Den 19. November var det den internasjonale Mannedagen. Det var også premiere på Mannemonologenen i Kristiansand. Dagen etterpå fikk jeg sett stykket og intervjuet kvinnen bak.
Det er fredag kveld. Jeg sitter på teateret i sentrum og ser på en venn fortelle om hvordan det var å komme ut av skapet til faren sin. Litt senere får jeg høre hvordan en mann kjemper seg blakk om retten til å kunne få se datteren hans, en annen om alle han har ligget med. Hva er dette her og hvem står bak? Vel, mennene er skuespillere og den som har skapt disse monologene er Stine Sandnes. Kort fortalt er «Mannemonologene» en forestilling som baserer seg på intervjuer av 11 menn om sine hverdagshistorier, som så har blitt bearbeidet til en rekke monologer. Monologene setter på mange måter et ansikt på de mange usynlige sidene av noen menn sine liv.
Det startet dog med Kvinnemonologene, og jeg er interessert i å vite hvordan hun kom frem til dette konseptet som skuespill.
– Ja det startet med kvinnemonologene. Det skyldes litt fordi jeg har et veldig bredt kontaktnettverk. Så da tenkte jeg at jeg har litt oversikt over de forskjellige livene som folk lever.
Pitchet ideen og de hatet det
Stine har bakgrunn i sosiologi, og tok opp litteraturfag da hun fikk ideen.
– Da jeg var ferdig med masteren tror jeg nesten jeg ville ha en unnskyldning til å kunne snakke med kule, rare og interessante folk. Så siden jeg ikke fikk jobb etter mastergraden tok jeg opp litteraturfag. Så en dag satt jeg i en kafé på Blindern med venninnen min kom det «Åh! Jeg vet hva jeg skal gjøre, jeg må skrive kvinnemonologene.» Jeg så at det var en åpning på Teater Neuf, pitchet idéen min og de sa at de hatet det. Men jeg skulle få en sjanse. Og så skrev jeg kvinnemonologene da.
Men hun fikk en sjanse og da skrev hun «Kvinnemonologene». Samtidig var «mannemonologene» i tankene som noe hun ville skrive en dag. Hun forteller om arbeidsprosessen, der materialet som noe abstrakt, statistikker som skiller kvinner og menn, siden utviklet til de ulike karakterene og historiene. Innholdet sprang ut av statistikk som skiller kvinner og menn,
– For eksempel ser man at det er mange ensomme menn, som er over 40 og ikke har kjæreste eller barn. Jeg prøvde da å finne en sånn mann, og jeg fant en 40 år gammel jomfru. Stort sett er det sånn jeg har jobbet. Det er mange usynlige problemer vi kan se i statistikken, og jeg har prøvd å finne en slags representant for dem. Det hender også at noen historier kommer til organisk, at de kommer frem litt av seg selv.
Kjenner du deg igjen i noen av karakterene?
– Absolutt. Jeg må jo ha empati med alle karakterene for å skrive bra. Det er litt teit, men jeg føler at alle i manne– og kvinnemonologene er meg på en eller annen måte. Altså selv om jeg ikke er en far som har mistet barnet sitt, så måtte jeg jo prøve å kjenne etter hvordan jeg hadde hatt det om det skjedde meg.
Hvordan har responsen vært? Har det vært forskjeller mellom manne– og kvinnemonologene?
– Den har alltid vært veldig bra. Det er en del som sier at mannemonologene er bedre. Jeg vet jo ikke, men jeg håper at det er litt fordi jeg skriver og regisserer bedre. Jeg tror skuespillerne også er inspirert og får mye gode tilbakemeldinger. Så har jeg fått meldinger fra menn, som jeg synes er fint. De sier ofte at de i utgangspunktet var skeptisk, men at de er positivt overrasket. Sånn: – «Er det en kvinne som har skrevet det her?»
Får frem andre perspektiver
Stine forteller at hun synes det var noe skummelt å utlyse intervjuene i manne-grupper, men at de satt igjen med et inntrykk av at arbeidet hennes var bra.
– Flere i miljøet var redde for at det skulle bli et mer: – «Sånn skal du være en snill mann!» Fra et veldig slags kritisk perspektiv. Men de ble positive da de forstod at dette var en forestilling om menn på menn sine premisser. Jeg synes jo det er gøy når de som jeg tror kanskje hadde vært vanskeligst å gjøre fornøyd, er ærlig med sin inngående skepsis, men kommer ut veldig positive.
Tror du at du som kvinne får frem andre perspektiver?
– Ja det tror jeg. For eksempel når det gjelder følelser er man kanskje vant til å tenke at kvinner ikke er like dømmende. Om jeg hadde vært mann hadde kanskje på noen områder vært vanskeligere å åpne seg. Man er kanskje vant til å være mere sårbar med en kjæreste eller med moren sin. Eller bare at det er noe som er litt annerledes. Jeg tror også det har mye å si at jeg er sosiolog, at jeg ser en del ting.
Men noen perspektiver manglet. Etter en prøveforestilling i fjor ble hun fortalt at hun burde skrive om ofre for seksuelt misbruk.
– Det var jeg veldig enig i. Jeg prøvde å få tak i to men de ville ikke eller responderte ikke. Det er jo en så tung historie.
Ytterpunktene er oftest menn
Stykket formidler likevel flere tunge historier. Stine flettet likevel inn mye humor, men legger vekt på at hun ikke skriver for å være morsom.
– Nei det skal jo ikke bare være tungt å være mann heller. Det blir ofte morsomt selv om jeg aldri skriver for å være morsom. Jeg tenkte for eksempel ikke at det skulle bli morsomt i monologen om en mann som hadde hatt sex med 3-400 damer. Men så kommer det til skuespilleren og hvordan det blir tolket. Hele den monologen kunne ha blitt spilt kjempetrist, men jeg hadde lyst til å beholde litt av den Don Juan sjarmen til han jeg intervjuet.
Jeg synes det er interessant å se kontrastene, som mellom han og den 40 år gamle jomfruen. De er jo to motsatte ytterpunkt, men har en del til felles likevel. Stine kan fortelle at det går igjen flere ganger.
– Det er jo en annen ting, menn er de som har flest barn og minst barn. Men er ofte ytterpunktene i statistikk både ift penger, fengsel, IQ og høyde. Flest kvinner og menn er jo i midten, men ytterpunktene er oftest menn. Biologi har noe å si, testosteron spiller inn. Jeg tror likevel at, ja det er forskjell på menn og damer. Og de som liker skikkelig «manneting» må få lov til det, men de som har andre preferanser eller vil være en annen type mann må også få rom til det. Det må være plass til begge to.
Er det noen usynlige problemer du føler du har klart å åpne opp med Mannemonologene?
– Jeg tror det med fedre som ikke får se barna sine, at det er noe som folk ikke tenker så mye på. Fordi man er ung og ikke har barn, og ikke tenker på det i det hele tatt. Folk blir mye mer bevisste på homofobi for eksempel når de får vite at de har en homofil sønn. Eller de blir mer bevisst på rasisme når de er helt etnisk norsk og de får en venn som ikke er det. Og det er en ting jeg vil oppnå med monologene. Det er litt av poenget at folk skal få en nærhet til folk og problemer som de kanskje ikke har tenkt så mye over før.
Jeg tenker mange kan være enige med henne. Det kommer virkeligtydelig frem når det er person bak statistikken. I forhold til om Stine som sosiolog hadde skrevet en bok om disse temaene, er dette heller en ganske effektiv måte å formidle dem på. Så jeg lurer på om hun mener skuespill burde bli brukt mer i formidling av sosiologi, og hun nikker.
– Ja, jeg tror jo egentlig det. Dette er på mange måter en statistikkhistorie formidlet i en karakter. Jeg prøver å gjøre tallene til mennesker.
Flere monologer i planene
Hva tenker du er neste steg?
– Noen snakker jo om eldremonologene. Man kan lage monologer om alt mulig i det uendelige. Jeg tror også det hadde vært gøy å skrive litt mere tradisjonelt skuespill. Over til noe helt annet så er jeg også glad i fantasy, så jeg har litt lyst til å skrive det og. Det er jo litt deilig å bare leve seg inn i en verden der en vet at alt stort sett ender godt.
Du vil ikke være «monologdama» resten av livet med andre ord?
– Det gjør meg ingenting akkurat nå. Visst dette er det eneste bra jeg gjør så er jeg fornøyd med det også. Det er jo gøy å lage noe uten å egentlig ha noen teaterbakgrunn og få en så stor respons. Jeg har jo blitt spurt om å skrive Flyktningmonologene. Så det blir jo kanskje det neste. Jeg jobber jo også som norsklærer for voksne innflyttere og innvandrere. Det er masse historier som jeg får høre fra elevene mine.
Vi avslutter praten og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg gleder meg til fortsettelsen.
