klipp og lim med kjendiser og drøye kulturelle referanser

Wet.

Ass.

P-word?

Elsker deg Ben Shapiro. Det er en liten stund siden Cardi B og Megan Thee Stallion sin superhit W.A.P. sprengte internettet hardere en ræva til Kim Kardashian kunne ha drømt om (husker dere den eller?). Og som med de fleste tilfeller av kvinnelige artister som synger høyt og stolt om sin seksualitet så kommer det selvfølgelig også en tilhørende moralsk panikk. Er dette virkelig det feminismen har kjempet for? Burde rappere være rollemodeller? Kan Ben Shapiro tilfredsstille konen hans? Og ikke minst: Won’t somebody please think of the children?

Først vil jeg ta deg enda lengre bak i tid, nemlig til 2014. Noe er annerledes: IS er den store snakkisen, Biden er i det hvite hus og ikke senil, og Stoltenberg ser på en jobb i NATO. Noe er også likt som nå: En farlig og smittsom sykdom herjer i vest afrika uten at resten av verden bryr seg, Black Lives Matter har en tid i offentlig lys etter et drap på en uskyldig svart man og en debatt om hvorvidt kvinnelige artister får lov til å synge om sine seksuelle lyster pågår.

 

“Real country-ass nigga, let me play with his rifle.

Pussy put his ass to sleep, now he calling me NyQuil”

  • Nicki Minaj (2014)

 

“Spit in my mouth, look in my eyes. This pussy is wet, come take a dive.”

  • Cardi B (2020)

 

Så hva har endret seg? Narrativet rundt disse sangene fra artistene selv har vært at de har som mål å snu måten mange mannlige rappere har snakket om sex og kvinner til et kvinnelig perspektiv. Mottakelsen om hvorvidt dette er feministisk eller ikke er gjerne delt. På en side har vi de som ser på disse låtene som et viktig steg mot en likestilling i den større diskusjonen om seksualitet. Men er linjer som: “Fuck those skinny bitches in the club” virkelig noe å bygge kvinnekamp på? På en annen side har vi de som blir forskrekket av det eksplisitte innholdet i låtene. Underlig nok er disse forskrekkede individene ofte de samme som skriker YtRiNgSfRiHeT! og FACTS DON’T CARE ABOUT YOUR FEELINGS når det er snakk om å få bruke n-ordet.

Så hvem har rett? Vel, la meg mansplaine litt. Når det gjelder  “Fuck those skinny bitches” utsagnet så sier Minaj selv at det ikke er ment som et angrep mot tynne kvinner, men heller et angrep på kulturen som kun formidler tynne kropper som vakre (husk at dette var 2014 før Kardashian fasongen ble populær). Anaconda er på mange måter en del av oppløpet til dagens kultur rundt kroppspositivitet. Når det gjelder kommentatorer som finner seksuelt eksplisitte tekster krenkende så kan de ta seg en bolle. Versjonene av disse låtene som kommer på radio og på youtube er så sensurerte at det omtrent ødelegger alt av sjelen til original versjonene. Og om du ikke ønsker å se barna dine på 9 år twerke og danse WAP dansen så burde du kanskje ikke la nettbrettet ditt oppdra dem og heller faktisk tilbringe litt tid med de.

Det viktigste elementet i disse diskursene (og mange andre) er ikke poengene i seg selv, men heller plattformene som sender de ut til massene. Husk at all presse er god presse, men den som tjener mest er uansett den som eier pressen. Om du leser kommentarfeltene i artikler og videoer om disse sangene så ser du fort at de som kommenterer stort sett er enige. Ekkokammeret som vi alle lever i er ikke designet for å koble verden mere sammen. De er designet for å gi androiden Zuckerberg mest mulig av oppmerksomheten din så han kan selge det til Sundar Pichai og Jeff Bezos. Og det som holder deg klistret til skjermen (og vekk fra barna dine!) er ikke en konsis og proporsjonal representasjon av den helhetlige reaksjonen til Cardi B sin nyeste singel. Nei, det som holder deg engasjert er akkurat nok stemmer som er totalt uenig og enig med deg så en sang om store rumper kan splitte oss ytterligere.

For å være ærlig så må jeg nesten innrømme at jeg ikke nødvendigvis helt vet hva jeg prøver å si med denne artikkelen (gjør jeg noensinne det? om du i det hele tatt har lest så langt er jeg imponert egentlig). Jeg ser ihvertfall at diskusjonene rundt kunst og populærkultur begynner å falle inn i det toksiske politiske diskusjonsområdet. Misforstå meg gjerne feil, jeg mener absolutt ikke at kunst ikke kan ha konkrete budskap. Likevel tror jeg vi mister noe nå de ideologiske skylappene kommer frem. Det viktigste som vi glemmer med både WAP og Anaconda er vel at de faktisk groover? Og om du ikke liker såpass eksplisitt  innhold i musikken din så kanskje se om du finner noe mere etter din smak og heller deler det?

Neste gang du poster noe på internett så kan du kanskje tenk på hvem som egentlig tjener på det og hva det går på bekostning av. Grunnen til at jeg sammenligner to sanger fra 2014 og 2020 er ikke bare overfladisk. Uansett hvor mye du føler cancel culture, feminisme, kroppspositivitet, black lives matter og andre engasjerende tema har vært i vinden i det siste så kan vi se de samme bølgene nesten et tiår tidligere. Om du har en bestemor som er forskrekket av musikkvideoen til WAP, Montero eller hva det nå måtte være, kanskje ta den vanskelige samtalen med noen du faktisk kan overbevise istedenfor å filme reaksjonen deres og lage en tik tok? Istedenfor å dele et meme om Ben Shapiro kan du kanskje bare dra på neste konsert med en artist du liker. Det kan faktisk hende verden blir et lite hakk bedre.

Eller så kan du jo alltids skrive en lang artikkel som muligens kommer til å ha nøyaktig den negative effekten du kritiserer. Kjør debatt!

 

Forfatter

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.