En helomvending av mitt syn på mennesket kom til meg i ettermiddag.
Jeg står og venter på bussen i Kristiansand sentrum. Det er siste dag i februar måned. Gradestokken viste fjorten kuldegrader i dag morges, det blåser frisk bris fra nordøst og stiv kuling fra sørvest, mens det snør sidelengs og litt oppover. Og i dette – for en sørlending – ugudelige været, dør telefonen min idet jeg prøver å sjekke bussens sanntidige posisjon. Jeg har stått her i ti minutter, pakket inn i alt jeg eier av ull og vindtette tekstiler, men været finner sine veier og gnager mot kroppen. På føttene har jeg tjukke raggsokker og mine udødelige Dr. Martens boots, som for øvrig aldri går av moten. Så jeg lider ingen nød. Uten at jeg er klar over det, står det tjue vogntog ved på E18 ved Hamresanden og blokkerer all trafikk. Bussen som jeg og seks andre mennesker venter på, er forsinket. Det er naturlig, og det er til å regne med.
I mangel på fornuftige ting å drepe ventetiden med, tar jeg til å kikke på menneskene rundt meg. En jevnaldrende student, ei eldre dame som sikkert har overlevd åttitre vintre som er kaldere enn denne, en mann i sin kjedeligste alder iført en jakke som likner en sovepose med ermer, og en gjeng med elever, antagelig i attenårsalderen. Og det er hos dem blikket mitt stanser. Ikke fordi de er unge og attraktive, men fordi klærne deres ikke stemmer med omgivelsene. Korte dongerijakker, bare halser, og ingen lue. Jeg er i gang med å instinktivt måle dem fra topp til tå idet blikket mitt stivner på føttene deres. Tøysko av typen Vans Authentic, oppklippede jeans, og verst av alt, ankelsokker.
Jeg blir fylt av forakt, oppgitthet, sinne og fascinasjon. Det står tre individer av menneskearten foran meg. Det er tjue effektive kuldegrader. Og i dag morges, da disse menneskene skulle gjøre seg i stand for en ny dag, valgte de ankelsokker! Denne patetiske lille halvsokken som glir nedover hælen og slik ikke fyller kriteriene for å være en god sokk til en eneste årstid. Denne har de valgt i dag. Og det er ikke slik at det er én enslig sjel som var uheldig og hadde alle ullsokkene sine til vask akkurat i dag. De er tre ungdommer, det er en trend.
Jeg er i Kristiansand by i året 2018 og det er mote å gå med tøysko, ankelsokker, og oppklippede bukseben. Menneskehetens utvikling har ikke bare stagnert, den har snudd. Alle teorier som innebefatter at mennesket styres av fornuft, kan herved forkastes. Maslows behovspyramide kan snus på hodet, og menneskehjernen kan ikke lenger anses for å bestå av annet enn grøt.
Etter disse sjokkerende observasjonene av menneskelig aktivitet, har jeg blitt fullstendig overbevist om at intelligens hos homo sapiens bare er sludder og løse antagelser. Jeg er flau over at jeg en gang trodde at det er evnen til refleksjon som er særegent for vår art. Det finnes visst ikke dårlig vær, men det finnes dårlige klær og det finnes enda dårligere mennesker som tar totalt elendige valg i livene sine. Og det er slike mennesker som en gang skal arve det samfunnsmaskineriet som vi har utviklet i tusener av år. Jeg er redd for at jeg i dag så begynnelsen på det som blir slutten. Slutten på verden slik vi kjenner den. En ny tidsalder vil oppstå, der menneskene verken styres av rasjonalitet, drifter eller følelser. Og det vil oppstå nye samfunn. Kalde samfunn.
Fuckings frosne samfunn av liktær og neglsprett.
Tekst: Franz Rose Bengtzon
Foto: Matias Smørvik
