Det kan ikke ha vært en enkel oppgave Marit Larsen stod overfor 1. feburar på Kick Scene.
Den døgngamle nyheten om den tragiske bortgangen av Anders Askildesn Eikås fra Honningbarna blåste en enda kjøligere bris over Kristiansands-publikummet denne islagte onsdagskvelden. Men Marit Larsen har, tross sin relativt unge alder, allerede lagt bak seg 13 år som artist, og kan sitt fag. Vi hviler trygt i hennes erfarne hule hånd gjennom hele konserten.
Det første som slår meg denne kvelden, er hennes strålende valg av rutinerte musikere. Norges udiskutabelt beste og kanskje mest brukte trommeslager Torstein Lofthus (Shining b.la.) leverer hjerteslag av en annen verden allerede ved første låta Don’t Move, fra Larsens tredje plate “Spark.” Hildegunn Reigstad (Garness) på perkusjon korer klokkeklart sammen med gitarist Tommy Kristiansen (D’sound b.la.) Torjus Vierli, tidligere musikkstudent fra den gang Høgskolen i Agder leverer en hårreisende Rhodes (med vreng) solo, i tillegg til å traktere synth og piano. Tor Egil Kreken (Shining bl.a ) sørger for at ølglassene skjelver litt mer enn vanlig av de lekre basslinjene. Skjeldent har man gleden av høre et så samspilt monsterband og skjeldent har jeg hørt så godt skrudd lyd på Kick.
Marit Larsen trakterer både tangenter og gitarer, samt leverer en vokal med like stor integritet som uskyldighet. I de noe få gangene hun prater til oss, mellom de 18 låtene, velger hun å skryte av alt fra venuen og scenearbeidere til oppvarmingsartisten Egil Olsen. Sistnevnte burde i så måte nevnes, for han gjorde en formidabel jobb både musikalsk og formidlingsmessig i forkant av konserten.
Larsen virker gjennomgående ærlig, flørtende og selvsikker. Hun deler mer enn gjerne av intim kjærlighetslyrikk, samtidig som hun fortsatt holder oss på en armlengdes avstand, akkurat som jenta som vakkert blunker bekreftende til deg, akkurat i det hun går av bussen og forsvinner ut i høstmørket.
Halvveis i settet får vi servert avkledde og roligere låter som vakre Keeper Of The Keys og I Can’t Love You Anymore, co-skrevet med Teitur i New York. Det er før hun smeller i gang med tittelsporet fra plata The Chase (2008) og holder det gående med mer eller mindre “hits” helt til siste tone når bakerste rekke, bestående av en gjeng middelaldrende menn som konkurrer om hvem som kan prate høyest og tafse mest.
Larsen fremstår helhetlig som edruelig og voksnere i utrykket. Aldri tar hun det helt ned til det pinlig intime, og vi får heller ingen storslagne såkalt stagedivemoments. Det kreves intergitet og mot for å tørre å ikke alltid male med de sterkeste fargene. Magien finner man i detaljerte nøyanser. For det er låtene, melodiene og arrangementene som skiller Marit Larsen ut fra andre artister som operer i samme sjanger. Her trengs ingen lettkledde kropper, klein koregorafi eller ihjelslåtte oljefat. Låtene når inn til publikum uten ytterligere hjelpemidler. Marit Larsen er ikke bare en artist, men også en fullblods musiker.
Avslutningsvis synger publikum uoppfordret med, og Marit Larsen applauderes inn til to ekstranummer. Wow-faktoren uteblir, men til fordel for behaglige frysninger. Og det føles så riktig denne onsdagskvelden. Jeg sitter igjen med en skjelden vakker konsertopplevelse. Et etterlengtet glimt av en solstråle i en ellers grå og kald uke.
En sterk, sterk femmer!
Sted: Kick Tid: 1. februar, kl 2100 Cc: 300,- Ant publikum: ca 400, nesten fullt
Tekst: Pål Rake – paal.rake@unikumnett.no
