippinene er folk mest opptatte av seg selv og familien sin. Her i Norge har hun opplevd at folk gir uten å forvente noe tilbake. Hun forteller at filippinere har et veldig nært familieforhold, de bor sammen lenge og barna kan bo hjemme så lenge de vil. Det er ikke så viktig at de skal bli selvstendige fortest mulig, i motsetning til hvordan det er her til lands. Hun ble forbauset da hun lærte at noen norske barn flytter hjemmefra når de er 16-17 år. Jona er opptatt av barns oppvekst, og hun har et stort hjerte for de små.

UTDANNING PÅ NYTT

– Nå går jeg på universitetet i Kristiansand og tar grunnskolelærerutdanningen, med engelsk som hovedfag, forklarer Jona.

Det er ikke første gang hun tar høyere utdanning. Hun studerte ved et filippinsk universitet og har en bachelorgrad i elementary education med fordypning i engelsk. Hun jobbet som grunnskolelærer i hjemlandet. Først var hun litt oppgitt over at hun måtte studere det samme om igjen.

– Etterhvert skjønte jeg at det var lurt, for det er så stor forskjell i kulturene. Pedagogikken må tilpasses kulturen, mener Jona.

– Barn utvikler seg jo likt, men barns psykologi er forskjellig.

Det er ikke bare læreryrket som har vært aktuelt for henne. I Filippinene var det et dårlig betalt yrke, så hun vurderte å gå inn i militæret, men hun ønsket ikke å gå i krigen. I stedet begynte hun på opptrening for å bli politi. Hun ville bli åstedsetterforsker. Men 5 måneder inn i opptreningen, møtte Jona den mannen hun senere skulle gifte seg med. De giftet seg på Filippinene i mai 2011 og de reiste sammen til Norge i oktober samme året.

KULTURFORSKJELLENE

Jona tenker at alle utenlandske som kommer for å bo i Norge har mulighet til å bli integrert, men de må ha vilje til det selv. Viljen hadde hun, men hun måtte også tilpasse seg til de lokale. Hun peker på noen av forskjellene.

– Tilnærmingen, hvordan man skal tilnærme seg folk. For eksempel på bussen så vil filippinere helst sitte sammen med noen, mens i Norge vil folk helst sitte alene.

Jona tenker at nordmenn er skeptiske til det de ikke kjenner, og det kan være en fordel.

– De trenger tid. Det kan være en svakhet å stole på folk med en gang og være for åpen om seg selv. Det kan bli brukt mot deg, sier hun med et alvorlig preg i ansiktet.

Selv er Jona åpen av natur og det hun kaller “gjennomsiktig”. Hun sier det hun mener og er en tilhenger av åpen kommunikasjon.

– Man burde ikke holde ting inne hvis man har noe imot noen andre. Nordmenn sier ikke alltid det de egentlig mener. Det er ikke bra at folk ikke tør å si ifra, sier hun engasjert.

Dette er noe som hun finner utfordrende med norsk kultur. Jona mener at man skal si ifra hvis noe er uakseptabelt.

– Hvis du har en mening, må du stå for den.

ANNERLEDES

Jona ville være en del av det norske samfunnet. Til og med nordmenn har jo det samme ønsket. Historien hennes kan inspirere andre utlendinger, som sliter med å finne sin plass, til å tørre å ta initiativ til å snakke med nordmenn. Kanskje til og med invitere noen hjem på en kopp kaffe?

Jona må ikke være som oss eller snakke nøyaktig som oss, for å være med oss.

Hun snakker filippinsk, engelsk og norsk. Hun har en varm og god personlighet og man slipper å lure på hva hun tenker eller hvordan hun har det. Jona har knekt koden. Hun sier ting som de er. Hun har mange venner av alle slags nasjonaliteter, og man kan trygt si at hun er integrert i det norske samfunnet. Velkommen skal hun være.

Tekst og foto: Gwen Jeanett Skrøvje Hanssen